Spaltist

Er barndommens æra snart forbi?

I Antoine deI Saint-Exupérys "Den lille prinsen" møter vi en fabel om barndommens rike og den voksnes mangel på innsikt i det barnlige, skriver Geir Uthaug.

Bilde: Pixabay / CC0.

Det var en tid da barndommen ble dyrket. Ikke som et stadium det gjaldt å forsere fortest mulig, men et sted å bli værende lenge.

Alle som er gamle nok husker vel Neil Postmans bestselger Den tapte barndommen fra 80-tallet som var en brannfakkel i tiden. Den gang en dyster spådom, nå har for lengst Postmans spådommer slått til, også her i landet. Postmans syn på barndommen var en sosiologs innfallsvinkel, etter hvert som han utviklet sin teori fikk den en altoverskyggende etisk dimensjon.

Postmans grunntese var at barndommen nærmest var en historisk oppdagelse. I middelalderen, mente han, fantes ingen barndom som var skarpt avgrenset fra den voksnes verden; barn ble tatt med i det voksne liv fra de var ganske små, de måtte gjøre voksnes arbeid, var i virkeligheten voksne i miniatyr. Med trykkekunsten, hevder Postman, skjedde en forandring. Tilegnelsen av skriftkulturen skapte et skille mellom barn og voksne, de voksne ble mer opptatt av å sette grenser, barna var klar over at det å bli voksen var en prosess, og i den prosessen var skolen og familien viktig.

Om Postman har rett eller ikke når det gjelder hans tese at barndom er kulturelt betinget, og ingen naturtilstand, skal jeg ikke ta stilling til. Men intimt knyttet til dette er den påstand at da teknologien overtok mer og mer for skriftkulturen, ble også grensene for barndommen flyttet, og av det Postman kunne se i sin samtids USA var barndommen, slik han selv hadde kjent den, i ferd med å erodere, forsvinne, bli borte.

TV-mediet

Boken skapte debatt. Den ble sett på som et skremmebilde. Noen mente at det bildet Postman tegnet av utviklingen var sterkt overdrevet. Kanskje kunne man se konturene av en slik utvikling i USA, men det stemte ikke her. USA lå mange hestehoder foran oss på de fleste felt, også når det gjaldt den kultursvikt som Postman mest av alt fryktet, nemlig at teknologien – og da først og fremst tv-mediet – holdt på å ta knekken på barndommen. Vi hadde ennå ikke fått 180 tv-kanaler som var åpne hele døgnet, de mest banale barneprogrammene hadde ennå ikke oversvømt oss. Vi hadde ikke erotikken flimrende over skjermene på kveldstid. Som BBC var NRK selve moderkringkastingen. Det hvite hus på Marienlyst var et begrep, det fantes ingen mer konsolidert makt, bortsett fra regjeringen og Stortinget; flodbølgen av superkommersiell tv-underholdning ble holdt på armlengdes avstand. Motpolen var pedagogisk tilrettelagte sendinger. Det var den gang NRKs kulturavdeling i radio gikk under navnet Opplysningsavdelingen.

Men fikk Postman rett? Er barndommen i ferd med å bli borte? Til tross for barne-tv og barneunderholdning og barnebøker og barnerettet pedagogikk? Og det Postman beskrev om det amerikanske samfunn for snart tredve år siden – har det tatt oss igjen, er vi der hvor Postman mente Amerika var eller kom til å befinne seg innen kort tid?

Leser vi boken i dag er det ikke spådommene som slår oss; de har gått i oppfyllelse på en måte som selv ikke Postman kunne ha forestilt seg. Og vi er så vant til symptomene at de færreste reagerer lenger. Han fokuserte ensidig på tv-mediet, når det gjaldt data-teknologien var han mer optimistisk. Han mente at den fordret kunnskaper som på sett og vis var analoge med hva som kreves for å tilegne seg skrift og språk. Det han var engstelig for gjaldt de media som baserte seg på ensidig billedkonsum, som etter Postmans mening betydde kroken på døren for skriftkulturen. Men Postman må være tilgitt, hvordan kunne han forestille seg internetts innbydende verden av bilder av alle mulige og umulige slag? Deriblant bilder ikke engang garvede voksne burde ha sett. Og som de fleste aldri så heller, før internett åpnet døren til hele den anatomiske reality-verden.

I følge Postman er det nettopp det ureflekterte konsum av ubearbeidet materiale som serveres gjennom tv-ruten som bryter ned det barnlige.

Men hva har nå dette med den tapte barndommen å gjøre? Den tapte uskyld? I følge Postman er det nettopp det ureflekterte konsum av ubearbeidet materiale som serveres gjennom tv-ruten som bryter ned det barnlige (som nota bene altså hos Postman er kulturelt betinget). Stadig hører vi en sonor røst si fra tv-skjermen at «dette programmet ikke er egnet for barn.» Men hvor mange barn (eller voksne for den saks skyld) følger oppfordringen?

Fifty Shades før leggetid

For ikke så mange år siden ble det rabalder i Stortinget på grunn av hva tv-stasjonene sendte – og da særlig statskanalen NRK. Nå løfter ingen et øyebryn når «Fifty Shades of Grey» sendes – ikke etter barnas angivelige leggetid, men på den tiden da de er i full aktivitet. Barn blir tidligere og tidligere innført i sider av voksenlivet som det før var påkrevet å forskåne dem for så lenge som mulig. Det fantes en tro på at barndommen var en egen sfære, en egen sone, og at det ikke var om å gjøre å sende dem ut av denne så raskt som mulig, men heller sørge for at de fikk bli der en god stund, til tiden var moden til å tre ut i verden, og da helst utstyrt med den indre forsvarsmekanismer som var nødvendige for å klare seg som voksne mennesker. Men tidene skifter, og utviklingen raser videre. Og langt fortere enn mange liker å tro.

