Kommentar

Bedre uten Venstre

Venstre diskuterer om de vil inn i regjeringen. Men regjeringen vil nok helst ha dem utenfor.

Bilde: Kjetil Ree [CC BY-SA 3.0]

Argumentene for at de blå skal ta inn Venstre i en mindretallsregjering er langt svakere enn argumentene imot.

Etter valget har det vært mye oppmerksomhet omkring Venstres signaler om at det kan være aktuelt å gå inn i regjering. På fredag tok en rekke av partiets rike hjelpere til orde for dette over tre sider i Dagens Næringsliv. Det meste har handlet om hvorvidt regjeringsdeltakelse er en fordel for Venstre eller ikke. Det er også essensen når kollega Ingebjørg Sofie Larsen allerede dagen etter valget anbefalte Venstre å gå inn.

Mange synes å ta for gitt at Erna Solberg og de blå partiene skulle ønske seg Venstre med på laget. For meg er det like opplagt at de ikke ønsker det. Grunnen er at det virker klart at KrF ikke er med på ferden. KrF vil ikke en gang ha en samarbeidsavtale med en regjering som inneholder Frp.

Mine innvendinger handler ikke om en regjering med Venstre vil føre en bedre eller dårligere politikk, men oppsiden og nedsiden for dem som faktisk bestemmer dette, nemlig dagens regjeringspartier.

Som Carl I. Hagen helt korrekt påpeker i Dagens Næringsliv, uten at han tar høyde for at dette problemet eksisterer også i dag: Først må det inngås kompromisser internt, og så må det forhandles eksternt, attpåtil med et parti som føler seg mer fristilt.

De interne dragkampene ville bli verre, siden det ikke lenger dreier seg om å finne et kompromiss et sted mellom Høyre og Frp, men å finne et kompromiss når Venstre og Frp drar i stikk motsatt regning, som i innvandringspolitikken og i olje- og klimapolitikken. Det kunne være verdt det, dersom regjeringen hadde hatt flertall, og det er synd at en slik regjering ikke ble etablert i 2013, da det faktisk fantes et flertall uten KrF.

Med en trepartiregjering i mindretall kan Venstre opptre som, eller i hvert fall oppfattes av Frp som å opptre som, en trojansk hest: Først dra regjeringen mest mulig mot sentrum i de interne kampene, og så mobilisere KrF for å undergrave det man der ble enig om i neste runde.

Listhaug-fantasien

Drømmere i Venstre, og enda mer i den innvandringsliberale opposisjonen, forestiller seg at de kan kreve Sylvi Listhaugs avgang, og erstatte henne med en Venstre-politiker som integreringsminister. Jeg kan ikke fatte hvorfor Frp skulle gå med på noe slikt. De går heller ut av regjeringen enn å ofre Listhaug. Den eneste åpningen måtte være om Listhaug selv ønsket et annet departement, men heller ikke da kan jeg se at Frp skulle ville overlate integreringsområdet til noen fra Venstre.

En blå mindretallsregjering kan i dag vende seg til Arbeiderpartiet for å sikre flertall i noen saker. Det gjelder først og fremst på innvandringsområdet (der SP også er en mulig partner) og i klima- og oljepolitikken. Tar de Venstre inn i regjeringen, sier de i fra seg disse mulighetene.

Når det gjelder teknokratiske reformer er mulighetene uansett små, dersom da ikke AP mot formodning skulle gå i mer pragmatisk retning. På det siste området var KrF vrangvillige også i forrige periode, og har varslet ”reformpause”, så der skjer det uansett lite. Det er mer snakk om i hvilken grad KrF våger å ta skrittet over i revers sammen med opposisjonen.

På toppen av alle disse ulempene kommer det enkel faktum at Venstre i regjering betyr at de blå må oppgi noen statsrådsposter, og det initiativet på saksområdene som dette medfører. Det har en kostnad, både i politikkutforming og profilering.

Budsjettavtaler som i dag

Den blå regjeringen kan ikke regne med noen hjelp fra Arbeiderpartiet når budsjettene skal vedtas. Og jeg har ingen tro på et budsjettsamarbeid med Senterpartiet, selv om man kan leke litt med tanken, for å legge litt press på de to andre. Budsjettet må gjøres opp med Venstre og KrF, som i de siste årene. Venstre kunne internt bidra med press for noen kutt, men det er i stor grad kutt som Frp er i mot. Og Venstre har sin egen lange liste med forslag til utgiftsøkninger. Skulle det mot formodning være slik at regjeringen blir mer økonomisk ansvarlig med Venstre som medlem, kan vinningen fort gå opp i spinningen når KrF skal ha sitt. Jeg har altså problemer med å se at budsjettavtalen vil bli vesentlig forskjellig avhengig av om Venstre er innenfor eller utenfor regjeringen.

Jeg kan se ett godt argument for å ta Venstre inn i regjering, og det er å knytte partiet enda sterkere til borgerlig side på lenger sikt. Men samtidig splittes KrF og Venstre tydeligere. Det siste er i strid med Erna Solbergs tenkning. Hun vil ha zombie-partiet KrF med på laget også i fremtiden, eller i hvert fall ha opsjon på det dersom KrF klarer seg over sperregrensen litt til. Da er det tryggere at KrF har en Venstre-hånd å holde i utenfor regjering, enn at de overlates til seg selv og de røde ulvene.

Erna Solberg kunne avklare dette allerede nå, men det ønsker hun ikke. Det ville jo oppfattes som formærmende overfor Venstre. Da er det bedre å la prosessen gå sin gang i Venstre. Skulle de banke på døren, er det bare å stille så harde krav at det ikke blir noe av. Så kan begge parter si at de har prøvd, men at de har kommet til at en annen form for samarbeid er bedre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden