Brente barn – og oss andre

Det er viktig å drøfte hvordan kristne miljøer kan «skape gode og trygge oppvekstmiljø». Men Gunhild Maria Hugdals ensidige kritikk av lavkirkelige lutherske miljøer legger ikke til rette for en god samtale.

Publisert   Sist oppdatert

Det var sterkt å lese Gunhild Maria Hugdals innlegg «Guds brente barn» for et par uker siden. I mitt svar, i artikkelen «Anekdotiske svartmaling», presiserte jeg at «enkeltmenneskers fortellinger har verdi». Jeg påpekte også at alle som har ansvar i NLM bør «spørre hva som kan gjøres annerledes for at færrest mulig skal oppleve noe tilsvarende».

Alt dette overser Hugdal i sitt siste svar. Isteden skriver hun at mitt innlegg illustrerer «noe av det som tidligere har vært et kjernepunkt i min kritikk av hans miljø: Tendensen til totalt å fraskrive meningsmotstandere og annerledes tenkende gode intensjoner». Nei, jeg har ikke fraskrevet Hugdal gode intensjoner, snarere tvert imot. Ellers forundrer den kraftige ordbruken. Hvorfor ikke nøye seg med å skrive «fraskrive» istedenfor «totalt å fraskrive»? Flere eksempler kunne vært nevnt. Min vurdering er at Hugdal, for å bruke hennes egne ord om min tekst, velger å «vranglese teksten (…) og delvis tilskrive meg meninger jeg ikke har».

Mitt hovedpoeng er at Hugdals beskrivelse av lutherske lavkirkelige miljøer er for ensidig og svartmalende, og jeg så altså behovet for å påpeke at mange har opplevd sin oppvekst i vår organisasjon på en annen måte. Dette har jeg fått bekreftet fra mange hold de siste dagene. Selv påpekte jeg at min egen oppvekst i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) heldigvis skilte seg sterkt fra Hugdals erfaringer.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her