Forsiden

Bedre runkehumor

Stand-up-scenen i Norge er på bedringens vei. Men hundre runkevitser og ikke en eneste vits om angrepiller eller etnisitet er også symptomatisk for en scene som er nesten kjemisk fri for kvinner og minoriteter.

Stand-up-scenen i Norge er på bedringens vei. Men hundre runkevitser og ikke en eneste vits om angrepiller eller etnisitet er også symptomatisk for en scene som er nesten kjemisk fri for kvinner og minoriteter.

Forrige uke gikk stand-up-festivalen Crap åppå Park av stabelen på Parkteatret i Oslo. 23 komikere presenterte sitt materiale over fire dager. Jeg tok turen innom lørdag kveld, og ble positivt overrasket over nivået.

Stand-up-komedie i Norge har lenge ligget noen nivåer bak det internasjonale (les: amerikanske). Moderne stand-up er en ganske spesifikk genre, og lenge kom norske artister og humorister mer fra en revytradisjon, med et større innspill av skuespill. Derfor er det gledelig å se at det går fremover på denne fronten.

På sitt beste er nemlig stand-up både noe av det morsomste man kan se på en scene, og på mange måter den genren som er best egnet til å ta pulsen på samfunnstrender, til å blande observasjonskomedie med små politiske eller samfunnsmessige poenger, til å være en ventil for alt som er tabu i alminnelig samtale og i samfunnsdebatten, all den misnøyen, alle misforståelsene, alle fordommer og stereotypier som utgjør det vi kaller for samfunnet. Det er ofte hverdagens misere som danner materialet for god, subtil og intelligent stand-up.

Naturlig nok var derfor fellesnevneren hos alle komikerne på lørdagens show runking. Det finnes kanskje dem blant våre mer konservative lesere som tenker at akkurat det ikke uten videre er det egnet tema for subtile, intelligente tanker – men det er før man tar inn over seg hvor godt plassert temaet er for å si noe om kjønnsrelasjoner og identitet; ensomhet, skam og misere; og utbredte, men i samfunnsdebatten ofte underbelyste, fenomener som for eksempel pornografi og dens forhold til populærkulturen. Og selvfølgelig – runking er et morsomt tema, når det ikke bare er ensomt, skambelagt og trist, altså. Trist seksualitet er i det hele tatt et gjennomgående tema i stand-up-genren globalt, og et tema kanskje få behersker bedre enn tidens kanskje største stand-up-komiker, Louis C.K. – som også har noen av de aller beste runkevitsene noensinne.

Som sagt var mange av komikerne gode, mest imponerte kanskje Odin Eiriksson. Likevel er nettopp overvekten av runkevitser denne kvelden noe jeg stusset over. Ikke fordi jeg ikke liker runkevitser – men fordi det synliggjorde hvem komikerne var: Unge, hvite menn.

Ingen av komikerne snakket om kvinnelig seksualitet, graviditet eller abort. Ingen snakket om etniske fordommer eller islam. I en line-up på seks komikere denne kvelden var det seks hvite menn. Blant de 23 som deltok på festivalen, var det 21 hvite menn, én litt mindre hvit mann (norskiraneren Amir Asgharnejad – men så er da også iranerne kjent som den hviteste av de ikke-hvite minoritetene), og én kvinne, Sigrid Bonde Tusvik. En slik line-up får FrPs rådgiverkorps til å se ut som et medlemsmøte i Ottar Mot Rasisme.

Jeg er ikke noen stor tilhenger av kvotering. Humor skal heller ikke være en politisk geskjeft. Det hjelper lite å få kvinnelige stand-up-komikere på scenen for å snakke om brasiliansk voksing eller abort eller innvandrere til å snakke om rasisme og interne problemer hvis ingen ler. Å kvotere inn folk som ikke er morsomme på en scene med så umiddelbar og brutal tilbakemelding som stand-up, er umulig. Men man trenger ikke å være altfor opptatt av hverken reservasjonsrettsdebatten eller Hans Rotmos utspill den siste tiden for å se at bakgrunnen påvirker hva komikerne snakker om, og at noe går tapt når utvalget er så ensidig.

Problemet er på ingen måte begrenset til Crap åppå Park. I stallen til Stand Up Norge er det 39 menn og 11 kvinner, og enda færre av kvinnene er stand-up-komikere i genrens egentlige forstand. Selv om humorfeltet tradisjonelt har hatt flere menn enn kvinner, står stand-up i en særstilling. Impro-scenen har for eksempel ofte en grei kjønnsbalanse – se for eksempel ensemblet til Det andre teatret, som har fem kvinner og fem menn.

Ingen land har full kjønnsbalanse i stand-up-komedie. Men i for eksempel New York, som kanskje er det globale senteret for stand-up med scener som Comedy Cellar, Upright Citizens Brigade og Gotham Comedy Club, er typisk én av fire på et sett kvinne, og minst én av de andre er etnisk minoritet. Sammen med et høyere nivå generelt bidrar det til at man får redusert andel runkehumor til omtrent halvparten av det vi ser i Norge. Og det gjør at andre lett tabubelagte områder som kvinnelig seksualitet og raserelasjoner får sin nødvendige plass i humoren.

Ikke minst er det slik at selv om runkehumor er morsomt, kan det bli litt ensformig i lengden. Hvorfor ikke sette sammen en line-up som kan gi litt avveksling i form av historier om angrepiller og abort, date-rape eller penisstørrelse, temaer Amy Schumer vier godt med plass? Noe om ting man ikke vil høre sin mor si, som Rachel Feinstein? Eller om omvendt rasisme, som den australske komikeren Aamer Rahman, eller hva slags ord hvite kan bruke om andre etnisiteter, som Chris Rock? Disse komikerne begrenser seg selvsagt ikke til å snakke om sitt kvinnelige kjønn eller sin mørkere hud (Chris Rock er selvsagt heller ikke fremmed for en dose runkehumor) – men fordi stand-up er en såpass personlig genre det er ingen tvil om at det er temaer og vinklinger det nesten umulig å lykkes med humoristisk uten å ha erfart det selv. Derfor trengs bredde.

Hvorfor det er så få kvinner i noen grad i humorbransjen generelt og i ekstrem grad i stand-up, er et annet spørsmål. En kjent teori, populær blant mange menn, er at menn må være morsomme for å tiltrekke seg kvinner, slik Christopher Hitchens skrev i Vanity Fair, i så fall en sosial struktur – blitt slik, ikke født slik – det ville være i menns interesse å endre, så kvinner ble morsommere. Tina Fey, en uomtvistelig morsom kvinne, synes ikke den teorien er så morsom. Andre snakker om et glasstak i humorbransjen – og etter hvert er det da også blitt flere kvinnelige humorister. Særlig impro-scenen og annen humor som innebærer mer interaksjon og mindre monolog, har altså mange kvinner – Tina Fey selv kommer for eksempel derfra. Det er en genre som står sterkt i Norge, med mange show og høy kvalitet. Likevel er det pussig at kvinner står enda mye svakere i norsk stand-up enn de gjør i mange andre land.

Også humorister med minoritetsbakgrunn har en tilstedeværelse i andre humorgenre – Leo Ajkic, Abubukar Hussain og Zahid Ali finnes alle på TV idag – men er lite tilstede i stand-up. Kanskje er forklaringen at norske minoriteter har kort botid – men her er kontrasten til mange andre land betydelig.

Hele humor-Norge ville tjene på å gjøre stand-up-scenen bredere enn unge hvite, seksuelt frustrert menn. Og stand-up-scenen ville blir bedre. Det finnes så mange andre mennesker der ute – kvinner, eldre, innvandrere – som også bør få slippe til med sin seksuelle frustrasjon. Og som i tillegg kanskje har noen andre erfaringer i livet.

For all del, det jeg så på Parkteatret lørdag tyder på at runkevitsene er i ferd med å bli mye bedre enn de var. Men jeg håper likevel det blir litt færre av dem neste gang jeg ser norsk stand-up.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden