Debatt

Barn født av innvandrerforeldre er ikke et problem

Tallene sier utvilsomt noe om hvor dypt integreringen stikker, skriver Riekeles.

Bilde: Civita

Ja, det er grunn til å være bekymret for noen elementer i befolkningsutviklingen. Men det er uholdbart å dele befolkningen inn i én ønsket og én uønsket del.

Denne uken kom det nye tall fra SSB om befolkningsutviklingen. Tallene viser at stadig flere som fødes i Norge, har innvandrerbakgrunn, noe som får flere til å bli bekymret.

Bekymringen over befolkningsutviklingen er vanlig i de mest innvandringskritiske miljøene, hvor det florerer med dystopiske forestillinger om at befolkningen «byttes ut».

Det er imidlertid ingen grunn til at kun de mest kritiske skal se nærmere på demografiske tall. Også Minervas journalist Lars Akerhaug er urolig, og i en artikkel om tallene formulerer Akerhaug både gode problemstillinger og noen potensielt problematiske problemstillinger.

Uroligheten til Akerhaug er oppsummert i fire punkter. De to første er interessante utgangspunkt for diskusjoner om integrering, det tredje en generell uro for lave fødselstall, mens det siste punktet lider av en manglende beskrivelse av hva problemet består av. Jeg går gjennom dem etter tur.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Ekteskap som tegn på integrering

Akerhaugs første punkt er at svært mange innvandrere fortsetter å gifte seg, og få barn med, personer med opprinnelse fra samme land, også etter lang botid og vellykket integrering i det norsk samfunn. Det bidrar til at flere barn fødes med to innvandrerforeldre.

Hvem man frivillig velger å gifte seg med, er selvfølgelig ikke noe resten av samfunnet har noe med. Men hvem som danner parforhold med hvem på gruppenivå, sier mye om kontakten mellom forskjellige grupper i samfunnet.

Det er lett å forstå at et samfunn der folk fra arbeiderklassen kun gifter seg med andre fra arbeiderklassen, og folk fra overklassen kun gifter seg med hverandre, er et mer klassedelt samfunn en et hvor det er helt vanlig å gifte seg på tvers av klassebakgrunn. Det samme gjelder selvfølgelig personer med ulik innvandrerbakgrunn.

Akerhaug fremhever således en svært interessant indikator på integrering. Bekymringen hans er at åtte av ti menn med innvandrerbakgrunn gifter seg med kvinner med innvandrerbakgrunn.

Det er et velkjent sosiologisk funn at de aller fleste ender i parforhold med noen som ligner dem selv.

Før man blir bekymret over et slikt tall, bør man imidlertid gjøre seg opp en mening om hva som er et høyt eller lavt tall for giftemål innenfor en gitt gruppe. Det er et velkjent sosiologisk funn at de aller fleste ender i parforhold med noen som ligner dem selv. Således bør det ikke overraske at det også gjelder innvandrere i Norge.

Tall fra andre land kan belyse om åtte av ti er et høyt tall eller ikke. I USA er rundt 90 prosent av gifte svarte menn gift med svarte kvinner, mens 95 prosent av gifte svarte kvinner er gift med svarte menn. Etter denne målestokken er da avstanden mellom innvandrere og majoritetsbefolkning i Norge lavere enn mellom svarte og hvite i USA. Det er kanskje ikke i seg selv noe å juble over, tatt i betraktning USAs lange historie med rasisme, raseskille og rasekonflikt. Giftemål mellom svarte og hvite ble dessuten først lovlig i mange delstater så sent som i 1967.

Ser man nærmere på tallene fra Norge, finner man interessante mønstre som kan si noe om integreringen. SSB skriver at «andelen som valgte en ektefelle uten innvandrerbakgrunn […] var svært lav blant afghanske, somaliske og pakistanske innvandrerkvinner».

Det sier utvilsomt noe om hvor dypt integreringen stikker. Selv om nordmenn med pakistansk bakgrunn blir stadig bedre integrert i utdanning og samfunnsliv, er det tydelige grenser for hvor villige pakistanske innvandrere er til å ta etniske nordmenn inn i sin familie og vice versa.

Det er ikke kun i Norge pakistanske miljøer har problemer med ekteskap utenfor gruppen.

Interessant nok har antallet med pakistansk bakgrunn som henter ektefelle fra hjemlandet, vært svakt fallende de siste årene, på tross av at antallet etterkommere i gifteklar alder har økt. Ekteskapene skjer derfor sannsynligvis i økende grad innad i det pakistanske miljøet i Norge. Det er mindre problematisk for integreringen enn en utstrakt praksis med henteekteskap, men det er likevel påfallende at det er få ekteskap som inngås utenfor gruppen.

Den romantiske komedien Big Sick, som for tiden går på kino, hvor en pakistaner er i et forhold med en hvit amerikaner, viser at det ikke kun er i Norge pakistanske miljøer har problemer med ekteskap utenfor gruppen.

Her finnes det altså et visst grunnlag for å dele Akerhaugs bekymring: De mange ekteskapene innen egen gruppe antyder at integreringen i storsamfunnet går sakte.

Fruktbarheten synker for alle

Det andre punktet Akerhaug er bekymret for, er at fruktbarheten er høyest i «de gruppene som generelt er dårligst integrert». I dette tilfellet er det snakk om innvandrere fra Afrika, særlig Somalia og Eritrea.

Fruktbarheten til innvandrerkvinner synker over tid for alle grupper.

Det mer vesentlige poenget fra SSBs statistikk er imidlertid ikke det Akerhaug uthever, men at fruktbarheten til innvandrerkvinner generelt ikke er veldig mye høyere enn i majoritetsbefolkningen, og dessuten at den synker over tid for alle grupper.

Kvinner med bakgrunn fra Somalia får i snitt litt over 3 barn. I 2000 var tallet 4, noe som viser at den fallende tendensen gjelder dem også. At somaliske og eritreiske kvinner fortsatt får klart flere barn enn andre kvinner i Norge, henger sannsynligvis sammen med at fødselsratene i hjemlandene er høyere, og at en del fra disse landene fortsatt har kort botid i Norge.

Les også Lars Akerhaugs kommentar: Fire grunner til uro for befolkningsutviklingen.

Høye fødselstall i disse gruppene er likevel relevant for samfunnsdebatten, fordi kombinasjonen av store barnekull og lav arbeidsdeltakelse er en av hovedårsakene til at mange barn fra disse gruppene blir definert som fattige.

Her kan det altså være noen grunn til bekymring, men utviklingen er mer positiv enn den kan se ut til i Akerhaugs kommentar.

Fødselstallene for lave

Akerhaugs tredje bekymring er at norske kvinner føder for få barn. Det er en vanlig bekymring at for lave fødselsrater gir synkende befolkning og kan true den økonomiske bærekraften. Her er det imidlertid en brå overgang i Akerhaugs resonnement: fra at fruktbarheten i noen grupper er for høy, til at fruktbarheten totalt, og særlig blant de uten innvandrerbakgrunn, er for lav.

Akerhaug følger opp i sitt fjerde bekymringspunkt med å skrive at innvandringen til Norge fortsatt er høy, og at det blir flere innvandrerkvinner i fruktbar alder. Hvis ikke det endres, vil problemene vedvare, ifølge Akerhaug.

Ja, det finnes noen problemer

Spørsmålet som henger i luften i slutten av artikkelen er hvilke problemer Akerhaug sikter til, særlig i sitt tredje og fjerde punkt.

Det er åpenbart at det finnes problemer man kan bekymre seg over. Jeg har fremhevet at ekteskapsmønstre kanskje avslører at integreringen ikke har kommet så langt som man ønsker, og at antallet barn i lavinntektsfamilier kan fortsette å øke.

Slike bekymringer inviterer til konstruktive politiske forslag.

Andre vil kanskje fremheve at flere barn med innvandrerbakgrunn kan forsterke problemer med segregeringen. Eller at etterkommere av innvandrere, på tross av gode utdanningsresultater i snitt, også er overrepresentert blant de som ikke lykkes i skolesystemet, og at vi således kan få flere ufaglærte med dårlige jobbmuligheter.

Felles for slike bekymringer er at de inviterer til konstruktive politiske forslag for hvordan integreringen kan forbedres.

En uholdbar tilnærming

Men det er også mulig å tolke problemene Akerhaug sikter til, som at det er barna født av innvandrerforeldre, som er problemet.

Det er en ganske annen og mer problematisk problembeskrivelse. Å si at barn av innvandrere, og i særdeleshet ikke-vestlige innvandrere, er et problem, er å dele befolkningen inn i én ønsket og én uønsket del.

Da er man over i et felt hvor det ikke finnes noen akseptable politiske løsninger.

Uavhengig av hvor mange eller hvor få man ønsker at skal få innvandre til Norge, og uavhengig av hvor godt man mener at integreringen går, er det en uholdbar tilnærming.

Ingen akseptable løsninger

Selv den mest innvandringskritiske og integreringspessimistiske kan i politisk diskusjon komme med politiske tiltak som kan diskuteres og hvor forskjellige partier kan inngå kompromisser.

Men når problemstillingen ikke blir bare nivået på innvandring eller hvordan integreringen går, men hvem som blir født som nordmenn i Norge, er man over i et felt hvor det ikke finnes noen akseptable politiske løsninger. Da kan veien til mer radikale ideer være kort.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden