Kulturkommentar

Barnets frihet må være viktigere enn retten til å bære hijab

Photo: Pixabay

Barnehijab innebærer kjønnsapartheid og må forbys i skolen.

Midt i rabalderet om norske verdier, med grøftegraving i begge leirer, graves gjengangertemaet hijab på barn opp: Skal det være lov å ikle barna sine et plagg som sies å være seksualiserende og undertrykkende?

Sylvi Listhaug kaller plagget en «ukultur» og mener det bør forbys i skolen. Slik kobler hun bruken direkte til debatten om «norske verdier». Verdiene er under angrep, og i jakten etter flere velgere står Listhaug klar til å forsvare dem.

Det er imidlertid en overdrivelse: Trusselen fra barnehijaber synes rimelig marginal for det norske samfunnet, den er en betydelig større trussel for livsutfoldelsesrommet til den som bærer den.

I stedet for å falle for fristelsen og sette plagget opp mot «norske verdier», slik Listhaug gjør, bør vi heller ta utgangspunkt i barnet: Hva betyr hijab for barnets valgfrihet, hvordan påvirker det omverdenens syn og oppfattelse av jenta og hva vil det bety for hennes muligheter i livet?

Det første problemet med hijab er nettopp det at det er en så styrende identitetsmarkør at det vil ha betydning for hvordan livet hennes blir. Som Mina Ghabel Lunde skriver godt i Aftenposten, vil bruk av hijab gjøre at en jente nødvendigvis blir satt i bås, fordi den i svært stor grad påvirker hvordan andre ser henne – og hvordan hun ser seg selv. Barnet selv skal få finne sin identitet, den skal ikke bli valgt for henne av voksne.

Det er få valg som er så identitetsstyrende som hijab på småjenter.

Ghabel Lunde har rett. Skal man puttes i bås, bør man i hvert fall velge det selv. Har man hatt på seg hijab siden man var seks år, er det kanskje heller ikke slik at man «velger» å fortsette med den når blir voksen, for da har hijaben allerede blitt en del av den man er eller har blitt.

Alle foreldre tar selvsagt valg på vegne av barna sine, men det er få valg, om noen, som er så identitetsstyrende og synlig for omverden som hijab på småjenter.

Frastøtende kjønnsapartheid

Det andre, mer høylytte og etter hvert ukontroversielle argumentet mot tilsløring av småjenter er at det er et seksualiserende plagg.

At det i seg selv ikke er god nok grunn til et forbud, er sjokkerende nok. En patriarkalsk kultur som forfekter at jenter og kvinner skal være anstendige ved å tilsløre sin skjønnhet fra kåte menn som ellers ville kastet seg over dem, er ikke bare provoserende, men frastøtende og kvalmende.

I storsamfunnets kultur, der individet settes høyest, fremstår sjalet som en anstendighetstyrann. Hvem har sagt at kvinner skal være anstendige? Et barn skal hvert fall ikke vurderes som et uanstendig eller anstendig objekt. Da er det vanskelig å komme bort fra Listhaug sitt begrep «ukultur».

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Og hva med barnet, hva gjør det med jenter at de blir fortalt at dersom de ikke dekker seg, vil voksne menn begjære dem? Hva gjør det med deres forhold til menn, muslimske som ikke-muslimske? Og hvordan vil dette på sikt påvirke vårt samfunn?

Dette er spørsmål det bør grunnes mer over. Tildekkingen seksualiserer små barn (og voksne kvinner) og skaper samtidig et helt unaturlig skille mellom jenter og gutter, kvinner og menn. Det er en kjønnsapartheid som forteller at jenter og kvinner er annenrangs borgere.

Retten til å slippe å velge

Et tredje problem med hijab på barn er at det å bære det ikke er et «valg» et barn er i stand til å ta. Det skal de heller ikke måtte.

At samfunnsdebattant Fatema Al-Musawi som 8-åring insisterte på å ha på seg hijab «for å ligne på mamma», er helt underordnet i debatten om hvorvidt det skal tillates. Det er ikke et par høyhælte sko og litt leppestift man låner i et kvarter, men noe man har på seg dag ut og dag inn.

Fantes det et forbud, ville det også vært enklere å stå imot et slikt press.

Å ikle seg hijab er sikkert noe mange småjenter gleder seg til, men for mange er det hverken noe man velger eller blir påtvunget, det er bare noe som skjer. Man blir ikledd det fordi det er en så selvfølgelig del av kultur og religion.

De som kanskje føler et større press om ærbarhet og anstendighet, er foreldrene. Fantes det et forbud, ville det også vært enklere å stå imot et slikt press.

Den kollektive rett på bekostning av barnet

Å bære hijab er et uttrykk for religionspraksis, eller rettere sagt de voksnes religionspraksis, et fjerde problem med barnehijab er derfor at den kollektive retten til religionsfrihet trumfer barnets beste.

Kunnskapsdepartementet proklamerer «at et forbud mot hijab i skolen (…) er tvilsomt med tanke på forholdet til religionsfriheten». Da har man ikke forstått hva hijab er, hvilke holdninger og verdier det bærer i seg, og hva det betyr for jenta som bærer det.

I motsetning til kors og kippa er hijab ikke bare et skaut, men et symbol som vekker sterke reaksjoner hos omverden nettopp fordi det så tydelig signaliserer underdanighet enten til mannen eller til Gud.

At samfunnet reagerer negativt på et plagg som forteller om patriarkalske strukturer og sosial kontroll, er ganske naturlig. Religionsfrihet er fint i et fritt demokrati, men ikke når det går på bekostning av barn og hvilken fremtid de kan vente seg.

Politikere som ikke vet, tør eller vil

Det er underlig at det bare er FrP som går inn for et forbud mot hijab på barn i den norske skole. I Dagsnytt 18 tirsdag forrige uke konstaterer Venstres Sveinung Rotevatn at dette er en «vanskelig debatt om barn og religion». Han liker ikke plagget, men er mot et forbud. Rotevatn får følge av Aps Trond Giske, som sier at «det er en for stor inngripen», og Høyres kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som også tror mest på god dialog.

Skolen skal utrustes med materiell (som allerede er laget), og snakke med foreldrene om hijab på barn. Temaet skal inngå i en generell diskusjon om hva barn bør ha på seg. Caps og bikini står også på dagsorden, til tross for at det ikke er noen foreldre som ønsker eller krever at barna deres skal gå med hverken caps eller bikini hver dag året rundt.

Dette er ikke en debatt om barn og religion, men om retten til å velge sitt eget liv.

Fordi hijab er en uvanlig sterk identitetsmarkør og en så integrert del av en kultur der jenter og kvinner er underlegne mannen, blir dialog et fattig tiltak.

Dette er dessuten ikke en debatt om barn og religion, men om retten til å velge sitt eget liv. I mangel på kunnskap og i redsel for å tråkke på såre tær, begår politikerne et overgrep mot jentene: Rommet til fri livsutfoldelse er helt grunnleggende og selvfølgelig for andre norske barn.

Man kan ikke forby alt man ikke liker, sa Erna Solberg da «barnehijab- debatten» var oppe rundt landsmøtetider i 2016. Nei, hijab på barn er en så sterk inngripen mot barnets frihet at det ikke er nok å bare mislike det. Et forbud må faktisk til.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden