Politikk

Begynnelsen på slutten for forbudspolitikken

To amerikanske delstater har vedtatt å tillate legal produksjon og omsetning av cannabis. Dette kan endre internasjonal narkotikadebatt for alltid – men bare om de føderale myndighetene tillater forsøkene.

To amerikanske delstater har vedtatt å tillate legal produksjon og omsetning av cannabis. Dette kan endre internasjonal narkotikadebatt for alltid – men bare om de føderale myndighetene tillater forsøkene.

Samtidig med det amerikanske presidentvalget ble det gjennomført folkeavstemming om full legalisering av cannabis i tre delstater. I to av dem – Colorado og Washington – fikk forslagene 55% av stemmene og ble vedtatt. Delstatene har henholdsvis 5,1 og 6,8 millioner innbyggere, og er dermed på størrelse med land som Norge og Danmark.

Uansett hva man måtte mene om disse vedtakene, er de historiske. Det er første gang siden det moderne narkotikaforbudet ble innført, at cannabis skal reguleres og omsettes etter modell av alkohol og tobakk. Public health tankegang er forsøkt tatt i bruk, med utstrakt regulering, informasjonstiltak, preventive tiltak rettet mot unge, behandling, og løpende analyse og justering av reguleringen i samarbeid med forskere. Hvordan det går i Colorado og Washington – hvis vedtakene blir satt ut i live – vil ha stor betydning for den videre debatten om narkotikapolitikk. Flere peker (som denne tidligere politisjefen) på alkoholforbudet, der det nasjonale forbudet først falt etter at en rekke delstater hadde valgt å fjerne det. Men samtidig er usikkerheten rundt veien videre stor, noe også Colorados guvernør gir uttrykk for. Det som følger er derfor mest å anse som en liten “ryktesamling,” der jeg forsøker å sette enkelte tema som diskuteres på nett i sammenheng: Hva innebærer egentlig vedtakene? Vil de nasjonale myndighetene i USA tillate at to delstater legaliserer cannabis når dette er i strid med internasjonale avtaler? Hva – om noe – kan de eventuelt gjøre for å forhindre det?

Reguler cannabis som alkohol

De to vedtakene har noen forskjeller (se her og her). Blant annet vil Colorado tillate hjemmedyrking av opptil seks planter, mens hjemmedyrking forblir strengt ulovlig i Washington. Dette kan vise seg å være en viktig forskjell: Økonomen Roberto Pacula fra RAND hevdet da hun besøkte Norge i fjor at pågående forskning viser at det er særlig tilbudssiden som påvirker forbruket. Delstater der lovgivningen rundt medisinsk marijuana tillater hjemmedyrking eller der det blir kommersiell konkurranse mellom utsalgssteder, er de delstatene der forbruket øker.

De to forslagene har også andre forskjeller: I Colorado er de første 40 millionene dollar i avgiftsinntekter hvert år øremerket investeringer i den offentlige skolen, mens Washington øremerker inntekter til helsevesenet, forebyggende arbeid, behandlingsprogram og forskning på lovendringens konsekvenser. Felles for begge er at de utover dette skal utforme og implementere et regelverk for lovlig og avgiftsbelagt produksjon, distribusjon og salg av cannabis til voksne. Privatpersoner skal lovlig kunne besitte cannabis innenfor visse grenser, det skal innføres “promillegrenser” for cannabis i trafikken, og generelt ønsker man å regulere cannabis med virkemidler fra alkohol og tobakksfeltet.

Grunner for og imot føderal innblanding

I hvilken grad vil Obama selv ønske å gripe inn? Ifølge en rekke utdrag fra David Maraniss sin biografi om  Obama, var “Barry” i sin ungdom en svært så entusiastisk cannabisbruker, og selv i årets kampanje valgte han å fri direkte til cannabisbrukere med en politisk reklame der han ber om støtte i valget fra filmfigurene Harold and Kumar (kjent fra en trilogi av “stoner-filmer” – se her, her og her). Samtidig har han stått for en litt uklar politikk i forhold til medisinsk marijuana, et annet område der føderal lovgivning og delstatslovgivning har kollidert: Mens han i forrige valg sa han ville respektere delstatslov («I’m not going to be using Justice Department resources to try to circumvent state laws on this issue»), så blir det hevdet at hans administrasjon om noe har eskalert konflikten. I en artikkel fra tidligere i år (se også Glenn Greenwald her) skrev Rolling Stone at:

“…over the past year, the Obama administration has quietly unleashed a multi­agency crackdown on medical cannabis that goes far beyond anything undertaken by George W. Bush. The feds are busting growers who operate in full compliance with state laws, vowing to seize the property of anyone who dares to even rent to legal pot dispensaries, and threatening to imprison state employees responsible for regulating medical marijuana. With more than 100 raids on pot dispensaries during his first three years, Obama is now on pace to exceed Bush’s record for medical-marijuana busts. «There’s no question that Obama’s the worst president on medical marijuana,» says Rob Kampia, executive director of the Marijuana Policy Project. «He’s gone from first to worst.»

Enn så lenge har ikke administrasjonen gitt noen klare signaler, og som en følge er det mye gjetting ute og går: Noen gjør et nummer av at Obama hadde “rekordmange” valgkampbesøk i Colorado uten å si noe hverken for eller imot folkeavstemningen. Andre peker på at Colorado har opplevd få føderale aksjoner mot sine medisinske marijuanautsalg, og håper at dette betyr at gjennomregulerte og kontrollerte systemer godtas mens mer “utflytende” reguleringer av typen man har i California blir slått hardere ned på. I samme retning tolkes det at justisministeren (“Attorney General”) uttalte seg negativt om Californias legaliseringsforslag da det var til avstemning for noen år siden, mens han har forholdt seg taus denne gangen.

En annen grunn til optimisme på legaliseringsforsøkenes vegne er politiske insentiver: Støtten til legalisering blant amerikanere er nå større enn motstanden, og Obama og demokratene er garantert klar over at legaliseringssiden særlig har vokst blant demokratiske velgere. Tall fra Pew viser at mens støtten for legalisering de siste ti årene har ligget stabilt noe under 25% hos republikanere, så har den klatret kraftig hos demokratene og ligger nå i underkant av 50%. Republikanerne, på den annen side, har sine egne grunner til å la legaliseringen fortsette: De er opptatt av delstatenes rett til å bestemme selv uten innblanding fra nasjonale myndigheter. 

I det amerikanske samfunnet generelt virker legaliseringssaken mer “mainstream” enn den gjør i Norge. Reklamene som gikk i forkant av folkeavstemningene viste foreldre, vanlig ungdom og advokater og politifolk, og en side med oversikt over kjente personer som støttet endring av cannabispolitikken, inkluderte også folk godt ute på høyresiden, som Glenn Beck, Bill O´Reilly og den republikanske tele-evangelisten Pat Robertson. Dette henger tildels sammen med at rundt en tredjedel av befolkningen har prøvd cannabis selv, et tall som vil øke ettersom yngre generasjoner (der over 50% har prøvd innen de er 21) eldes og gamle forsvinner ut.

Disse hensynene tilsier en forsiktig optimisime på legaliseringstiltakenes vegne, men siden spekulasjonene foreløpig i stor grad kommer fra legaliseringstilhengere kan det være et innslag av “leting etter gode tegn.” For det fins også klare grunner til at nasjonale myndigheter vil kunne ønske å stoppe vedtakene: Medisinsk marijuana har gradvis spredd seg fra delstat til delstat, og man kan være redd for en lignende dominoeffekt på legaliseringsfronten. Narkotikapolitikk har et kraftig innslag av symbolpolitikk også i USA. Det er viktigere for politikere å signalisere de rette holdningene enn å si noe som henger på greip. I tillegg vil legal produksjon i to delstater kunne lekke cannabis av høy kvalitet og lav pris inn i andre delstaters illegale marked.

I tillegg kommer internasjonale forhold. Én ting er at legalisering er i brudd med internasjonale forpliktelser, men i tillegg kan det komplisere USAs rolle på feltet. Tidligere i år fastholdt USA på et FN-møte at de «steadfastly opposes the legalization of drugs». Dette budskapet er nok særlig rettet mot Sør-Amerika, der flere ledere har gitt uttrykk for at forbudsstrategien bør diskuteres på nytt. Mest ekstrem i så måte er kanskje Uruguay, der presidenten forsøker å etablere statlige hasjmonopol. Som det har vært skrevet om på Minervanett tidligere (se blant annet her og her), er det flere land i Sør-Amerika som lider tungt under USAs narkotikakrig, og disses økende skepsis mot forbudet vil kunne bli vanskeligere å avfeie dersom USA tillater legalisering av cannabis internt  (se f.eks. uttalsene til den kommende meksikanske presidentens rådgiver).

Hva kan de nasjonale myndighetene gjøre?

Selv om Obama og hans administrasjon skulle ønske å gjøre noe med legaliseringsvedtakene, er det uklart nøyaktig hva de skulle gjort. Det hevdes at 99 av 100 siktelser for cannabisbruk foretas av lokalt politi eller delstatspoliti. Det virker svært usannsynlig at FBI skal erstatte denne innsatsen når den faller vekk. En avkriminalisering av besittelse virker derfor høyst sannsynlig, all den tid delstatene allerede har begynt å endre praksis i slike saker (se her og her).

Mer sannsynlig er det at føderale myndigheter vil gå etter store produsenter eller eiere av butikkkjeder, ta beslag i eiendom som brukes til å dyrke eller selge marijuana, og true med å sikte statsansatte som utarbeider regulering som bryter med føderal lovgivning. Dette er virkemidler de tildels skal ha brukt i enkelte av delstatene som har legalisert medisinsk marijuana, og som enkelte legaliseringsforkjempere allerede har begynt å utarbeide motstrategier for. I så fall vil legaliseringen i praksis bli en mellomting mellom avkriminalisering etter nederlandsk modell og et fullt reguleringsregime.

Grunn til forsiktig håp?

I en såpass uklar situasjon ønsker jeg ikke å komme med noen prediksjoner, men håper forsiktig at vedtakene får passere. Debatten om et reguleringsregime for cannabis har altfor lenge vært styrt av magefølelser og bastante påstander, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det måtte være fordelaktig å få faktiske, empiriske erfaringer å bygge videre på. Også motstandere av et reguleringsregime burde se en verdi i det: Har de rett, vil resultatene av eksperimentet vise hvor farlig en “liberalisering” er, og dermed kunne forhindre ytterligere utglidning i andre land og områder.

Slik jeg ser det er det bare tilhengere av nullvisjonen for rusmiddelbruk som har noe å tape. De vet at nullvisjonen og drømmen om et rusmiddelfritt samfunn ikke deles av folk flest, og de risikerer å miste muligheten til å male urealistiske skremmebilder som ikke er i tråd med virkeligheten.  Skulle legaliseringen også føre til klart mindre skader totalt (enten fordi kontrollskadene faller, eller fordi cannabis tar over for farligere rusmidler som alkohol), vil det bli særlig tungt å hevde at  “vi må gjøre alt” for å forhindre de “katastrofale konsekvensene” som vil følge av endret rusmiddelpolitikk.

Personlig tror jeg deler av dagens forbudspolitikk etterhvert  vil virke like pussig som tidligere motstand mot farge-TV, søndagsåpne butikker og skateboard. Min egen største “frykt” er den som nevnes i en blogg fra Transform Drug Policy:

”For outside observers looking at these developments, the main concern with US legalisation will always be over-commercialisation, and a policy model driven more by profit-seeking and the interests of private enterprise than public health and wellbeing. It is vital that if we are going to “regulate marijuana like alcohol” (as the slogan for these ballot initiatives has argued), then we must learn from the mistakes made with inadequate alcohol (and also tobacco) regulation in the past.”

Satt på spissen: Skulle Norge utformet et reguleringsregime for legal cannabis på polet, ville jeg heller at dette skulle utformes av KrF enn av FrP. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden