Befriende Knausgård

I teateroppsetningen av Min Kamp får man ta del i et stykke kultur som er fri fra de politiske skyttergravene.

Publisert   Sist oppdatert

I teateroppsetningen av Min Kamp får man ta del i et stykke kultur som er fri fra de politiske skyttergravene.

Min Kamp: Stockholms Stadsteater

Tekst: Karl Ove Knausgård

Regi og bearbeidelse: Ole Anders Tandberg

Medvirkende: Sven Ahlström, Gerhard Hoberstorfer, Ann-Sofie Rase og Jessica Liedberg

Karl Ove Knausgårds romanprosjekt er en prestasjon som imponerer på samme måte som en fremstående idrettsutøver imponerer publikum; det overgår seg selv gjennom ren fysisk anstrengelse. Den enorme og selvutleverende romanen er, gjennom selve omfanget og den sjelden avtagende intensiteten, en kraftprøvelse av sjeldne dimensjoner; en kraft som lykkes med forsere seg gjennom en samtid preget av helt andre idealer.

I motsetning til idrettens publikum, som i ro og mak kan iaktta utøvernes anstrengelser fra tribunen, utsettes Knausgårds lesere for omfattende krav. Den som går løs på romanen må være forberedt på å tilbringe store mengder tid sammen med forfatteren og hans nærmeste, til dels i deres mest intime situasjoner. Mange lesere gir opp halvveis, eller kanskje allerede etter den første boken. Det er synd, for Min kamp representerer noe unikt og befriende anakronistisk i vår nervøse tidsalder. Samtidig er prosjektets narsissistiske anslag tidsåndens ytterste uttrykk.

Ingen lett oppgave

Å gjøre Knausgårds romanprosjekt om til teater er ingen lett oppgave, snarere skulle man tro det var umulig. Dramatiseringer av romaner klarer sjelden å yte rettferdighet mot boken, enten det handler om teaterscenen eller kinosalen. Jo bedre romanen er, jo større er dessuten fallhøyden. Dette visste Alfred Hitchcock, som foretrakk å bygge mesterverkene sine på middelmådige, eller rett og slett dårlige, litterære forbilder. Å forsøke å komprimere en selvbiografisk og utleverende roman på tusentalls sider, som dessuten hopper frem og tilbake i tid, burde ganske enkelt ikke la seg gjøre.

Etter å ha levd med bøkene i så lang tid som faktisk kreves for å lese dem, er man som tilskuer en del av målet. Det er vanskelig å se stykket uten å forholde seg til bøkene. Hvor godt stykket står på egne ben, er derfor vanskelig å avgjøre. At stykket ikke lykkes med å fange alt det som sies i løpet av verkets mange tusen sider, er en selvfølge, men det lykkes derimot med å fange stemningen i romanen – og det over all forventning. Det er forunderlig hvor mange tråder som løper samtidig og deretter veves sammen i den intense dialogen.

Tekst, tid og rom på én scene

De fire skuespillerne, Sven Ahlström, Gerhard Hoberstorfer, Ann-Sofie Rase og Jessica Liedberg, spiller alle Knausgård selv. Manuset består av en lang monolog, der små episoder fra Knausgårds liv avløser hverandre. Etter tur fremstiller skuespillerne enten Knausgård selv eller diverse biroller. Den eneste rollen som spilles av noen andre er Knausgårds far, som figurerer i kraft av en skrekkinngytende stemme, tordnende fra oven. Faren fremstilles også som en tung stenblokk, som truende dominerer scenebildet under hele forestillingen.

Teksten er et konsentrert utvalg fra den enorme tekstmassen, et utvalg som må ha vært alt annet enn enkelt å gjøre. Likevel fungerer det. Til og med bihistorien om Adolf Hitler er med og kan begripes i sammenhengen. Takket være skuespillerne blir den kontinuerlige hoppingen frem og tilbake i både tid og rom også håndterbar. Hvordan det fungerer for en som ikke har lest bøkene, er likevel vanskelig å avgjøre for en som forlengst har blitt fengslet av romanen.

Fri fra skyttergravene

Jeg forlater teatersalen med en befriende følelse, akkurat slik jeg følte det da jeg la fra meg bøkene. Befrielsen består i av å ha tatt del i et stykke kultur som tar utgangspunkt i menneskets forhold til de evige spørsmål – om døden, relasjoner, barn, det å være forelder, sex og kjærlighet, det å skrive og ha karriere – uten å for den saks skyld måtte synke ned i samtidens på forhånd utgravde og stadig skitnere skyttergraver.

Å få gå på teater uten å få en politisk pamflett prakket på seg er en sjelden opplevelse.

Oversatt til norsk av Ingebjørg Sofie Larsen.