Prosjekt barneoppdragelse

Barn er blitt et prosjekt og en arbeidsoppgave for mange foreldre, der alle tomrom skal fylles og barnet serves. Men vi bør være mer opptatt av relasjonene, det livsviktige båndet mellom foreldre og barn.

Publisert   Sist oppdatert

Jan Arild Snoen (JAS) i samtale med Hedvig Montgomery (HM).

Fjorårets mest omtalte bok om barneoppdragelse, Foreldremagi, er skrevet av psykologen Hedvig Montgomery, og er den første i en serie på fem. Foreldremagi bygger grunnmuren, og så skal de etterfølgende fire bøkene ta for seg ulike alderstrinn. Den andre, Miraklenes Tid, som dekker de første to årene av barnets liv, er nylig utgitt. Hele bokserien er solgt til mer enn tyve land, og den første boken gjør det bra på bestselgerlistene, så vi kan trygt snakke om en boksuksess.

Minerva møter forfatteren tidlig en morgen, der hun kommer direkte fra God morgen Norge på TV2. Montgomery legger ikke skjul at det er ganske slitsomt både å skulle skrive ferdig disse bøkene og snakke om dem i alle kanaler, samtidig som psykologpraksisen og to ganske små gutter krever sitt.

JAS: En rød tråd i dine bøker er å skape et bånd mellom forelder og barn. Fortell mer om dette båndet: Hva er det, og hvorfor er det så viktig?

HM: Det båndet er den spesielle kontakten som kommer mellom nære mennesker, og spesielt i en familie. Når båndet er trygt, så vet barnet at det finnes et «vi», et sted å gå når det er vanskelig, at vi står sammen. Barnet trenger også å bli forstått, at hans følelser blir sett og funnet rom for – men den voksne har hele tiden veiledningsansvaret. Barnet er ikke noe som skal formes, men et menneske man er i kontakt med, med følelser.

JAS: Så det er ikke en relasjon som styres av forelderen …?

HM: Jeg pleier å si at relasjonen er toveis, men det er den voksne som har ansvaret for at den både skapes og holdes ved like.

Barna skal finne seg selv i møtet med sine foreldre.

JAS: Jevnes ikke dette litt ut over tid, slik at ungdom får mer ansvar? Jeg hørte du sa i et intervju at ungdom er en slags midlertidig hjerneskade.

HM: Ja, jeg vil si at særlig for ungdom er det den voksnes ansvar å holde på denne kontakten, fordi da er de jo biologisk programmert for å bryte ut, tidligere enn de er i stand til å håndtere.

JAS: Er foreldrene blitt for prestasjonsorientert – for opptatt av å være «gode foreldre»? Er det derfor de for eksempel kjøper bøkene dine? Eller er det en konstruert problemstilling.

HM: Ja og nei. Du har rett i at veldig mye i barndommen er blitt prosjektbasert, for eksempel i den forstand at vi vil at barna våre skal bli gode til noe. Vi vil fremstå som en god familie. Barna kan ikke leve i et slikt perfekt bilde med perfekte foreldre, og dessuten finnes det ikke. Jeg tror man skal legge mye mindre vekt på prosjektene med å ha barn og mye mer på relasjonene med å ha barn. Barna skal finne seg selv i møtet med sine foreldre, ikke nødvendigvis bli slik foreldrene håper.

JAS: I boken skriver du at målet er at barna skal bli trygge, selvstendige og passe lykkelige. Det siste var interessant. Ligger det i dette at vi har for store ambisjoner om friksjonsfri og total lykke for våre barn?

HM: Det er en grunn til at jeg skriver passe lykkelig, for dersom du bare er lykkelig, så er du ikke lykkelig. Du er nødt til å leve et liv der du er innom de sterke følelsene som vi har, og det er heller ingen teknisk mulighet til å unngå det. Mitt mål er ikke lykkelige barn, men barn som vet å sette pris på å ta vare på lykken.

Alle foreldre er biologisk laget for å være engstelige. Når du får et barn, får du noe å miste. I de aller fleste samfunn og i de aller fleste tider har man hatt gode muligheter til å passe på barn, men nå har vi nesten for store muligheter. Vi kan sette så store ressurser inn på å trygge barn at de til slutt blir helt kvalt av vår bekymring.

JAS: For noen år siden var det mye snakk om bomullsbarn, som ble overbeskyttet av sine foreldre …

HM: Jeg tenker annerledes om det. Foreldre server sine barn for mye. Vi lukker til og med borrelåsen på skoene deres – fordi det går fortere når de voksne gjør det. Vi har fått denne forestillingen om at vi har dårlig tid hele tiden, og det går fortere når vi kutter gulrøttene, når vi tar på dem skoene.

Men vi har også fått det for oss at ingenting skal gjøre vondt. Så når noe er galt på skolen, så går vi inn og ringer til de andre foreldrene og ringer til læreren, for barnet, istedenfor å si til barnet: Vet du hva, dette er kjipt, men du får snakke med læreren.

JAS: Så forelderen blir advokaten til barna?

HM: Servitøren, advokaten, sjåføren. Ja, barna blir pakket inn, men det viktigste som skjer med barna, er at de føler at de ikke kan. Vi lærer dem at de ikke kan. Deres opplevelse er at de blir en arbeidsoppgave, ikke en ressurs. Å føle seg som en arbeidsoppgave og en byrde er ikke bra for noen aldersgruppe. Den mest alvorlige psykologiske effekten er at barna blir passivisert, og da blir de triste.

Vi skal hele tiden fylle inn alle tomrom.

JAS: Du skriver at barn trenger alenetid, ja, at de i vår tid stort sett har det bedre på alle områder enn før, bortsett fra dette – at de aldri er alene.

HM: Det er ingenting som gjør en 8-9-åring lykkeligere enn å ha en liten time for seg selv. Det kan hende at de bruker timen til å spille eller se på YouTube-klipp, men de koser seg med det, og foreldrene skal ikke være redde for det.

Frilek er nettopp det – fri lek. Og ingen organisert lek erstatter frilek. Vi er nødt til å ha tid til dette, og den største faren ved for mange organiserte ting er at det spiser av tiden til frileken.

JAS: Har barn godt av å kjede seg?

HM: Først må jeg si at mange voksne nok har overdrevne forestillinger om hvor flinke de var til å aktivisere seg da de var barn. Når det er sagt: Det tempoet som er fordi vi hele tiden skal bli underholdt, er dårlig for hjernene våre, både for voksne og barn. Vi skal hele tiden fylle inn alle tomrom. Det fører til overload, stress og hukommelsesproblemer. Jeg gjør ikke noe annet når mine barn sier at de kjeder seg enn å si: «Å ja».

JAS: Det kan jo være en anledning til å gjøre noe sammen, men kanskje dette hullet skal få være der, av og til.

HM: Av og til, ja. For meg er det verken bra eller dårlig at de kjeder seg. Det bare er. Det er ikke mitt ansvar.

JAS: Barn trenger konflikt, skriver du.

HM: Søskenrelasjoner er jo det første her. Har du fått mer enn ett barn, så krangler de, er det mindre enn tre år mellom dem, så krangler de i hvert fall, og er det to gutter, så krangler de som satan! Det fine med det er at for å komme nær noen, så må man også bryne seg litt. Vi blir kjent med hverandre i nei-ene, i hverandres grenser.

JAS: Men når du ser tydelig at det finnes en konflikt, men han vil ikke komme til deg med den, skal du ta initiativ, eller skal det løse seg uten deg?

HM: Det kommer an på alderen til barnet. En tiåring er for eksempel elendig til å håndtere sosiale konflikter, og de oppstår hele tiden. Så med dem ville jeg bare spørre: Hva skjer? De trenger veiledning, men de trenger ikke at du gjør det for dem.

JAS: Men når blir dette så alvorlig at du må gripe inn, for eksempel i mobbesituasjoner? Når ringer du de andre foreldrene?

HM: Det er jo tusenkronersspørsmålet. For meg er det når barnet sier at dette klarer jeg ikke selv, og du gjennom veiledning ser at de ikke klarer å håndtere det. Men du skal langt. Det viktigste du kan gjøre i mobbesituasjoner er å lage et trygt sted hjemme, holde på båndet og veilede barnet ditt.

Overvåking er aldri svaret.

JAS: Mange stusser over at barn og ungdom ser ut til å ha sine vennskap på nettet. Er det kvalitativt dårligere? Hvor viktige er de fysiske møtene?

HM: Jeg må si at å ikke ha møter ansikt til ansikt er ikke bra, vi trenger det også. Vi har riktignok en tendens til å glemme hvor mye ansikt-til-ansikt-kontakt vi faktisk har, i skole og barnehage og i andre sitasjoner. Men nettet er en fin tilleggsting, og barna kjempekoser seg når de treffer noen fra Australia som er opptatt av det samme som dem.

Jo mer bekymret du er over at dine barn trekker seg inn i en dataverden, jo mer må du koble deg selv på: Gå den turen, ta den kakaokoppen, ta dem med inn i en ansikt-til-ansikt-verden. Jeg må også si at mange foreldre er bekymret for sine barns databruk, mens det ofte er deres egen som er et vel så stort problem.

JAS: Hvor langt skal vi gå i å kontrollere hva barna holder på med?

HM: Overvåking gjør ufri. Overvåking gjør til og med dum. Nå har jeg jobbet med deltagere i reality-programmer på TV i flere år, og alle sier at «når jeg blir filmet, kan jeg ikke gjøre ditten og datten». Jeg vet med 100 prosent sikkerhet at det er akkurat det du kommer til å gjøre. Sosialpsykologiske eksperimenter viser at jo flere kameraer du blir overvåket av, jo mindre ansvar tar du for egne handlinger. Med barn er det ganske skummelt. Dersom de har inntrykk av at «mamma vet jo hvor jeg er fordi hun kan spore klokken min», så passer de dårligere på seg selv.

Det er jo også slik at du invaderer privatlivet deres. Det kan være en grunn til at de går en omvei til skolen. Kanskje de er forelsket, kanskje de kjøper godteri på veien som er bra for deres opplevelse av selvstendighet. Kanskje de er redd for en gutt i klassen akkurat nå, og de håndterer det på denne måten. Det er ikke sikkert du skal inn i dette.
Det er jo også slik at du invaderer privatlivet deres. Det kan være en grunn til at de går en omvei til skolen. Kanskje de er forelsket, kanskje de kjøper godteri på veien som er bra for deres opplevelse av selvstendighet. Kanskje de er redd for en gutt i klassen akkurat nå, og de håndterer det på denne måten. Det er ikke sikkert du skal inn i dette.

Det er jo også slik at du invaderer privatlivet deres. Det kan være en grunn til at de går en omvei til skolen. Kanskje de er forelsket, kanskje de kjøper godteri på veien som er bra for deres opplevelse av selvstendighet. Kanskje de er redd for en gutt i klassen akkurat nå, og de håndterer det på denne måten. Det er ikke sikkert du skal inn i dette.

Så det ene er at du får altfor mye informasjon om ting du ikke skal være inne i, og det andre er at barna kan havne i situasjoner der de gjør dummere ting og tar mindre ansvar for seg selv.

Jeg skjønner hvor fristende det kan være, særlig med tenåringer, og spesielt med 11-åringer som vimser hit og dit. Men ikke gjør det, for langtidseffekten er ikke den du ønsker. For å kunne ta ansvar, må man ha ansvar. For barna gjelder det å tilpasse ansvaret til deres alder. Men overvåking er aldri svaret.

JAS: Men dersom du nå har mistanke om at din 13-årige datter sniker seg ut og har kontakt med en gammel gubbe …?

HM: Men det er her båndet kommer inn i bildet. Det er her du skal snakke med barnet: Fortell! Hva skjer! Det er forbløffende hvor ekstremt mye informasjon du får ut av ungene med et slikt banalt spørsmål.

Men skal det virke, må du la være å dømme til du har fått nok informasjon. Jeg er helt sikker på at det ikke er behov for å dataovervåke tenåringer dersom du snakker med dem.

JAS: Så dette med å snoke på PC-en og lignende, det er noe du aldri skal gjøre?

HM: Ja. Jeg mener virkelig at det å lese det som ikke er ment for en, skader relasjonen. Det gjelder også i kjærlighetsforhold. Selv om du ikke finner noe, har du gjort noe med forholdet – du har innført en mistenksomhet.

JAS: På den ene siden sies det at dagens ungdom er prektige og prestasjonsorienterte. På den annen side ser vi en økning i psykiatriske diagnoser …

HM: Det er ikke en økning – det er en eksplosjon!

JAS: Er det fordi vi diagnostiserer mer nå, setter navn på ting, eller er det noe reelt som skjer her?

HM: Et kjempestort spørsmål. Ja, jeg tror det er en reell økning. Vi diagnostiserer også mer. Men jeg tror også at vi har gjort noe litt pussig. Jeg vet ikke om du har sett på læringsmålene til en ungdomsskoleelev i det siste …

JAS: Det er mye …

HM: Det ser ut som de skal ta doktorgraden i biologi! Men så spør jeg – hva står det i boken, og så er det liksom «fotosyntesen nå igjen». Vi har laget et stort spenn mellom hva vi snakker om at vi skal få til, og hva som faktisk er realiteten. Vi har tatt kravene til kunnskap opp til et altfor høyt nivå altfor tidlig, før barna er i stand til å håndtere det.

Og så forteller vi av en eller annen grunn ungdom veldig ofte at «det er nå det gjelder. Nå må du gjøre det bra, denne prøven er viktig. Det er dette året det gjelder.» De fores med denne typen prat. Men sannheten er jo at livet er langt, og om de gjør det dårlig et år, så er ikke det verdens undergang.

Ungdom vil slite. At de har problemer med selvfølelsen – det er de programmert til, for de skal ut og søke en ny selvfølelse. Det er meningen at de skal ha en viss grad av angst. At vi låser fast det øyeblikket i en diagnose, er uten tvil mer skadelig enn nyttig.

JAS: La meg avslutte med et par mer politiske spørsmål. Barneoppdragelsen er blitt stadig mer profesjonalisert og outsourcet til offentlig ansatte – barna tilbringer mer av sin tid i barnehage, skole, skolefritidsordning. Hva betyr det for foreldrerollen – båndet?

HM: Jeg kan på mange måter kjenne at familiene mister både autoritet og tid i noen sammenhenger. Familielivet skal ikke bare være pit-stops der du er innom for å spise eller sove, men tid sammen. Det er med på å gjøre barna trygge.

For barn er familien det viktigste i livet deres.

JAS: Foreldre har ulike ressurser, og det betyr at jo større innflytelse foreldrene har på barna, jo mer vil man videreføre ulikhet. Det kan være et argument for en større rolle for fellesarenaer under offentlig styring? 

HM: Det skjærer i meg når du stiller spørsmålet, for det innebærer en kulturrevolusjonstenkning av en annen verden, som er blitt akseptert i Norge, og som tar bort det meningsfulle i å være menneske og ville sine nærmeste vel.

For barn er familien det viktigste i livet deres. Spør en 11-åring hvem som er viktigst, så vet de svaret, og forhåpentlig er det ikke læreren. Foreldrene skal ha en egen plass i barnas liv. At vi skulle ta bort familiene for å få like mennesker, er en helt absurd tanke.

Intervjuet er hentet fra Minerva nr. 4/2018, som har barneoppdragelse som hovedtema.