Mange av oss skulle gjerne holde litt igjen, men hvordan er det mulig i en verden der de voksnes for lengst sprengte tabuer deles på internett, og aldersgrenser er høyst nominelle? For ikke lenge siden serverte en nyhetsvert en ny sjokk-rapport, om barns bruk av mobiltelefoner, der nakenbilder av intetanende ofre brukes til alle former for utpressing, som i ekstreme tilfeller kan drive unger – ja unger – til selvmord. Hvor ble barndommen av? Hvorfor skjedde overgangen så plutselig? Hvorfor ble uskyldstilstanden så brått og uventet erstattet av en verden av bitter erfaring?

«De hopper over mange år i sin utvikling» uttalte en rektor i et intervju på NRK tv. Det er ikke lenger en langsom prosess som forbereder et barn på en ungdomstid som igjen signaliserer overgangen til en voksen verden, men ettersom barndommen varer så kort, og ungdomstiden kommer lenge før puberteten, mister de år av modning og utvikling, der tror jeg den gamle rektoren hadde rett. Det var et intervju som var gjort, ikke i går, men for tredve år siden. Siden den gang er barndommens rike skrumpet ytterligere inn, til det bare er som et skjær som stikker opp av et endeløst hav, som er resten av livet. I den engelsktalende verden, der begrepet teens, tenåringer, først kom i bruk en gang på 50-tallet, tales det nå om «tweens», det er  the «in-between teenagers», de før-pubertale som har forlatt barndommen og strekker seg etter den angivelige glansen fra tenårene, uten helt å være der.

Ni- og tiåringer har tenåringens vaner, de kler seg som dem, hører deres musikk, leser deres litteratur (hvis de ikke har forlatt lesning helt og holdent).

Ni- og tiåringer har tenåringens vaner, de kler seg som dem, hører deres musikk, leser deres litteratur (hvis de ikke har forlatt lesning helt og holdent). Barnesanger hører fortiden til. Populærmusikken er noe de fikk i vuggegave. De har hørt låtene hamre fra høyttaleranleggene i versjoner tilrettelagt for smårollinger. Smågutter og småjenter står med propper i ørene og vrikker keitet på seg og mimer i mikrofoner med pop og rockeverdenens eller metallbandenes harde låter i øregangene, og foreldrene som sitter stolte i salen og overværer det hele på skoleavslutningen, skjønner ikke engang at det kan være avslutningen av hele barndommen de ser i reflektert i blikket på sine håpefulle små.

Ny mainstream

Rock og pop var engang synonymt med et ungdomsopprør rettet mot en stivnet mainstreamkultur. Det var selve tegnet på at tenåringene ville ta styringen og male verden i sine farger. Nå er det blitt mainstream-kulturen. Foreldregenerasjonen vokste opp med den. De bar den frem. Deres helter var rockestjernene, der pionerene befinner seg i sin geriatriske fase og leies ut en etter en. Det sier mye at av nyansatte lærere i musikkfaget på universitetsnivå har nesten åtti prosent sin bakgrunn fra rockemusikken. Så hva er da mer naturlig enn at barn lærer å høre Rolling Stones eller Frank Zappa (eller hvem som helst andre av de store kulturelle forbilder) lenge før de har hørt en Mozart-konsert?

Det var en tid da barndommen ble dyrket. Ikke som et stadium det gjaldt å forsere fortest mulig, men et sted å bli værende lenge. Å trekke veksler på, og hente krefter fra.

«The child is father to the man », sa den romantiske poeten William Wordsworth. Det er i barndommen vi legger grunnlaget for hva vi skal bruke livet til. Vi husker eventyret om Peter Pan, gutten som ikke ville bli voksen. Og som derfor takk seg tilbake til et «Aldriland» som er befolket med barndommens fantasifigurer, alver, indianere og sjørøvere. Det kan ikke gå, og hvem vet det bedre enn den voksne, men likevel er det mulig å bevare noe av barndommen i seg, ta den med seg inn i livet, og gjøre bruk av den som en indre ressurs.

For kun barnet kan ha denne muligheten å gripe verden på, ikke med forstanden, men med følelser og fantasi.

Det var i den ånd den franske piloten og forfatteren Antoine de Saint-Exupéry skrev den fantastiske fortellingen om Den lille prinsen. Ikke primært som et eventyr for voksne, (skjønt det også), men som en fabel om barndommens rike og den voksnes mangel på innsikt i det barnlige. En avgrunn skiller den voksnes sinn fra barnesinnet og den verden der fantasien er enerådende. Barndommens verden er jo ikke bare uskyldens verden, det er også fantasiens verden. Det er tiden da alt er mulig, også det umulige.

«Hvis dere ikke blir som barn igjen…» Ord verd å ta vare på. For kun barnet kan ha denne muligheten å gripe verden på, ikke med forstanden, men med følelser og fantasi. Det er den verden Saint Exupéry skildrer, en verden uten begreper, men en åpen verden der nysgjerrigheten og fantasien kan trives på barnets egne premisser. I et slikt perspektiv blir barndommen ikke noe å forsere og legge av seg så fort som mulig, slik man legger av seg klær som er blitt for små, men – ja faktisk – en nådetid.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden