Anekdotisk svartmaling

Gunhild Maria Hugdal viser med artikkelen «Guds brente barn» at hun har fått konservativ kristendom grundig i vrangstrupen. Men svartmalingen hennes har begrenset verdi.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har omtrent samme oppvekst og bakgrunn som Gunhild Maria Hugdal (selv om jeg er omkring ti år eldre). Min barndom inneholdt søndagsskole, bedehusmøter og kirkegang. Som tenåring var jeg aktivt med i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Siden har jeg hørt til i denne organisasjonen. Men jeg kjenner meg i liten grad igjen i det Hugdal forteller. Så hvem formidler det korrekte bildet?

Svaret er at ingen av oss gjør det. Vi har alle våre unike opplevelser og erfaringer, og vi tolker det vi opplevde på ulikt vis. Ingen kan gjøre sin egen fortelling til en slags fasit for hvordan det virkelig er å vokse opp i NLM.

Derfor er det overraskende at Hugdal er så generaliserende og bastant. «Det er lite rom for den frie tanke og for kritiske og undrende spørsmål i disse miljøene», skriver Hugdal og fortsetter: «Både tankekontroll og streng livsførsel er nødvendig». Virkelig? Jeg har møtt mange undrende, tvilende og kritiske mennesker i våre fellesskap.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her