Det finnes mange brente Guds barn

Jeg leste med undring Espen Ottosens innlegg «Anekdotisk svartmaling» om en oppvekst i strenge kristne miljøer. Jeg er en av dem som kjenner meg igjen i det Gunhild Maria Hugdal skriver, og jeg kjenner mange som vil si det samme. Men å diskutere med Ottosen, det er for meg som å skvette vann på gåsa. Det preller av. Jeg opplever hans innlegg som om han ikke hører noe av det Hugdal skriver. Han går rett i skyttergraven. Det er det kanskje bortkastet å forme noen ord mot det han skriver. Allikevel gjør jeg det.

Jeg er en av dem som ble sterkt irettesatt fordi jeg startet ungdomstiden med å gå i dongeriklær. Det var klær som «verden» brukte. Jeg var lederen i ungdomskoret som så at ¾-dels takten var over. Men moderne musikk skulle ikke inn på bedehuset. Det var Satans musikk.

Satans musikk

Vi så at vi sårt trengte bassgitar, trekkspillet mitt var utgått på dato. Men bassgitar var Satans instrument. Av alle ting fikk jeg lov å bruke el-gitar. Dermed satte vi i gang. Trekkspillet forsvant. Men det de gamle ikke visste var at jeg spilte bass på de tre øverste strengene på el-gitaren. For et lureri. Jeg håper jeg en gang blir tilgitt. Ikke av Gud, fordi han smiler av det hele. Nye musikkformer har etter hvert blitt sakrale i Misjonssambandet. Det tar bare litt tid.

Mange fine ungdommer. Men spør om det var rom for kritikk? Bibelen skulle man ikke sette spørsmål ved.

Verre var det med slagverk. Den dagen ungdomskoret Abraham (tidligere Hinna Ungdomsmusikk, som jeg startet på 60 tallet) vedtok at de måtte ha slagverk for å følge utviklingen, ble de oppsagt på bedehuset. Det ble stengt for våre ungdommer.

Vi er ganske mange i Rogaland, Ottosen, som har opplevd slike ting.