Er barndommens æra snart forbi?

Alle som er gamle nok husker vel Neil Postmans bestselger Den tapte barndommen fra 80-tallet som var en brannfakkel i tiden. Den gang en dyster spådom, nå har for lengst Postmans spådommer slått til, også her i landet. Postmans syn på barndommen var en sosiologs innfallsvinkel, etter hvert som han utviklet sin teori fikk den en altoverskyggende etisk dimensjon.

Postmans grunntese var at barndommen nærmest var en historisk oppdagelse. I middelalderen, mente han, fantes ingen barndom som var skarpt avgrenset fra den voksnes verden; barn ble tatt med i det voksne liv fra de var ganske små, de måtte gjøre voksnes arbeid, var i virkeligheten voksne i miniatyr. Med trykkekunsten, hevder Postman, skjedde en forandring. Tilegnelsen av skriftkulturen skapte et skille mellom barn og voksne, de voksne ble mer opptatt av å sette grenser, barna var klar over at det å bli voksen var en prosess, og i den prosessen var skolen og familien viktig.

Om Postman har rett eller ikke når det gjelder hans tese at barndom er kulturelt betinget, og ingen naturtilstand, skal jeg ikke ta stilling til. Men intimt knyttet til dette er den påstand at da teknologien overtok mer og mer for skriftkulturen, ble også grensene for barndommen flyttet, og av det Postman kunne se i sin samtids USA var barndommen, slik han selv hadde kjent den, i ferd med å erodere, forsvinne, bli borte.