Politikk

Behov for nytenkning i narkotikapolitikken

Av Espen Saga
Det er verdt å lytte til fjellvettreglene. Det vet alle som liker å gå på tur i fjellet i påsken. Spesielt regel nr 8; ”Vend i tide, det er ingen skam å snu”, blir ofte trukket frem som en gylden regel. Ikke bare i påskefjellet, men…

Av Espen Saga
Det er verdt å lytte til fjellvettreglene. Det vet alle som liker å gå på tur i fjellet i påsken. Spesielt regel nr 8; ”Vend i tide, det er ingen skam å snu”, blir ofte trukket frem som en gylden regel. Ikke bare i påskefjellet, men på alle områder hvor erkjennelsen av at man er på gal vei sakte men sikkert siger inn.

Også blant politikere og i den politiske debatten blir denne regelen ofte brukt. Egentlig ganske selvfølgelig: Dersom den vedtatte politikken ikke fungerer, ja så endrer man den! Noe annet ville være ulogisk og uvirkelig. Men i narkotikapolitikken er dessverre det uvirkelige blitt virkelighet.
 
”Det er jaget etter penger som gjør deg til ”narkoman”. Jaget etter penger får deg til å gi blaffen i alt annet. Du går i styggere og styggere klær fordi du ikke vil prioritere å kjøpe nye. Du mister vennene dine fordi de ikke lenger orker maset om å låne deg penger. Familien gir deg opp, for gir de deg penger, ber du bare om mer. Du nedverdiger deg og gjør deg kriminell i jakten på nye inntektskilder. Du får fire- fem tusen kroner i måneden fra Sosialkontoret, men du trenger fortsatt over ti tusen kroner for å holde det gående. Å holde på en jobb er du ikke i fysisk stand til. Dermed står du igjen med de fire vanligste inntektskildene for narkomane — stoffsalg, vinningskriminalitet, prostitusjon, tigging.”
 
Sitatet ovenfra er hentet fra Simen Sætres bok ”HUGO” og tilhører en mangeårig narkoman i Oslos gater. Sitatet er både godt og tankefullt. Det er godt fordi det viser den norske narkotikapolitikken i et nøtteskall og det er tankefullt fordi det vedkommende egentlig sier er at det ikke er selve heroinen eller sprøyta, men samfunnet og politikken som skaper de narkomane. Et slikt standpunkt er mildt sagt kontroversielt i Norge og det er ikke mange, om noen, rikspolitikere som ville ha våget å fremme et slikt synspunkt offentlig.
 
Den norske narkotikapolitikken er preget av en bred konsensus om at det narkotikafrie samfunnet er mulig og at det eneste som hjelper for å få bukt med narkotikaproblematikken er nulltoleranse mot bruk, avrusning og rehabilitering. De eneste spede forsøkene man har sett på å bryte med denne konsensusen kommer fra ungdomspolitikere. Både Unge Venstre og krefter i Unge Høyre har våget å tenke både nytt og høyt i debatten. Til nå er alle forslagene effektivt blitt skutt ned av moderpartiene, men dette viser at den yngre delen av befolkningen har et noe annet syn på narkotikaproblematikken enn hva den mer etablerte delen av befolkningen har. På sikt vil nok ungdomspartienes holdinger vinne mer og mer terreng. Først og fremst fordi dagens ungdom vokser opp og blir en del av det etablerte maktsentrum med makt og innflytelse, men også fordi man på et eller annet tidspunkt faktisk blir nødt til å følge fjellvettregel nr 8 og legge om den politiske kursen.
 

Fakta

Norsk narkotikapolitikk har spilt fallitt. – Dette er det selvsagt ingen etablerte politikere som er villige til å innrømme, men et kort blikk på fakta vil måtte kunne overbevise selv den mest standhaftige.
 
Rett før årtusenskiftet, i 1999, lå antallet sprøytenarkomane på landsbasis på rundt 9000. 7 år senere, i 2006 anslår Fagrådet innen Rusfelt i Norge, at antallet sprøytenarkomane ligger på ca 18 000. Altså en eksplodering av antallet sprøytenarkomane på bare seks — syv år.
Ser vi på overdosedødsfallene var det i følge Politiets egne tall, 220 personer som døde av overdose i 1999. I 2000 steg dette tallet til 320 og i 2001 døde 338 mennesker av overdose.
2001 representerer en foreløpig topp før tallet sank til 210 i 2002. De fem siste årene har det variert med 172 som det laveste og 223 som det høyeste. Trenden de siste årene er likevel stigende. I 2006 var det 10 flere personer enn i 2005 som mistet livet av en overdose.
 
Figuren nedenfor viser politiets statistikk over narkotikabeslag. Det er interessant å se antall beslag i forhold til antall overdosedødsfall.
 
 
 
Narkotikamarkedet fungerer som et hvilket som helst annet marked. Det er etterspørselen som bestemmer tilbudet og prisen. I årene med høye narkotikabeslag kan man anta at også etterspørselen, altså antallet narkomane er høyt. Og jo flere som bruker narkotika jo flere tar også overdose. Som vi ser av tabellen har narkotikabeslaget, i likhet med overdosene, økt i løpet av de to siste årene.
 
Som en konsekvens av den høye etterspørselen etter narkotika har også tilbudet økt. Dette har igjen ført til at prisene har sunket dramatisk i løpet av det siste tiåret. I 1993 kostet et gram heroin nær 8000 kroner, mens prisen i dag trolig er på under tusen. SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning) regner at prisen på heroin har falt med 70 % i løpet av de ti siste årene.
 
Alle disse tallene, statistikkene og prognosene peker i en klar retning; antallet overdosedødsfall er stabilt eller stigende. Antallet narkomane øker hurtig og tilbudet av narkotika på markedet har eksplodert.
 
Alt dette i løpet av de siste ti — femten årene. Alt dette mens den samme politikken har blitt ført. Er det ikke da på tide å snart si stopp? Er det ikke da på tide å innse at den norske narkotikapolitikken kanskje ikke er veien å gå? Og er det ikke da også på tide å utmeisle en helt ny narkotikapolitikk? En politikk som er fri for gammel moralisme og kjepphester, men som evner å tenke nytt og ta lærdom av vellykkete prosjekter i andre land?
 
Vi trenger en helt ny narkotikapolitikk i Norge og for å få til det må vi endre selve hovedformålet med politikken. Vi må vekk fra det gamle målet om et narkotikafritt samfunn og heller sette oss som mål å redusere overdosedødsfallene, få til en dramatisk forbedring av livssituasjonen til de narkomane og sist men ikke minst; gjøre det vi kan for å redde liv.
 
Som en politiker med ståsted i konservatismen faller det meg helt naturlig å ha dette som hovedmål. Det å verne om menneskelivet og å gi hvert enkelt individ økt livskvalitet og muligheter fortoner seg som selve kjernen i alle politiske ståsted jeg inntar.
 
Nå påstår jeg ikke at andre konservative politikere ikke er like opptatte av å verne om liv som meg, men jeg har vanskelig for å forstå hvorfor de skal tvilholde på en politikk som beviselig ikke virker. Hvorfor kan vi ikke justere om kursen bare noen få grader og se hva som skjer. Vi har ingenting å tape, men alt å vinne.
 

Hva må gjøres?

Medisinsk Heroin – Dersom vi kan enes om å endre hovedmålet i narkotikapolitikken, fra et narkotikafritt samfunn, til å redusere overdosedødsfallene og bedre livskvaliteten til de narkomane, så er det et par virkemidler som kan tas i bruk for å nå dette målet. Det beste og mest effektive, men også det mest kontroversielle, er forslaget om å starte medisinsk utdeling av heroin til tunge sprøytenarkomane.
 
Et slikt forslag, som i utgangspunktet er et seriøst og veloverveid forslag, har dessverre en lei tendens til raskt å bli omdøpt ”Gratis utdeling av heroin” av media og politiske opponenter. Dette er med på å latterliggjøre forslaget og tar bort en svært viktig del av selve essensen i det, nemlig at narkomani må sees på som en sykdom og at heroinen fungerer som medisin.
Jeg har stor forståelse for at når mannen på gata hører at det foreslås gratis utdeling av heroin, så begynner varsellampene å blinke. Bildet i hodet av en sliten narkoman som får penger av Staten for å kjøpe en ”kvarting” av en umoralsk pusher på gaten er ikke vakkert.
Derfor er det så utrolig viktig å presisere at det er snakk om medisinsk utdeling av heroin, gitt av og under påsyn av kvalifisert legepersonell under ordnete former og i forbindelse med et behandlingsopplegg. Klarer man ikke å synliggjøre det medisinske aspektet i denne tanken, så vil forslaget om medisinsk utdeling av heroin forbli nettopp det. Bare et forslag.
Klarer man derimot å få til en aksept for at narkomani er en sykdom og at medisinsk heroin kan være med på å redde liv og få den narkomane til å fungere i hverdagen igjen, så har man kommet et langt stykke på vei.
 
Erfaringene fra land som har forsøkt heroin på resept er oppløftende. Dette har vært forsøkt i blant annet Sveits, Nederland og Tyskland. I Tyskland førte det til at overdosedødsfallene falt med 40 prosent på tre år og av 90 brukere som fikk heroin på en klinikk i Hamburg er 40 kommet i fast jobb. Dette mens 1 av 10 nedtrapper heroindosen så effektivt at det betegnes som ”på vei mot avholdenhet”. I Sveits og Nederland viste også forsøket at nyrekrutteringen sank dramatisk, rett og slett fordi tilgangen til narkotika ble vesentlig dårligere.
 
Forruten at overdosedødsfallene sank betraktelig i Tyskland fikk også politiet endret arbeidsoppgaver. I stedet for å jage de narkomane kunne politiet nå bruke resursene på å bekjempe bakmennene og innførselen av narkotika til landet. De narkomane som var med på forsøket slapp å begå vinningskriminalitet eller å prostituere seg for å finansiere sitt eget forbruk. Livskvaliteten til denne gruppen ble betraktelig endret til det positive. Fra en hverdag som tidligere var preget av en evig kamp om å finansiere sitt eget forbruk og som tok alle krefter, fikk den narkomane nå et lite pusterom til å bruke kreftene på andre ting. Deriblant å delta i ulike behandlingsprogram. Resultatet fra Tyskland viste at gruppen som fikk medisinsk heroin også hadde bedre forutsetninger for å fullføre behandlingsprogram enn gruppen som fikk metadon. De som fikk heroin fremfor metadon klarte seg også bedre i hverdagslivet og hadde bedre sjanser for å holde på en jobb. Dette fordi metadon er mer sløvende enn heroin. Eller som Hugo i boken til Simen Sætre sier: ”Det er ikke noen annen forskjell mellom metadon og heroin enn at metadon er giftigere, farligere og mer avhengighetsskapende”.
 
Når forsøksprosjektene fra de landene som har forsøkt medisinsk heroin er så oppløftende, og når selv konservative politikere i Danmark har tatt til ordet for det samme, hvorfor er det da så vanskelig for norske politikere å si ja til et forsøksprosjekt også her til lands?
 
Svaret ligger nok i en redsel for å ”gi opp” de narkomane. Det kan føles som si; ”Sorry, nå har vi prøvd å gi mer penger til behandlingsopplegg, vi har økt antallet plasser til rehabilitering og vi har brukt enormt mye penger på forebyggende arbeid. Alt til ingen nytte. Nå gidder vi ikke mer. Vi gir opp. Vær så god, kos dere med heroinen deres”.
 
Denne motforstillingen er vanlig. Den er også forstålig. Men den har en klar mangel. Den bygger nemlig på en helt gal forutsetning. Den bygger på den gamle utopien om at et narkotikafritt samfunn skal være hovedmålet i narkotikapolitikken og at det er en forutsetning for en vellykket narkotikapolitikk at alle er 100 prosent stoffrie. Til enhver tid.
Med et slikt syn på hva som er vellykket narkotikapolitikk er det forstålig at oppgittheten kommer sigende når spørsmålet om utdeling av medisinsk heroin kommer opp.
Klarer man derimot å komme seg vekk fra denne utopien og heller sette seg nye, mer fornuftige mål for narkotikapolitikken, så vil man raskt se at medisinsk heroin kan være et svært konstruktivt grep for å få til en mer vellykket narkotikapolitikk enn hva vi har i dag.
 
Det er faktisk slik at mange narkomane kan leve et tilnærmet normalt liv, med fast bopel, arbeid og familie, bare rammebetingelsene blir lagt til rette. Det er som den narkomane i innledningen av denne artikkelen sa; ”det er det evinnelige pengejaget som gjør deg til narkoman. Ikke heroinen.”
 
 
Nå er det dessverre et stykke igjen å gå før det blir politisk enighet om et forsøksprosjekt med medisinsk heroin i Norge. Til det er det et langt lerret som først skal blekes.
 
Det finnes imidlertid en rekke andre tiltak som også er med på å bedre narkotikapolitikken.
 
LAR-behandling – LAR-behandling (Legemiddelassistert behandling) er et slikt tiltakt. LAR-behandling innebærer at en person med et opiatdominert misbruk blir med i et behandlingsopplegg som innebærer daglig tildeling av Subutex eller Metadon. Dette er syntetiske opiater og har på mange måter samme virkning som heroin. Forskjellen er at virkningen kommer langsommere og gir ikke det samme ”kicket” som heroin gjør. En fordel er at stoffet viker lengre og kan holde abstinensene unna i over ett døgn. Ulempene er at stoffene er like, eller til og med mer avhengighetsskapende enn heroin. Brukerne får også et kastrert følelsesliv hvor det å føle glede, sinne eller lykke helt kan forsvinne. Det sies også at abstinensene er enda verre enn hva som er tilfellet med heroin.
 
Utdeling av Metadon i tilknytning til LAR-behandling skjøt fart på slutten av 1990-tallet. I dag er om lag 3000 narkomane omfattet av LAR-behandlingen i Norge. Helse- og sosialdepartementet anslår imidlertid at om lag 7000 opiatavhengige ville hatt nytte av LAR-behandling og her kommer vil til kjernen av hva som er den store ulempen med LAR-behandlingen; det er alt for få som får den og kravene for å komme med er altfor rigide. Det kreves blant annet at du må være over 25 år og ha forsøkt andre behandlingsformer tidligere.
 
Det er imidlertid liten tvil om at LAR-behandlingen har vist seg å være vellykket. Det er et positivt tiltak som bør utvides, samtidig som kriteriene for å komme med på denne typen behandlingen bør senkes. Det er betryggende å konstatere at det ser ut til at LAR-behandlingen er kommet for å bli, selv om jeg ikke kan dy meg for å minne om at det var de samme argumentene vi i dag ser mot medisinsk heroin, som vi for knappe ti år siden også så mot utdeling av Metadon og Subutex.
 
Sprøyterom – Et annet mye omdiskutert og kontroversielt tiltakt i norsk narkotikapolitikk har vært opprettelsen av sprøyterommet i Tollbugata i Oslo. Sprøyterommet ble offisielt åpnet 17. desember 2004 etter at en egen sprøyteromslov ble vedtatt. Sprøyterommet er en forsøksordning som skal evalueres av SIRUS i løpet av forsøksperioden.
 
Kritikerne av sprøyterommet hevder at dette er første steg på veien mot en legalisering av narkotika og at sprøyterommet kan være med på å øke overdosene, rett og slett fordi de narkomane tør å eksperimentere mer med sterke doser, i forvissning om at de er under oppsyn. Tall fra Oslo Kommune viser imidlertid at det ble satt 7 900 injeksjoner i sprøyterommet i løpet av 2006 og av disse endte kun 36 dvs 0,45 prosent med overdose. Det er med andre ord ikke noe grunnlag for å hevde at sprøyterommet vil føre til flere overdoser.
Tvert i mot har det vist seg at de narkomane setter stor pris på dette tiltaket. Her får de satt sine injeksjoner i rene og sterile omgivelser og de får utdelt rene sprøyter. Det er viktig å huske på at de ville satt dosene uavhengig av sprøyterom eller ikke. Men med et sprøyterom kan de gjøre det på en mer verdig og human måte enn under en busk i parken eller på et offentlig toalett.
 
Det er noen svakheter også med sprøyteromsordningen. For det første har det bare åpent i kontortiden, dvs mellom kl 10.00 og 16.00 på hverdager. De narkomane setter som kjent ikke alltid sine doser innenfor ordinær kontortid, så det bør jobbes for å få etablert dette som et døgnåpent tilbud.
 
I fremtiden bør det også etableres sprøyterom i alle store byer som Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand, i tillegg til det i Oslo.
 
Forebygging – Forebygging og bekjempelse av nyrekrutteringen til narkotikamiljøene bør ligge sentralt i enhver narkotikapolitikk. Også i en politikk som ikke har det narkotikafrie samfunnet som hovedmål.
 
Politiet har opp gjennom årene gjort en solid jobb på det forebyggende plan. Hvilken skoleelev, som har gått 10 år på grunnskole i Norge, kan vel si at han eller hun ikke husker politiets informasjonskampanjer en eller flere ganger i løpet av disse skoleårene? Alle har vi vel med nysgjerrige fingre tatt på hasjklumpen, cannabisplanten eller skuet med skrekk og gru bort på den sinte politihunden.
 
Politiets styrke, men kanskje også svakhet, har vært det ensidige fokuset på skremselspropagandaen. ”Her ser dere en hasjklump, en slik hasjklump er ulovlig. Er dere i besittelse av denne typen narkotika kan dere se langt etter en jobb i politiet. Dere vil da få en anmerkning på rullebladet og flere jobber vil i fremtiden stå i faresonen. For ikke å nevne at dere også vil måtte se langt etter en ferietur til USA. I USA ønsker de nemlig ikke kriminelle med rulleblad inn i landet”. Osv osv.
 
Det skal ikke undervurderes at politiets skremselspropaganda har hatt sin effekt på usikre ungdomsskoleelever. Men det skal heller ikke undervurderes at denne typen informasjonskampanjer kan ha den stikk motsatte effekt på de som faktisk ligger i faresonen for å starte eksperimentering av narkotika. I disse miljøene blir det sett på som litt tøft og spennende å være i opposisjon til det etablerte samfunn. Et samfunn politiet står som det selveste symbolet på. En hører ofte fra nåværende narkomane at kampanjene fra ungdomsskolen hadde den motsatte effekt av den tiltenkte, den pirret nysjerigheten mer enn den skremte fornuften.
 
Da kunne det heller være en idé å se til de vellykkete antirøykkampanjene som er blitt gjennomført i løpet av de siste årene. Her er ikke skremselspropagandaen knyttet til hva røyking koster samfunnet eller hvilke sosiale konsekvenser det får for deg som røyker, men heller til hvilke fatale konsekvenser røyking vil kunne få for din egen helse. Det er vel få som forholder seg uberørte til å se en tjærefylt lunge bli delt opp på midten, med all slags sort gørre tyte ut.
 
Uten sammenlikning for øvrig kunne man med fordel ha byttet ut politiet med helsepersonell og sprøytenarkomane på skolene. I stedet for å skremme med rullebladet kunne man ha vist hvilke sår og misdannelser et langvarig narkotikaforbruk kan føre til.
 
Igjen, dersom vi klarer å bygge en forståelse av at narkomani er en sykdom, så vil også forebyggingen bli lettere. Hvem vil vel bli syk?
 

Ingen skam å snu

Norsk narkotikapolitikk har spilt fallitt. Den har i alle fall ikke klart å nå to av de mest grunnleggende målene: å redusere antallet overdosedødsfall til et minimum og å skape et narkotikafritt samfunn. Det siste målet er hovedmålet og også det målet som er lengst vekke fra en realisering. Medisinen som blir skrevet ut virker rett og slett ikke. Da er det heller ingen skam å følge fjellvettregel nr 8 og snu i tide.
Målet om et narkotikafritt samfunn er en utopi. Så lenge det er mennesker på denne jorden vil de bruke opiater. Slik har det vært og slik vil det forbli. Vi som politikere må derimot gjøre det vi kan for å ta vare på de svakeste av de svake. I stedet for å komme med pekefingeren må vi gi dem lillefingeren.
 
Vi vil aldri få et narkotikafritt samfunn, men vi kan gjøre mye for å begrense skadevirkningene av den.
 
Det krever imidlertid mot. Politisk mot.
 
 
 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden