Fra papirutgaven

Begjær

Når jeg forlater festen for heller å gå alene i regnet under gatelyktene til sidegatene der disse stedene ligger. Hva er det for noe? Hva forteller det om hva begjæret er?

«Når jeg forlater festen for heller å gå alene i regnet under gatelyktene til sidegatene der disse stedene ligger. Hva er det for noe? Hva forteller det om hva begjæret er?»

I anledning Hanne Ørstaviks utgivelse av sin nye bok, «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux», republiserer vi hennes artikkel fra Minervas papirutgave nr. 4-2012, med tema «Synd». 

Den siste helgen i september er jeg på bokmesse i Göteborg. Det er fire dager i en gigantisk messehall, det er vip-lounge, det er P.O. Enquist, Åsa Moberg, Kirsten Hamman og Jan Guillou. Fredag kveld er det buffet på Börsen, en gigantisk gourmet-mingling arrangert av messen og Göteborg by. Man melder seg på og får et inngangskort, flere uker før, i posten. Det begynner klokka åtte, og varer til ti. Jeg ankommer presis, har pyntet meg, har kortet i hånden. Litt over ni blir jeg rastløs. Jeg har drukket vin, spist rå fisk og østers med tabasco, da en svensk kollega inviterer meg videre til Glänta’s fest på Stora teatern, Avenyn. Om jeg vil med dit? Med DJ og dans hele natten, sier hun. Ja, sier jeg, klart jeg vil.

Men egentlig vil jeg noe annet. Men jeg går av gårde mot Glänta’s fest, det er mørkt, jeg kommer til Stora teatern, går rundt, bak, kommer inn, det er digert og trapper og farget lys, høy musikk, men det holder meg ikke fast, det var ikke dit jeg skulle. Jeg skal videre. Jeg går ut igjen, som er jeg inni en maskin, eller det er en maskin inni meg, jeg går under trærne langs den store veien der bilene kjører i regnet bort til Järntorvet, jeg vet hvor jeg skal, fortsetter videre, jeg var der utenfor på formiddagen. Jeg kommer fram. Det er et svartmalt hus, lavt, mellom to bygårder, og det er et hull i midten, en må inn der, og så er inngangen der inne, i hullet, og jeg går inn, og kommer inn i foajéen med svarte vegger og velurtapet som den unge jenta i miniskjørt og gjennomsiktig bh viste meg tidligere på dagen. Her, hadde hun sagt, går man inn, og så pekte hun på en dør lenger borte. Og der inne, sa hun, er strippingen.

Hvert år reiser horder av menn til Pattaya, Thailand. Der er alt til salgs, og du kler av deg, bare shortsen og kanskje en kortarmet skjorte, den har du på, lilla kanskje, stripete, ruter, prikker, og så går du under palmene ned til stranda og bort til en bar. Der er det Premier League på storskjerm, det er uendelige mengder kaldt øl, og det er striptease, du går fra det ene til det andre, det tar ikke slutt, der er alt du drømte om da du lå alene på gutterommet. Og det er varmt, du svetter, men du blir ikke stående lenge for deg selv, du kan få en eller to eller tre, med en gang, de lener seg mot deg, stryker seg inntil, klenger, vil på fanget ditt, stryker på kinnet, over håret, ryggen din, ned mot rompa, mellom lårene, opp. Stryker og smiler og er bare snille, er bare sånn du liker det. Og du finner en du liker og venninnen hennes og de blir med deg og du gjør det med dem på hotellrommet ditt, først den ene og så den andre, veksler mellom, inn og ut og de er trange sånn du ikke har kjent det før, trange deilige thailandske fitter og du får dem til å ta på hverandre, kose og kysse og gni, stryke hverandre over de små glatte sprekkene og slikke, det vil du at de skal gjøre og de gjør det og du ser på og så suger den ene deg mens den andre koser med seg selv mens du ser på. Og så videre. Og de blir hos deg hele natten, ligger inntil så du ikke skal være alene og smiler til deg når du våkner neste dag og stryker over hele deg. Og de kan ta med barna også, sier de, snart, bare å hente, like ved, hvis du vil.

I Stanley Kubricks Eyes wide shut er det hustruens fortelling om sitt ras, et døgn på et hotell, noe som aldri ble virkeliggjort, som utløser ektemannens – ja, hva da? Begjær? Hustruen forteller, en kveld like før jul, om hvordan hun, da de var på ferie, Cape Cod, for flere år siden, hadde møtt en annen manns blikk. En sjøkapteins blikk, i vestibylen. Det var ikke mer. Det var blikket hans, da han gikk forbi. Det var alt. Det var nok. Til at hun hadde villet alt med ham. Vært villig til å gi opp alt. Hun gjorde det ikke. Ingenting skjedde. Men hun forteller mannen sin det, likevel. Hva er det hun forteller? At hun har vært der, der ute, at så skjørt, så skrøpelig, er den tilsynelatende solide tilværelsen deres, med den lille datteren, i den store leiligheten på Central Park West, New York. Og det er som en sprekk åpnes, en råk, til noe de hittil har holdt lukket, stengt, mellom seg, og i seg selv. Og bildene av hans nakne vakre kone med den hvitkledde marinekapteinen, de kommer inn i ham. Selv om det aldri fant sted. De hjemsøker ham, bildene, og de slipper ikke taket. Om og om igjen. Noe er åpnet. Og ingenting er ryddig, rent, ordentlig og sikkert mer.

Vi er redde for begjæret. Eller begjærer vi det som gjør oss redde? Eller er vi redd noe også fordi vi begjærer det?         Jeg vet ikke. Det er som en mørk sjakt i oss. Kjenner du deg selv, ditt eget begjær? Jeg går gjennom de mørke gatene, jeg vet hvor jeg skal. Har visst det flere uker før jeg reiser, søkt meg fram på nettet, funnet stedet, åpnet for muligheten. Og så, at den blir liggende under, et sted. Under i meg, under i dagene, der jeg går rundt på messen, deltar på ting, snakker med folk, lesere, journalister. Den er som en bevegelighet i meg, lenger nede. Noe flytende, urovekkende, ubestemmelig. En dragning, en kraft. Som ingen vet noe om. Jeg forteller det ikke til noen, ber ingen med meg dit. Det er et sted jeg vil, alene. Gå dit, mot det stedet, i regnet, mens bilene kjører forbi.

Og hvem er jeg, som går dit? Jeg vet ikke lenger. Jeg kjenner henne ikke igjen.

Adorno og Horkheimer sitter på kjøkkenet i California i 1942, mens minst tusen jøder daglig fraktes med tog til konsentrasjonsleirene, til seleksjon og for de fleste gasskamre, det er mens denne krigen pågår, at de to jødene som kom seg unna i tide, sitter der på kjøkkenet, eller er det ute på den overbygde verandaen, og dikterer til Adornos kone, det som blir verket ”Opplysningens dialektikk”, som utkommer 1947. Heri står blant annet ”Ekskurs II Juliette opplysning eller moral”, hvor de to leser Marquis de Sades ”Juliette”. I dette, det mest dødelige, året i hele Europas historie er det at disse to sitter der på kjøkkenet, eller er det verandaen, i California, og leser de Sade. Lesningen er interessant på flere nivå. Det for meg aller mest åpenbare, og samtidig utilgjengelige, er stilen. Språket deres, hvordan denne teksten om seksualitet, kjønn og begjær, får form. Teksten er skrevet i en nærmest aggressiv tone. Det er korte, avhuggede setninger som ikke forbindes med hverandre, de står etter hverandre, atskilte, alene. Ja, det er tiden for Hitlers folketaler, det er tiden for Blikktrommen, det rappe, kontante anslaget. Men det er noe mer. For i teksten før, i ”Ekskurs I: Odyssevs eller myte og opplysning”, er tonen en annen, der er den mildere, mer flytende, binder sammen setningene, og tankene, hugger dem ikke av. Hvorfor den harde kanten når det handler om seksualiteten, kjønn og de Sade? Adorno skal ha frekventert SM-klubber i New York. Har det noe med saken å gjøre? Henger disse tingene sammen? Hva er det disse tingene er?

”Sade gjør hatet bevisst”,[i] skriver de. Hatet mot kvinnen, mot svakhet. Jeg vil påstå: Hatet mot følelser, i det hele tatt.

Men er ikke også hat en følelse? Jo. Og det å føle er å føle i et spenn. Det er levende, skiftende, bevegelig. Sinne og hat er hardt. De kan brukes som skorper i kroppen, et panser. Og det kan kjennes ugjennomtrengelig. Det kan være ugjennomtrengelig. Hvis det har stivnet til. Da har du ikke tilgang til noe annet i deg. Da kjenner du ikke noe annet. Da er det sånn verden er. Hard, kald, foraktelig. Da er det alt som er.

Begjær er følelser. Hva er følelser? Kroppslige impulser. Hvilke impulser når fram til oss? Fra vår egen kropp? Det finnes impulser i oss vi ikke kjenner til, vet om. Impulser vi har stengt av for, og som vi fortsetter å avvise, nekte for, vise vekk.

Og det er noe mer, i artikkelen til Adorno og Horkheimer om Marquis de Sades verk. Det er som de ikke er kritiske lenger, der. De virker heller fascinerte. De legger seg opp mot Sades tekst og tanke, hans holdning, legger seg inntil den, det er mer som de vil oppholde seg i det universet, at det er derfor de skriver om Juliette, ikke for å kritisere, men for å være der. For å si det en gang til, det Sade sier. Og Nietzsche. Søker seg dit, ikke for å kritisere, men for å finne selskap, støtte. For å være i det seksuelle som det kalde, såkalt nøytrale. Sånn blir teksten deres mer et forsvar enn en kritikk. Hvor er omveltningen hos Sade? Det sier de ikke. Hvor er irrasjonaliteten i rasjonaliteten der?

For tanken i Opplysningens dialektikk, om at historien velter og vrir seg framover fordi det i alt ordnet finnes noe uordnet, i all rasjonalitet finnes en irrasjonalitet, som, når det ordnede blir for ordnet, reiser seg, velter fram, tyter ut, og forandrer, omvelter. Men de kommer ikke fram til hvilke punkt det er hos Sade hvor en irrasjonalitet er virksom og levende.

Kanskje er det det mest irrasjonelle ved denne teksten. At det finnes et punkt de ikke ser inn i, Adorno og Horkheimer, i møtet med Sade, noe de ikke ser inn i, hos seg selv. Og at det er denne harde flaten som blir tekstens omveltende kraft, hos meg, når jeg leser den?

Fordi alle følelsene som ikke får finnes der, i teksten deres, og som jeg opplever som relevante for begjæret, for seksualiteten, de gjør krav på oppmerksomhet, ved at de så kraftig er blitt bortvist.

Alexander Lowen, lege og leder av Institute of Bioenergetic Analysis i New York, har blant annet skrevet boken ”Love, sex, and your heart”[ii]. I denne og andre bøker han har skrevet, kommer det fram en annen måte å tenke om begjæret på enn Adornos og Sades. Lowen tar utgangspunkt i kroppen, at det er som kropp vi finnes i verden. Hans tanke er at når vi stenger for impulsforbindelser i kroppen, så skiller vi også ulike livsområder ad, og opplever oss selv og verden som fragmenterte. Ved å spenne musklene i mellomgulvet stenger vi for at impulser og følelser og fornemmelser fra kjønnsorganene sprer seg opp til hjertet og brystet. Det seksuelle begjæret blir genitalt, ikke helkroppslig, totalt. Likeledes kan vi stenge forbindelsene opp til hodet, ved halsen, så seksuelle og kjærlige følelser ikke når opp til bevisstheten. Sånn kan vi leve med et hode som ikke kjenner hva hjertet vil, og som heller ikke er klar over seksualiteten. Og et hjerte som er helt alene.

Hjertet er ikke bare et symbol. Hjertet er en konkret muskel i kroppen som påvirkes av hvordan vi lever vår kjærlighet. Det er påvist at tilfeller av hjerteslag stiger dramatisk ved akutt hjertesorg, når du har mistet en du var glad i, ved skilsmisse eller ved at den andre dør. Da blir hjertet sårbart.

Og tilsvarende, at hjertet blir sterkt og sunt når vi elsker fritt. Og når denne kjærligheten får være fysisk: Den jeg elsker, vil jeg elske med. Da får hjertemuskelen dundre og hamre og slå og får trening, som ikke bare er intervall-løping-kompatibelt, men hjertet får også virke som kjærlighetsmuskel, det utløses oxytocin, det velgjørende, avspennende hormonet. Og mest av alt, hinsides all positivistisk forskning: Vi kan oppleve dyp fylde og meningsfullhet. Vi kommer nær et annet menneske, mister oss hos en annen og finner oss, og den andre, blir oss selv på nytt. Vi holder og blir holdt.  

En måte å lese Adorno og Horkheimer på er å si at de har kuttet av for hjertet og snurpet sammen ved mellomgulvet, de er ikke interessert i at de myke, varme følelsene skal være innblandet, og de har kuttet av fra hjertet opp til hodet, de siterer Nietzsche: ”Så mye godhet, så mye svakhet ser jeg. Så mye rettferdighet og medlidenhet, og likeså mye svakhet.”[iii] Medlidenhet er selve fortapelsen. Og er det kanskje ikke noe rett i det? Jo, tenker jeg, men på en omvendt måte: Medlidenhet er jo samtidig selve forutsetningen for kjærlighet, at vi fortaper oss, gir bort oss selv, slipper oss, til den andre, hos den andre, lider, ikke alene, men med.

Det kan være mange grunner til at vi spalter de ulike kroppsområdene ad, og dermed følelsene. Å være åpen, myk, glad og varm er det mest sårbare vi kan være. Det harde er panseret. I det myke kan du stikke hånda rett inn, og rote rundt, og krafse.

Litteraturviteren Rene Girard og psykoanalytikeren Francois Lacan snakker begge om begjæret som triangulært. At vi ikke begjærer direkte, men via den andre, at vi begjærer den andres begjær: Jentebarnet strekker seg mot far fordi mor vil ha far. Hun vil ha det mor vil ha. Jeg har fått ny kjæreste. Plutselig begynner kvinner som aldri før har meldt seg, å ta kontakt med ham. Blir han synlig på en ny måte, blir han attraktiv gjennom å være attraktiv for en annen, for meg?

Betyr dette at barnet egentlig ville hatt mor, hvis hun hadde kunnet få henne? Ha, direkte? Vil vi det? Vil vi ha det vi ønsker oss, eller begjærer vi begjæret?

En datakonsulent jeg snakker med, mener å se en kroppsliggjort sosiologi etter å ha hatt datafaglig ansvar for diverse erotiske chatte- og nettsteder: Ideologien bak disse treff- og sjekkestedene er at alt skal være tilfeldig. Men: Ingenting er tilfeldig. Det avtegner seg et mønster med hyperaktive menn som har en liste med spesifiseringer over hva de ønsker seg av en kvinne. Mannen er jeger. Jakter han på et reelt møte, eller fantasien om et møte? En annen mann forteller meg at det mest opphissende ved trekanter han hadde avtalt på nettet, der han var tredje part som skulle inn med et par, det mest opphissende var ikke akten, selve å gjøre det, nei, det eggende var møtet, gjerne på kafé, det første møtet, og det som pirret ham, var kvinnens blikk. At hun så på ham, sånn. At hun så på ham, og visste, at de møttes der, derfor. Fordi de skulle ha sex. At det kom til å skje. At det fantes der, i henne, når hun så på ham. At de begge visste. Spenningen. Det kommende, det ennå ikke realiserte, mulighetsrommet der framme, intensiteten i det som ennå ikke er. Men som kan bli, som skal. Det som er underliggende, åpent.

Videre forteller datakonsulenten om to kategorier menn, som han deler i de uskyldige kikkerne og de aktive teppebomberne, de som forsøker seg på absolutt alt. Kvinnene som var online, var det alltid noe med. De var overvektige, sykmeldte, gikk på nav/trygd, var handikappede, traumatiserte, syke med dårlig rygg eller diffuse muskel- og skjelett lidelser, eller de mottok sosialhjelp. Pene unge damer online er alltid prostituerte, call girls, de snakker ofte engelsk, sier han. De norske unge pene er alltid skakkjørte, økonomisk, helsemessig eller begge deler. På sjekkestedet sukker.no er det en boks der en krysser av for ”Interessert i sex”. Og det viser seg en omvendt proporsjonalitet, sier han, jo penere jenta er, jo sjeldnere krysser hun av for sex. Jo eldre og fetere, derimot, desto mer interessert. I sex. Og kvinner som liker ekstrem sex, ulike former for polyperversitet eller som har en målrettet seksuell aktivitet, de har vært i systemet lenge, sier han, ”blitt prostituerte i hodet”, eller de har en eller annen slags skade. Også mennene, mente han, er det noe med. De har kredittkortgjeld på to millioner, eller noe annet, en skade, også der. De ”normale” ressurssterke menneskene, sier han, de finner du ikke her.

Men det er noe mer. Det er ikke helt sant, det som fortelles. Det er noe i dette som har sprekker, uvissheter, blinde, mørke felt. Jeg har kikket inn på disse nett-stedene. Er jeg stygg, ødelagt, syk? Jeg tror ikke det. Jeg går der, alene gjennom mørket i regnet.

”Som barn var Aimée alltid hungrig”, skriver Birgitta Trotzig, svensk forfatter og katolikk, i sin debutroman ”Ur de älskandes liv”, fra 1951. Sulten er vår første livsbetingelse, og denne sulten, som Freud omtalte som oral, er samtidig total. Den er værensuttrykket vi fødes med. Vi fødes nakne, vi trenger. Vi trenger noe som kommer helt inn i oss, vi må fylles, mettes. Marlows aper viste at denne sulten ikke bare er ernæringsmessig, men at vi sulter etter mer, etter nærhet og kontakt. Det finnes en barnehjems-studie gjort i Iran på 50-tallet[iv] som viser at spedbarn som ikke holdes, som ikke blir båret inntil en annen kropp, som ikke får den slags varme, de dør.

Birgitta Trotzig skrev om mennesker i en på alle måter utsatt eksistens, og hvor en gudsdimensjon alltid var til stede. Men det som ikke blir nevnt ved hennes tekster, er hvor ekstremt kroppslige de er. I ”Dykungens dotter” skriver hun om hovedpersonen at hun som ung var ”vakker fastän grov”[v], og hadde mange tilbedere, men at mennene likevel holdt seg på avstand: ”det var något alltför starkt med henne.” Og mer trenger hun ikke si. Vi vet hva det er. Vi kan ikke si hva det er. Men vi vet det. Og når denne kvinnen da møter en mørk tater, som hadde det ved seg, at ”könet i honom tog all plats”[vi], så forundrer det oss ikke at de to ender i skogen sammen, og at det er noe som gjør at de vender tilbake dit, til skogen sammen. Og så blir hun med barn.

Jeg har hatt, og har kanskje fortsatt, en veldig lengsel etter forbindelse, tilhørighet, sammenheng. Jeg lar Liv i romanen ”Presten”[vii] tenke og drømme det, og det er det hun sier til geologen som hun møter på en konsert, i den fantasien hun har om deres samleie som aldri finner sted. Hun sier til ham, i sitt indre, som for å forklare seg, vise hvem hun er: ”Jeg ville forbinde et sår.” Og når hun så drømmer om at de legger seg ned på gulvet og ligger med hverandre, så er det samleiet, elskoven, som er det som skal forbinde såret, og at såret er avstanden, ensomheten, atskillelsen.

Satan betyr også: den som skiller ad. Og Jesus er den som forener: Sannelig, jeg sier dere, I kveld skal dere alle være med meg i min Fars hus. Vi har også lignelsene hvor de troende er Jesu tilkommende, hvor foreningen med Gud er som foreningen av elskende, det snakkes om å være rede, om å ta Jesus imot.

I mange år var jeg redd for livet i min egen kropp. Jeg var anorektisk, spiste strengt kontrollert, trente hardt og omfattende, og hadde ikke lyst på noen ting. Lysten var ikke en impuls jeg kunne tillate meg. Jeg var nødt til å ha full kontroll. Så, gradvis, etter mange år i kroppsterapeutisk behandling og utallige timer med qi-gong og rosenterapi, har jeg åpnet mer opp. Det begynte med at jeg tillot meg, og våget, å spise det jeg hadde lyst på. Frykten hadde vært at om jeg slapp taket lite grann, så kom alt til å rase, jeg kom til å ese ut som en ballong. Det skjedde ikke. Da jeg endelig begynte å spise det jeg ville, ble jeg jo raskt mett. Før, da jeg aldri fikk sjokolade, var det utallige epler jeg måtte presse ned for å døyve lysten på den sjokoladen jeg egentlig ville ha. Men da jeg tillot meg sjokoladen, var jeg oftest fornøyd da sjokoladen var fortært. Jeg var ikke umettelig. Jeg skjønte jeg hadde vært redd for mitt eget begjær. Og da jeg åpnet for maten, kom kroppen etter. Det seksuelle, som jeg hadde stengt av siden tenårene, som jeg stengte av da jeg kom i et alvorlig kjærlighetsforhold, ja, jeg tror det var så farlig for meg å slippe en annen nær meg, en som jeg skulle kunne miste, det våget jeg ikke, så jeg stengte det seksuelle av. Stå der med hele meg, åpen mot en annen, og så kan han bare gå. Så kan han heller velge en annen. Så er jeg ikke bra nok, fin nok, verdig. Det var for risikabelt. Sånn leser jeg meg selv i dag. Men sånn det kjentes da, den gangen, var at da bare ble det borte. Sex ble et ørkenland, jeg ville helst slippe. Jeg var ikke kåt, bare var det ikke.

Og så åpnet det seg, og i dag ser jeg jo hvordan begjæret er forbundet med kjærlighetslengselen, for meg. Den jeg elsker vil jeg kle av og kysse og berøre. Kjærtegn er tegn på kjærlighet. Jeg elsker med kroppen, det er der verden blir virkelig for meg, der jeg kommer i berøring. Kroppen vil kjenne, være i den kjærligheten den kjenner. Jeg vil knulle med hele meg, ikke bare få gnidd klitoris og komme og riste litt.

Det finnes også et begjær som er lettere, som nærmest er som glede, i kroppen. Fra gammelt av har vi ordet kaut, som betydde både glad og kåt. Og er det ikke sånn det er, når vi er glade, er vi også nærmest konstant kåte. Lystne, i hvert fall? Lysten er liksom en del av det lette, av gleden. Og den gleden, den kåtheten, det begjæret, opplever jeg som en letthet som kan spres, som Tingelings stjernestøv, det kan drysses ut, nærmest overalt.

Og så er det det andre begjæret, som kommer til syne som det forbudte, det hemmelige, skammelige, skitne, det vonde, smertefulle og ekle. Hvorfor er det for eksempel sånn, i de første bøkene mine, at så mange seksuelle konnotasjoner og hendelser der, de finner sted i kjelleren? Ned i det ubevisste? Det var jo på den tiden jeg var avstengt seksuelt, det var da jeg skrev de tekstene. Vil jeg skrive annerledes om sex og begjær nå? Og hva med alle seksuelle fantasier og lyster som handler om å binde og piske og slå og bli slått? Dominere og underkaste. Vi kan leke med det, men er det ikke sånn at leken er nødvendig fordi leken et sted tangerer et alvor? Det er noe vi trenger å være i, sånn. Og så gjør vi det, vi spiller det ut, for å være i det. Fordi et sted i oss er det sånn. Og så leker vi det ut, for å være i det i det ytre også. For at det indre skal bli ytre. For at det vi kjenner, skal bli virkelig.

Adorno og Horkheimer hyller Sade og Juliette-teksten hans for ikke å hykle. De opplevde godheten som hykleri. Kanskje er det dypt forståelig i 1942. Kjærligheten blir en påstand. La oss heller forholde oss til det håndfaste, en kropp, kroppsåpninger, muskulære reaksjoner, rykninger. En kvinne kan hykle nytelse, står det et sted i Juliette-boken til Sade, men smerten kan hun ikke late som. Kanskje tenkte de også sånn. Men det er forunderlig at de stenger kjærligheten ute som hyklerisk, mens de lar være å forholde seg til frykt. Til redsel. Det er jo bare den andre siden, tenker jeg. Den harde delen, av følelsene. Hvorfor er redsel, smerte og frykt mer sant enn kjærlighet, mykhet, godhet og varme?

Det finnes strender i Europa hvor folk ikke bare er nakne, men hvor det er åpenlys seksuell aktivitet. Hvor det er folk som liker å se og bli sett på, som liker å gjøre det mens andre ser, som vil invitere andre inn, eller variere, veksle. Hvilket begjær er dette? Er det det samme som mitt? Når jeg selv oppsøker strippeklubber rundt om i byer, hva er det jeg vil? Hva er det som drar meg dit? Alt jeg har tenkt og forstått og åpnet for, i kroppen, kjærlighetslengselen, hvordan henger dette sammen i meg? For henger det sammen, jeg? Når det å gå inn i det svarte mørket der inne, og stå og henge ved et vindu i veggen, og se en ung jente bare fem år eldre enn datteren min svinge seg rundt en stang og vri av seg toppen og gni brystene og den lille stringtrusen hun har på, ned mot gulvet, mens hun svinger beina i høye stiletthæler. Når det å oppsøke den klubben er det sterkeste, mest intense jeg kan gjøre den kvelden. Når jeg forlater litterære fester for heller å gå alene i regnet under gatelyktene til sidegatene der disse stedene ligger. Hva er det for noe? Hva forteller det om hva begjæret er?


[i] Adorno & Horkheimer: Opplysningens dialektikk. Spartacus forlag, 2011, s.144

[ii] Alexander Lowen: Sex, Love, and Your Heart, på dansk: Kærlighed, sex og dit hjerte. Borgens Forlag, 1989.

[iii] Nietzsche: Also Sprach Zarathustra

[iv] Denne sto beskrevet i den store amerikanske læreboka i Utviklingspsykologi vi hadde på pensum da jeg tok psykologi grunnfag ved UiO i 1990. Jeg har ikke tilgang til boka lenger, men undersøkelsen gjorde uutslettelig inntrykk og ble behørig omtalt av forelesere som noe som aldri ville funnet sted i dag, ev etiske hensyn.

[v] Birgitta Trotzig: Dykungens dotter. Albert Bonniers Förlag, 1985, s.13.

[vi] Birgitta Trotzig: Dykungens dotter. Albert Bonniers Förlag, 1985, s.15.

[vii] Hanne Ørstavik: Presten. Forlaget Oktober, 2004, s.100-101.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden