Det finnes mange brente Guds barn

Espen Ottosen mener Gunhild Maria Hugdals beretning om en oppvekst i bedehus-Norge bare er «anekdotisk». Jeg er en av dem som ble sterkt irettesatt fordi jeg startet ungdomstiden med å gå i dongeriklær. Det er mange av oss.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg leste med undring Espen Ottosens innlegg «Anekdotisk svartmaling» om en oppvekst i strenge kristne miljøer. Jeg er en av dem som kjenner meg igjen i det Gunhild Maria Hugdal skriver, og jeg kjenner mange som vil si det samme. Men å diskutere med Ottosen, det er for meg som å skvette vann på gåsa. Det preller av. Jeg opplever hans innlegg som om han ikke hører noe av det Hugdal skriver. Han går rett i skyttergraven. Det er det kanskje bortkastet å forme noen ord mot det han skriver. Allikevel gjør jeg det.

Jeg er en av dem som ble sterkt irettesatt fordi jeg startet ungdomstiden med å gå i dongeriklær. Det var klær som «verden» brukte. Jeg var lederen i ungdomskoret som så at ¾-dels takten var over. Men moderne musikk skulle ikke inn på bedehuset. Det var Satans musikk.

Satans musikk

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her