DEBATT

Hvorfor så få barn?

DEBATT: Det er på ingen måte trivielt å avgjøre hvorfor fruktbarheten går ned. Er det barnefamilienes stadig tøffere livsvilkår? Eller redselen for framtida?

Publisert Sist oppdatert

Barn är det roligaste som finns, men de äro rysligt dyra.
August Strindberg

Norske menn og kvinners fruktbarhet er igjen blitt et tema i samfunnsdebatten. Statsministeren føyer seg inn i en fornem bergensk tradisjon, når hun gjenoppliver ordfører Harry Hansens opprop «Ligg dokker sammen og gjorr nokke!». Bakteppet for «Harry’en»s frodige appell var at Trondheim på 60-tallet var i ferd med å gå forbi Bergen i folketall…

Stortingsrepresentant Marianne Marthinsen vil imidlertid ha seg frabedt at statsministeren skal «mene noe om bruken av livmoren» hennes. «At en statsleder har en oppfatning om hvor mye vi bør føde, er oppsiktsvekkende i seg selv», skriver hun i Aftenposten 20. februar. Ikke slik å forstå at hun ikke er opptatt av befolkningsspørsmål. Hun har tidligere gitt uttrykk for sin bekymring for forvitringen av demografimiljøene her til lands og mener «Norge bør fortsette å være et land som holder seg med demografer som regner på den slags og forsker på årsakene til at fertiliteten faller». Ellers kommer Norge «til å bli landet som sluttet å kjenne sin egen befolkning».

Det samlede fruktbarhetstallet

Min første faste jobb hadde jeg – for over 40 år siden – i den nyopprettede «Sosiodemografisk forskningsgruppe» i Statistisk sentralbyrå (SSB). Et hovedtema for gruppen – «Sosdem» blant innvidde – var fallet i fruktbarhet siden midten av 60-tallet.

Når demografene snakker om «fruktbarhet», tenker de – litt i strid med dagligtalen – ikke på vår evne til å avle barn, men på hvor mange barn vi faktisk får. Det samlede fruktbarhetstallet (SFT) er et vanlig mål på dette. Tallet forteller oss hvor mange barn en kvinne vil føde, dersom hun gjennomlever hele sin fødedyktige periode og hvert år føder like mange barn som gjennomsnittet av alle kvinner i hennes egen alder.

Siden det i Norge fødes ca. 6 prosent flere gutter enn jenter, og siden noen få kvinner dør før utløpet av sin fødedyktige periode, må SFT være like oppunder 2,1 dersom kvinnebefolkningen skal reprodusere seg selv i det lange løp. I land med høyere dødelighet og/eller større overvekt av guttebarn vil lista ligge høyere.

Fruktbarhetsundersøkelsen 1977

Midt på 70-tallet hadde fruktbarhetstallet sunket med ett helt barn på bare 11 år – fra 2,98 i 1964 til 1,98 i 1975. Den store Fruktbarhetsundersøkelsen 1977 var et forsøk på å forstå hvorfor. De fleste steiner skulle snus. Et tilfeldig uttrukket utvalg bestående av 4127 kvinner i alderen 18 til 44 år (men ingen menn) ble intervjuet i sitt hjem om yrkesaktivitet, utdanning og inntekt, om holdninger til barn, abort, politikk og religion, og om familiebakgrunn, kjønnsliv og prevensjonsbruk. Alle intervjuerne var selv kvinner.

Turid Noack og Lars Østby (1981) i Sosdem oppsummerte noen av funnene slik:

«Når kvinnene ble spurt om hvorfor de selv ikke regnet med å få (flere) barn, ble det som oftest begrunnet med at de var fornøyde med sitt nåværende barnetall. Dernest ble det ofte lagt vekt på egen alder, helseproblemer og manglende overskudd til å ta seg av (flere) barn. I forhold til det en kanskje kunne ha ventet, ble ønsker om å arbeide utenfor hjemmet, problemer med barnepass, og uegnede bo- og oppvekstforhold for barn bare sjelden nevnt. [...] utsagnene om grunner for ikke å få (flere) barn tok opp:

1) problemer med å kombinere barn og yrkesaktivitet,

2) oppdragelsesproblemer,

3) belastninger ved svangerskap, fødsler og barnestell,

4) økonomiske kostnader og

5) vansker med at tiden ble for knapp.

Kvinnene rangerte utsagnene i den nevnte rekkefølge.»

Datamaterialet gav grunnlag for Helge Brunborgs (1984) doktorgradsarbeid «En økonomisk modell for fruktbarhet, sex og prevensjon». Han kom til at økt yrkesaktivitet og høyere lønn for kvinner reduserer barnetallet.

Fruktbarhet og dødelighet før og nå

Før vi går nærmere inn på disse momentene, kan det være illustrerende å trekke linjene en god del lenger bakover i tid. Fig. 1 og 2 viser fruktbarhetens og dødelighetens utvikling gjennom de siste 120, henholdsvis 170 år.

Fig. 1. Samlet fruktbarhetstall i fire nordiske land 1900–2020. Kilder: <a href="https://www.ined.fr/fr/tout-savoir-population/chiffres/bases-donnees/donnees-pays-developpes/">INED</a>, <a href="https://ec.europa.eu/eurostat/databrowser/view/tps00199/settings_1/table?lang=en">Eurostat</a>, <a href="https://www.ssb.no/a/histstat/rapp/rapp_199427.pdf">Brunborg &amp; Mamalund</a> (1994), SSB Statistikkbanken (kildetabeller 03037, 09190, 09842).
Fig. 1. Samlet fruktbarhetstall i fire nordiske land 1900–2020. Kilder: INED, Eurostat, Brunborg & Mamalund (1994), SSB Statistikkbanken (kildetabeller 03037, 09190, 09842).
Fig. 2. Forventet levealder ved fødselen. Gjennomsnitt for femårige grupper av årskull 1846-2015. Kilde: SSB Statistikkbanken (kildetabell 05862).
Fig. 2. Forventet levealder ved fødselen. Gjennomsnitt for femårige grupper av årskull 1846-2015. Kilde: SSB Statistikkbanken (kildetabell 05862).

Ved slutten av det 19. århundre var fruktbarhetstallet over 4 i hvert av de fire «store» nordiske land. Men tallet skulle snart falle raskt og parallelt i alle fire land, etter hvert som landene gjennomgikk sin «demografiske overgang» – fra høy til lav dødelighet og fruktbarhet. Så å si alle land gjennomgår en slik overgang, når samfunnet blir industrialisert og levestandarden og folkehelsen bedres. For barn født i perioden 1891–1895 i Norge var forventet levealder 52,6 år for jenter og 49,1 år for gutter. Bare 35 år senere, i 1926–1930, hadde levealderen steget med 12–13 år, til 64,6 og 61,7 år, henholdsvis (Fig. 2).

Etter slutten på første verdenskrig den 11.11.1918 fikk fødselstallene et kortvarig oppsving i alle fire land. Men etter 1920 gikk fruktbarheten igjen nedover. «Jobbetida» ble avløst av et krakk i 1920, med bankkonkurser og etterfølgende stagnasjon. Bedre ble det ikke etter det voldsomme krakket på Wall Street i 1929. I midten av «de harde tredveåra» nådde fruktbarheten i Norge sitt foreløpige lavmål, med et fruktbarhetstall på 1,78 i 1935.

Fruktbarhetsutviklingen før og under annen verdenskrig er nokså interessant. I Norge steg fruktbarheten langsomt fra 1935 til og med det første krigsåret. Men fra 1940 til 1941 sank fruktbarhetstallet fra 1,95 til 1,83. I 1942 begynte det igjen å stige. I 1944 var det kommet opp i 2,43. Alle barna født dette året var unnfanget etter slaget ved Stalingrad, som endte den 2.2.1943. Krigen var ikke over, levekårene var usle, men troen på alliert seier og en bedre framtid hadde bredt om seg.

I Danmark og Sverige beveget fruktbarheten seg på liknende måte under krigen som i Norge. Men Finland var annerledes. Vinterkrigen 1939–40 ble etterfulgt av et kraftig redusert fruktbarhetstall i 1940, før det steg igjen i 1941, til hele 2,90. Men fortsettelseskrigen fra forsommeren 1941 til sensommeren 1944 gav igjen færre unnfangelser, og dermed lavere fruktbarhet i årene 1942–1944.

Etterkrigstiden

I alle våre fire nordiske land nådde fruktbarheten en ny topp i den første etterkrigstiden – i Sverige allerede i 1945, i Norge og Danmark i 1946 og i Finland i 1948. Deretter gikk fruktbarhetstallet stort sett nedover til midt på 80-tallet. Her er det Norge som skiller seg litt ut, med kontinuerlig stigende fruktbarhet gjennom nesten hele 50-tallet.

I 1969–70 falt fruktbarhetstallet, for annen gang i historien, under 2 i Danmark, Finland og Sverige. I Norge skjedde dette først i 1975. Etter 1975 har fruktbarhetstallene vært forholdsvis like i de fire landene, og beveget seg nokså sterkt i takt, men med større svingninger i Sverige enn i de andre landene (Fig. 3).

Etter 2010 har fruktbarheten stupt i alle de fire store nordiske land. Brattest er fallet i Finland, der SFT = 1,37 i 2020. Med et fruktbarhetstall på 1,48 lå Norge i 2020 høyere enn Finland, men godt under Danmark og Sverige, der SFT = 1,67 og 1,66, henholdsvis.

Fig. 3. Samlet fruktbarhetstall i utvalgte europeiske land 1980–2020. Kilder: Se Fig. 1.
Fig. 3. Samlet fruktbarhetstall i utvalgte europeiske land 1980–2020. Kilder: Se Fig. 1.

Noen tentative forklaringer – og deres mangler

Som det framgår av Fig. 1 og 3, er fruktbarhetsnedgangen de siste 120 år, eller etter 2009, ikke noe særnorsk fenomen. Vi har dette til felles med våre nordiske naboer og med de store vesteuropeiske landene.

Den parallelle utvikling i nesten alle vesteuropeiske land gjør det nærliggende å søke forklaring i forhold som er felles for disse landene. Hva slags forhold kan det dreie seg om?

Prevensjon og selvbestemt abort kan ha spilt inn, men rekker neppe særlig langt som forklaringsfaktorer. Selv om arsenalet av prevensjonsmetoder var vesentlig dårligere i de harde 30-åra enn i moderne tid, og straffeloven av 1902 slo fast at «rettsstridig fosterfordrivelse» kunne straffes med inntil tre års fengsel, klarte norske familier allerede i 1935 å regulere ned barnetallet til et så moderat nivå at vi måtte helt fram til 1978 før vi igjen kunne bokføre like lav fruktbarhet.

Agnes Ravatn skriver i Aftenposten 27. februar: «Ifølge statsministeren veit me ikkje så mykje om årsakene. La meg kaste inn eit forslag: Barn er slitsame, kresne, søv dårleg, tar stor plass og er pengesluk utan like.»

Til denne hypotesens forsvar kan en i det minste si at den oppfyller kravet til universalitet: at forholdet må gjøre seg gjeldende i sammenliknbare land med en tilsvarende fruktbarhetsnedgang. Barn er nok barn i de fleste europeiske land, selv om holdningene og metodene for barneoppdragelse varierer.

Kan det likevel tenkes at franske par i mindre grad lar seg avskrekke av utfordringene med foreldrerollen, siden franske barn alltid sitter pent ved bordet og spiser det de får servert? Kan dette forklare den relativt høye fruktbarheten i Frankrike? Det kan vel ikke utelukkes, men resonnementet kan neppe generaliseres. Hva skal vi i så fall si om det rekordlave finske barnetallet? At finske barn er mer krevende enn norske, som igjen er verre enn danske og svenske…?

En utfordring med Ravatns hypotese er kanskje mangelen på logisk stringens. Om en skal forklare endring, må en kunne vise til årsaksfaktorer som også har endret seg. Er virkelig norske barn i 2020 så mye mer slitsomme, kresne, nattevåkne, plasskrevende og pengeslukende enn barn var i 2009, da fruktbarheten var 33 prosent høyere? Er det så mye mer krevende å ha barn nå enn i 1944, da fruktbarheten var 65 prosent høyere?

Signe Hovland Aschim har på NRK Ytring 20. februar et liknende problem. Hun peker på mange forhold som gjør det krevende å få det tredje barnet, men godtgjør ikke at disse forholdene er vesentlig verre nå enn i 2009. «Det er åpenbare grunner til at vi føder færre barn. Det handler selvsagt om tid og penger.» Men har vi virkelig dårligere råd til å ha barn nå enn før? Har vi fått så mye mindre tid til det?

Tidsklemma

Den svenske økonomen Staffan Burenstam Linder ville kanskje ha svart ja på det siste spørsmålet. Med sin bok Den rastlösa välfärdsmänniskan fra 1970 forklarte han paradokset med at mer tids- og arbeidsbesparende transportmidler og teknologi gjør at vi opplever en enda større travelhet. Produktiviteten og lønningene stiger. Det blir stadig dyrere å ta fri, målt etter hva vi kunne ha tjent. Vareintensive aktiviteter vinner fram, fordi flommen av rimelige varer øker. Tingene får dessuten stadig nye kvaliteter, og materielt forbruk gir slik sett støtt større utbytte. Kravene og forventningene til materiell standard stiger i takt med mulighetene.

Ikke bare tar det tid å tjene de pengene vi trenger for vårt høye forbruk, selve forbruket tar også tid. Når skal jeg få brukt de nye slalåmskiene? Eller den nye båten? Dessuten må tingene våre vedlikeholdes. Båten må pusses. Plenen må slås. Men døgnet har fortsatt bare 24 timer. Her skjer det ingen vekst. Sammenliknet med varemengden blir tiden knappere. Tidsintensive sysler taper derfor terreng. De vareintensive syslene utkonkurrerer de tidsintensive.

En typisk tidsintensiv aktivitet er barneomsorg. Når tiden blir stadig mer kostbar, må en vente at etterspørselen etter barn går ned, slik også Helge Brunborg forutsa. Tidsklemma er en realitet, især i småbarnsfamilier.

Hva kan vi lære av historien?

De lange historiske linjene i fruktbarheten kan kanskje gi noen nøkler til forståelse. Fruktbarheten stiger i gode tider, men synker i dårlige. Lavkonjunktur kan dempe fruktbarheten like mye som krig.

Som eneste land vist i Fig. 3 har Tyskland markert stigende fruktbarhet mellom 2009 og 2016. Men fra 1990 til 1995 sank SFT fra 1,45 til 1,25. Arbeidsledigheten, uroen og usikkerheten i den første tiden etter gjenforeningen er en nærliggende forklaring. I de siste par tiår har imidlertid den tyske økonomien konsolidert seg og vokst. Og tyskerne har valgt å få flere barn.

I Norge steg fruktbarheten merkbart i «jappetida», fra SFT = 1,66 i 1984 til 1,93 i 1990. Under den etterfølgende lavkonjunkturen gikk fruktbarhetstallet litt ned igjen, til 1,87 i 1995. I de neste 15 årene holdt fruktbarhetstallet seg forholdsvis stabilt, mellom 1,75 og 1,97.

Men det er ikke bare de objektive materielle forholdene som spiller inn. Like viktig er forventningene om framtida. Fruktbarheten synker når utsiktene forverres, men stiger straks de bedres.

Mange skremmende fortellinger

Er det kanskje her vi må søke forklaringen på den synkende fruktbarheten i det 21. århundre? Siden 11. september 2001 har mange i vår kulturkrets opplevd verden som et farligere sted. Flere europeiske land har dessuten gjort sine egne erfaringer med alvorlige terrorangrep. De skandinaviske landene er ikke unntatt.

De dårlige nyhetene har de siste årene stått i kø. Vi er på vei mot klimakatastrofe. Mikroplast og miljøgifter er kommet inn i næringskjeden og forstyrrer økosystemet. Det internasjonale politiske og økonomiske samarbeidet er kraftig svekket. Handelskrig og hackerangrep truer. Atomnedrustningsavtalene gjelder ikke lenger. Nye, udemokratiske atommakter oppstår. På toppen av dette kommer den verste pandemien i manns minne. Viruset muterer fortere enn vi kan si «vaksine». Både pandemien og finanskrisen har vist hvor sårbare vi er. Er det rart at de unge voksne nøler med å sette barn til (en slik) verden?

Medienes nyhetsformidling bidrar lite til å balansere eller forskjønne virkeligheten. Informasjon har kommersiell verdi – og større verdi jo dårligere nyheten er, særlig nå i klikkalderen. Det blir dermed langt mellom de gode nyhetene.

Det evinnelige narrativet om den vanskelige foreldrerollen føyer seg inn i dette mønstret. Ravatn og Aschim bidrar neppe, med sine nedslående betraktninger, til å øke barnetallet. Journalister og skribenter dveler i det hele tatt sjelden ved det livsbejaende ved foreldrerollen. Vi hører lite om det vidunderlige i å oppleve et barns tillit og hengivenhet, stahet og nysgjerrighet, lekenhet og rampestreker. Få av dem som har opplevd dette, ville ha vært det foruten. Gleden og lykken ved å være mor eller far er voldsomt underkommunisert i det offentlige rom. Det er i stedet kravene, problemene og konfliktene som fyller sendeflatene – og spalte opp og spalte ned i de skriftlige mediene.

Økonomiske virkemidler

Det er liten tvil om at økonomiske virkemidler virker. Den franske barnetrygden («allocations familiales») har i mange år hatt overproporsjonalt høye satser for familier med minst tre barn. Her har vi nok en mer plausibel forklaring på landets relativt høye fruktbarhet enn at franske barn er så himla veloppdragne.

Utvidelsen av foreldrepermisjonen på 1990-tallet og barnehageutbyggingen i det neste tiåret har gjort det vesentlig lettere og mindre kostbart for norske kvinner og menn å være foreldre. Uten disse tiltakene ville fruktbarheten åpenbart ha vært enda lavere.

Foreldrepengene løper lett opp i en halv million kroner per barn (før skatt), penger som fellesskapet hjelper småbarnsfamiliene med. Da er forutsetningen riktignok at mor har hatt pensjonsgivende inntekt forut for fødselen. For kvinner uten slik inntekt er det å føde barn langt mindre lukrativt. Det fører til at de aller fleste par venter med å få barn til hun har kommet seg inn i arbeidsmarkedet og oppnådd god opptjening.

Ved å gi mødre uten opptjening like mye foreldrepenger som om de hadde vært i arbeid, ville vi utvilsomt kunne øke fødselsratene blant unge kvinner. Fødealderen ville gå ned. Men bivirkningene ville kunne bli store. Likestillingen kunne bli satt flere tiår tilbake. En ordning der de unge kvinnene føder barn før de har fått jobb, mens de unge mennene gjør karriere, ville i løpet av kort tid åpne et stort og varig gap mellom menns og kvinners yrkesdeltaking, lønnsinntekt og stillingsnivå – à la situasjonen på 50-60-tallet. Fedrenes omsorgsrolle ville bli kraftig svekket. Dagens inntektsbetingede foreldrepengeordning er vårt aller viktigste likestillingstiltak.

Et tiltak uten negative konsekvenser for likestillingen ville være gratis eller svært billige barnehageplasser og skolefritidsordninger. Om man finansierte dette ved å avvikle kontantstøtten, ville likestillingen til og med kunne styrkes. Og om man konsentrerte all barnetrygd om det tredje barnet, ville fruktbarhetstallet muligens gå opp. Om disse spørsmålene trenger vi mer forskning og kunnskap.

En ny, tverrfaglig fruktbarhetsundersøkelse

Det er nå snart 45 år siden Fruktbarhetsundersøkelsen 1977. Det nærmer seg to hele generasjoner. Er det snart på tide med en ny? Burde vi ikke, dersom vi ser det lave barnetallet som et problem, fri oss fra anekdotene og forsøke å finne årsakene og botemidlene? Siden 1977 har informasjonsteknologien og tilgjengeligheten til samfunns- og naturvitenskapelige data og analysemetoder gjort kvantesprang. En ny fruktbarhetsundersøkelse vil kunne bygge på langt bredere og dypere erfaring og ta i bruk vesentlig bedre og mer effektive forskningsmetoder enn for 45 år siden. Kanskje tiden nå til og med er moden for å undersøke også mennenes fruktbarhet?

Fruktbarhetsundersøkelsen 1977 var nokså rendyrket samfunnsvitenskapelig. Neste fruktbarhetsundersøkelse kan med fordel være tverrfaglig og teste både medisinske, biologiske og samfunnsvitenskapelige forklaringshypoteser. Kan det tenkes at nedgangen i fruktbarhet ikke bare skyldes at folk ønsker færre barn, men at menns og/eller kvinners evne til å få barn av en eller annen grunn er redusert? Er grunnen en stadig større eksponering mot miljøgifter? Hvor stor rolle spiller det at barnefødslene utsettes til et tidspunkt der parets fekunditet er svekket?

Trenger verden flere barn? Trenger Norge?

FNs befolkningsframskrivinger av 2019 er utarbeidet i fem alternativ. I medianalternativet vokser verdens befolkning helt fram til 2100 og flater da ut på 10,9 milliarder. Folkemengden holder fram med å vokse en god stund etter at fruktbarheten er kommet under reproduksjonsnivået, fordi tallet på fødedyktige kvinner fortsetter å vokse i enda mange år, samtidig som folk lever lenger enn før. Men noen tiår etter at den demografiske overgang er fullført på alle kontinent, vil det globale folketallet begynne å skrumpe. Det er godt mulig at dette vil skje allerede flere tiår før 2100.

I Europa går folketallet ifølge FNs medianalternativ ned allerede fra i år. Det synker med 5 prosent til 2050 og med 16 prosent innen 2100.

Mye tyder derfor på at vi, her som i klimapolitikken, trenger både en plan A og en plan B. Samtidig som vi setter mye inn på å nå de nasjonale klimamålene, må vi forberede oss på at klimaendringene kommer, i form av stigende havnivå og våtere, varmere og villere vær. På samme måte må vi forberede oss på at folketallet før eller senere vil kulminere, med mindre vi hele tiden kompenserer fødselsunderskudd med innvandring. Vi kan med fordel utrede hvordan vi kan og må organisere et samfunn med varig lav fruktbarhet.

Det behøver kanskje ikke bli så ille. Det kan være visse fordeler med et synkende folketall. Klodens mest grunnleggende miljøproblem er tross alt at den grådigste og mest breiale av alle arter – homo sapiens – teller altfor mange individer.