DEBATT

Velferdstjenesteutvalgets rapport kan få debatten inn på et riktig spor

Debatten om vår egen velferd må handle om å få til treffsikre endringer, ikke koke ned til noe så banalt som om kommersielle aktører skal få lov til å levere velferdstjenester eller ikke.

Publisert

Rapporten fra det såkalte velferdstjenesteutvalget er endelig blitt lagt frem. Den er etterlengtet, både til høyre og venstre i det politiske landskapet. Rapporten kartlegger pengestrømmer og lønnsomhet hos kommersielle og ideelle leverandører av velferdstjenester, og den analyserer funn fra kartleggingen og foreslår tiltak som skal bidra til en mer samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk i de offentlig finansierte velferdstjenestene. Utvalget ser på spesialisthelsetjenester, kommunale helse- og omsorgstjenester, barnehager, friskoler, barnevern og arbeidsmarkedstiltak.

Arbeidet er grundig, og det byr ikke, for oss som har fulgt godt med, på noen enorme overraskelser. Samtidig er det slik at mangel på data og forskning gjør at utvalget tar en del forbehold. Det finnes rett og slett ikke en fullstendig oversikt over private leverandører av offentlig finansierte velferdstjenester i Norge. Utvalget mener at det burde vært enklere å gjennomføre kartlegging og analyser av disse aktørene. Tatt i betraktning at omkring 20 prosent av velferdstjenestene blir levert, på forskjellige måter, av private, og at disse leverandørene omsetter for flere titalls milliarder kroner, er nok de fleste enige i dette.

Lønnsomhet og forbehold

Det er, ikke overraskende, betydelige variasjoner i lønnsomhet mellom ulike sektorer, og enda større variasjoner mellom foretak innen de ulike sektorene. Utvalgets flertall slår likevel fast at det i det store og hele ikke er grunnlag for å si at fortjenestene er urimelig høye. Dette er godt eksemplifisert ved at de private velferdsaktørenes driftsmargin i snitt lå på 5,3 prosent i 2018, noe som er under den gjennomsnittlige driftsmarginen på 5,7 prosent for alle ikke-finansielle, norske aksjeselskaper utenom de ressursbaserte næringene. Og det er nettopp driftsmarginen flertallet mener er det mest relevante lønnsomhetsmålet for å kartlegge fortjenesten blant disse selskapene.

Det forbeholdet som hittil har skapt mest oppmerksomhet, er at utvalget ikke kan utelukke at det realiseres meravkastning utover normalavkastning (superprofitt) hos aktører i de ulike velferdssektorene. Dette trykker selvsagt ytre venstre, og andre som er imot private aktører, til sitt bryst. Men selv om man ikke kan utelukke superprofitt, kan man heller ikke finne den. Som Kristin Clemet skriver i Aftenposten: «Det blir omtrent som om politiet, etter to års etterforskning, skulle konkludere med at de ikke vet om noen i en organisasjon er korrupte. De har riktig nok ikke funnet noen som er korrupte, men de kan jo ikke utelukke at det likevel er noen der som er korrupte.»

Barnehager

En ting utvalget kan slå fast, er at noen aktører trolig har tjent litt mer penger enn det som etter utvalgets mening er ønskelig innenfor barnehagesektoren. Dette var også undertegnede inne på i et Civita-notat for en tid tilbake. Støtten til private barnehager, enten de er ideelle eller kommersielle, utmåles ut fra kostnadsnivået i de kommunale barnehagene i den samme kommunen. Hvis en kommune driver sine barnehager ineffektivt eller dyrt, kan fortjenesten og overskuddet hos de private bli større. Barnehagesektoren er en gigantisk sektor, derfor kan selv små forskjeller i for eksempel sykefravær mellom offentlige og private drivere slå ut relativt mye.

Utvalget foreslår endringer i finansieringssystemet for private barnehager. Her foreslås det flere mulige tiltak som kan gjennomføres sammen eller alene: – Justeringer i dagens tilskuddssystem, – presisere varigheten av finanseringen, – legge til rette for bruk av offentlige anskaffelser, – gi kommunene større frihet til selv å bestemme finansieringsform for barnehagene, for å nevne noe.

Endringer i barnehagesektoren er nok på høy tid – det er også noe sektoren selv i lang tid har ønsket, selv om det kanskje ikke er akkurat de tiltakene utvalget mener bør vurderes, som landets barnehager kunne tenke seg. Og det er viktig å huske på at endringer i barnehagesektoren er et minefelt. Utvalget finner at 41 prosent av barnehagene hadde driftsmarginer under to prosent, noe flertallet i utvalget mener er så lavt at det kan skape utfordringer for den videre driften. Samtidig er det også slik at 39 prosent av barnehagene i 2018 hadde en driftsmargin på over seks prosent. Dette vurderes av utvalget som høye driftsmarginer. Her har vi altså en sektor hvor noen tilsynelatende gjør det svært bra og andre holder på å dø. Og nettopp de små og «sårbare» barnehagene – familiebarnehager og lignende – oppfattes av mange som viktige for å sikre mangfoldet i sektoren. Da kan man ikke nødvendigvis gjøre som i et vanlig marked og tillatte en kamp hvor bare de sterkeste overlever. Treffsikre endringer vil derfor bli vanskelige å få til. Men kommer debatten inn på et riktig spor, kan vi få det til.

Debatten fremover

Den videre debatten bør dreie seg om slike endringer – vi må ikke ende med at debatten om vår egen velferd skal koke ned til noe så banalt som om kommersielle aktører skal få lov til å levere velferdstjenester eller ikke.

Konkurransebetingelsene, anbudsregimene, rammebetingelsene og kontrollen med de ulike sektorene må være så gode som mulig. Dette har velferdstjenesteutvalget nå gitt oss et bedre grunnlag for kunne oppnå.

Vi må også minne landets forskere på at det må forskes mer på sammenhengen mellom kvalitet og ressursbruk innenfor alle velferdstjenester, slik at vi kan møte en av de største utfordringene som kommende generasjoner står ovenfor – velferdsstatens bærekraft – på en best mulig måte.