Fra papirutgaven

Bastionene for fall

- Er tiden for de store konfrontasjoner i samtidsmusikken over?

– Er tiden for de store konfrontasjoner i samtidsmusikken over?
Når vi hører ordet komponist farer mange assosiasjoner rundt i hodet. En utsultet og febril Mozart som skriver sitt siste verk før han faller om. Karlheinz Stockhausen med en haug med ledninger og høyttalere. Arnold Schönberg som blir bombardert av råtne tomater og egg etter sin første framføring av atonal musikk i Wien. Eller Franz Liszt som spiller så fort og virtuost at publikum besvimer i hopetall.
 
Til alle tider har samtidsmusikken engasjert og skapt debatt. Selv Mozart hadde enkelte verk som i sin tid ble sett på som radikale og svært utfordrende for publikum. Spørsmålet om i hvor stor grad man skal utfordre publikum og søke nye klanger i musikken, har ført til mange kamper komponister imellom.
Hvis utgangspunktet for komponering kun er å tekkes publikum, risikerer man at den musikalske utviklingen stagnerer. På en annen side er det åpenbart at publikum går lei hvis det kreves universitetsgrad i matematikk for å forstå musikken.
 
I dag kan det synes som om konflikten er i endring. Unge komponister søker på tvers av gamle fronter.
 
Fantasymusikk
Martin Romberg (f. 1978) har valgt å bosette seg i Paris. Han skriver musikk godt innenfor et tonalt tonespråk. På mange måter kan man si at Romberg er en neoromantiker eller en slags populærkomponist. Likevel henter han inspirasjon fra hele spekteret av musikkhistorien. Blant oppdragsgiverne hans finner vi blant annet symfoniorkestre i Norge, Tyskland og Kasakhstan, samt en rekke filmmakere og fjernsynsselskaper.
 
Romberg ønsker å tilby publikum en musikalsk virkelighet han mener er regenererende isteden for moralistisk og angripende.
 
– Jeg søker kompleksiteten i det enkle. Det er ingenting som er så vanskelig i kunst som å være enkel. Ingenting stiller en komponist så naken ovenfor sitt publikum som en enkel melodi. Derfor skriver jeg også tonalt. Jeg bygger mitt språk, i likhet med Odd Nerdrum og Vebjørn Sand i billedkunsten, overveiende på de gamle ”mesteres” teknikk, fordi den er uovertruffen.
 
Samtidig understreker han at man må skille mellom stil og innhold.
 
– Mytologi, eventyr og fantasi er for meg i dag kunstens uunngåelige innhold i vårt dagdrømmende industrialiserte maskinsamfunn. Den såkalte ”Fantasy”-sjangeren, skapt av Tolkien og Lewis ved begynnelsen og midten av det 20. århundret, reflekterer dette, og jeg baserer mye av det jeg lager på denne estetikken. Derfor har jeg valgt å kalle min musikk for ”fantasymusikk”.
 
Romberg har studert i Wien, men er først nå i ferd med å vende blikket mot Norge. Tidligere i år ble verket hans ”Véttir” plukket ut til ”De Unges Konsert” med Bergen Filharmoniske Orkester, en konsert som gir positive ringvirkninger for å komme inn i det norske musikkmiljøet.
 
– Jeg mener at framtiden ser lys ut, selv om det er mange utfordringer å løse. Norge og Skandinavia er inne i en økonomisk oppgangstid uten sidestykke i historien. Kultur nyter alltid godt av en økonomisk stabil sosialpolitisk situasjon.
 
Han mener at dette vil gi den klassiske musikken muligheter.
 
– Norsk jazz og black metal har allerede klart å bli anerkjent i hele verden, men det er ingen grunn til å tro at den klassiske musikken ikke kan lykkes tilsvarende. Forutsetningene er at komponistene tar ansvar og skaper musikk som publikum interesserer seg for, og som musikerne har glede av å spille.
 
Bli svimmel
Lars Skoglund (f. 1974) har et musikalsk utgangspunkt som er diametralt motsatt av Rombergs. Han henter inspirasjon fra all slags musikk som han hører, men særlig fra modernistiske komponister som Pierre Boulez (1925-) og Iannis Xenakis (1922-2001). Hans verk er bestilt av festivaler, kor, orkestre, kammerensembler og enkeltutøvere over hele Europa, særlig i Norge og Nederland. Skoglund er alltid på vakt mot å gjenta seg selv. En sterk inspirasjon i et verk, kan fort bli et enkelt grep i det neste.
 
– Jeg har mer sympati for nyskapende musikk enn tradisjonsbunden og neoromantisk musikk fra det 20. århundre, fordi jeg har hatt veldig sterke opplevelser i møte med modernistisk musikk. Det modernistiske uttrykket har formet meg. Jeg liker at man ikke vet helt hvor man er på vei, og at man kanskje blir litt svimmel. Publikum blir oppmerksomt, og lurer på hva som skjer nå. Det likner litt på min opplevelse av verden.
 
Tradisjonelt har publikum vært nølende med å omfavne modernistisk musikk, og de fleste modernistiske komponister har dermed slitt i motvind med sine verk. Skoglund er bekymret over komponister som ikke tar publikum på alvor.
 
– Komponister har et stort ansvar for publikum. Det er trist å høre på klisjefylt, masete og fargeløs musikk uten spenning eller sans for form. Det er viktig at musikken kommuniserer med publikum, slik som noen av klassikerne fra det 20. århundre, Arnold Schönbergs ”En overlevende fra Warszawa”, eller til og med Boulez’ ”Rituel in memoriam Bruno Maderna”, som jeg to ganger har vært vitne til at store publikumsmasser har mottatt med stående applaus. Men jeg mener samtidig at selv om publikum kan ha en annen referanseramme enn oss som skriver, så kan vi ikke gjøre noe annet enn å bruke vår egen musikalitet og våre egne ører som rettesnor.
 
Premierekultur
Som stipendiat i komposisjon ved Høgskolen i Tromsø har Skoglund frihet til å skrive mye ny musikk for et bredt publikum, og et bredt spekter av utøvere.
 
– Jeg levde av musikken også før jeg fikk stipendiatet, men det hele er nå kommet inn i mer ordnete former, med sånn luksus som fast lønn. Stipendiatstillingen gjør at jeg kan skrive uhemmet for lokale musikere. Til nå har jeg blant annet skrevet og framført musikk for symfoniorkesteret, festivaler, kulturskoleelever, kor og musikkstudenter.
 
Men Skoglunds oppførte musikk har i liten grad blitt bruksmusikk.
 
– Grunnen til dette kan vel ha å gjøre med vanskelighetsgrad. Å lage attraktiv musikk innenfor modernistisk tradisjon er en utfordring, særlig hvis man skal skrive for nybegynnere, hvor man ikke kan regne med at intonasjonen er like sikker bestandig. Men jeg har jobbet med kulturskoleelever og skrevet enklere stykker for dem, siden jeg synes det er fint om denne musikken kan spilles på mer enn bare alvorstunge festivaler.
 
Han mener at det i samtidsmusikken har oppstått en altfor sterk premierekultur.
 
– Man burde støtte flere framføringer, ikke bare den første! Det har blitt en premierekultur, der man hele tiden må ha en urframføring. Det står liksom ekstra glans av det. Det kunne vært mye mer interessant å samle litt opp. Hva skjedde egentlig på 90-tallet? Eller 80-tallet? For ikke å snakke om 70-tallet? Hos litteraturbransjen ser man jo slikt hele tiden.
 
Skoglund etterlyser et utvalg eller en kanon.
 
– Da får man også en kontinuitet, en bevissthet om at denne musikken faktisk tilhører en tradisjon. Det er en utfordring for de som leder ensembler og programmerer konserter å lete etter kontinuiteten mellom eldre og nyere musikk.
 
De unge er åpne
Dette bringer oss inn på noe som tradisjonelt sett har vært en øm tå mellom modernister og neoromantikere. Konflikten mellom de to blokkene om hvem som er best har ført til håndgemeng og utfrysninger miljøene imellom. Fortsatt er det komponister som lider under at de ikke blir tildelt støtte fra fond, som kontrolleres av komponister fra motsatt leir.
 
Tidene er imidlertid i forandring, i hvert fall ifølge Skoglund og Romberg.
 
– Neoromantiske komponister har nok også ambisjoner, slik som vi som er inspirert av modernismen har. De skriver vel slik de gjør fordi de ser andre muligheter i et materiale, sier Skoglund.
 
Han mener man er nødt til å føle seg hjemme i musikken man skriver.
 
– Det er jo ikke noe poeng i å skrive dissonnerende musikk kun fordi det er en trend. Jeg er mer interessert i at musikken kan bli personlig. Jeg tror mange rettferdiggjør sin kunstnergjerning ved å si at det er nettopp de og ikke de andre som vil overleve om hundre år. Selv synes jeg det er viktigst å skrive for nåtida.
Romberg bekrefter Skoglunds syn.
 
– I dag synes jeg å se tendensen av en mye større åpenhet og aksept hos unge komponister. Mange lever et ”dobbelt liv” og skriver parallelt filmmusikk og konsertmusikk, eller betjener seg av flere stiler innenfor samme verk. Dette er en utvikling som gjenspeiler mye av det samfunnet står for i dag. Den typiske polarisering eksisterer fremdeles mellom såkalte populærkomponister og avantgardekomponister, selv om dette er på vei bort.
 
Romberg forteller at dette er et fenomen som har sitt opphav i det 21 århundrets ideologier hvor spesielt Darmstadtskolen, med Adorno, Boulez og Milton Babbitt i spissen, deklamerer kombinasjonen ”publikumssuksess” og ”ny musikk” som en selvmotsigelse.
 
– Mitt problem er at dette skillet i seg selv er kunstig, og jeg anser derfor også konfliktene som kunstige. Problemet er at klassisk musikk står ovenfor enorme utfordringer. Det må komme en ”balansering” mellom kreftene før eller senere.
 
Skoglund er selv svært inspirert av populærmusikk, selv om han tilhører den modernistiske tradisjonen.
 
– Man kan lære utrolig mye av populærmusikk, særlig om klang, timing og umiddelbarhet. Jeg fikk selv et utrolig kick av rock. På mange måter var det den musikken som satte meg av gårde videre. Fra heavyrock via Pink Floyd og Frank Zappa, til Stravinskij og Webern. Dette tror jeg gjelder for veldig mange. Flere yngre komponister med modernistisk orientering som jeg kjenner, også av utenlandske komponister, har bakgrunn fra rockmusikk.
 
Dialog med publikum
Bastionene står for fall, og samtidsmusikken har aldri vært så eklektisk som nå. Ser vi en tendens hos begge leire til å vende fokus i større grad mot publikum? Romberg mener man må tenke annerledes for å etablere en dialog med publikum.
 
– Daniel Barenboim kom i sin fordragsturne med BBC for noen år siden til konklusjonen at vi må bli flinkere til å ”opplyse” vårt publikum. Dette er en typisk innstilling innen klassikk musikk; publikum er ”dumme” og må ”utdannes” til å like ting. For meg et dette problematiske tanker. Man trenger ikke utdannelse for å erkjenne skjønnheten i ett barokkmaleri, men utdannelsen kan derimot utdype forståelsen for verket. For komponistene ligger derfor utfordringen å implementere denne ”første” og ”enkle” musikalske dialogen med publikum. Kunst må virke på flere nivåer samtidig, ellers er den dømt til historisk fortrengelse ettersom det til syvende og sist er publikum som bestemmer hva som overlever.
 
For modernister har provokasjon ofte stått sentralt i møtet med publikum, men Skoglund mener dette er en feilslått tankegang.
 
– Et musikkstykke er en egen verden. Innenfor denne verdenen er det forskjellige grenser, forskjellige lover og regler. Man lager sine egne regler mens man komponerer; noen ganger ser man dem kanskje ikke før etterpå. Dissonans eller bråk kan brukes i komposisjonene, og kontrast er et viktig element i nesten all musikk. Provokasjon i seg selv er jeg mindre interessert i.
 
Han oppfatter det som stykket handler om som det viktigste.
 
– Alle elementene i musikken må gi mening og sammenheng i den historien som fortelles. Jeg har aldri sett på meg selv som en eksperimentell komponist. I hvert fall aldri på en ekstrem måte. Det jeg er mest interessert i, er at musikken skal fungere best mulig. Med det mener jeg at musikken henger sammen og kommuniserer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden