Pave emeritus hadde «moralsk medansvar»

I en rapport klandres den tidligere paven Joseph Ratzinger for håndteringen av saker der prester misbrukte mindreårige i München mens han var erkebiskop der.

Publisert Sist oppdatert

«Hadde kirken avskjediget ham, hadde ikke dette skjedd med meg.» Det sa et av ofrene for den pedofile presten Peter Hullermann i et intervju i 2010. Joseph Ratzinger var kjent med misbruket, men sendte likevel presten ut i arbeid i en ny menighet.

I en rapport klandres Ratzinger, bedre kjent som pave Benedikt XVI, for denne saken og tre andre saker som gjaldt pedofile prester fra hans tid som erkebiskop det katolske erkebispedømmet i München og Freising fra 1977 til 1982. Advokatfirmaet Westpfahl Spilker Wastl ble engasjert av bispedømmet for å granske hvordan misbruk av mindreårige hadde blitt håndtert mellom 1945 og 2019. Rapporten er på 1893 sider og ble publisert 20. januar i år. Ratzingers 82-siders tilsvar er gjengitt i sin helhet. De tre første sakene har ikke tidligere vært offentlig kjent.

1) «Blotterpresten»

Den første saken som Ratzinger ble klandret for, dreide seg om en prest som tidligere hadde begått forsøk på utuktig omgang med barn i et annet bispedømme. Han hadde blitt dømt til syv måneders fengsel, gjort betinget, tidlig på 1970-tallet.

Presten ble overført til bispedømmet München og Freising. Kirken sendte presten ut i arbeid, og kort tid etter holdt han gudstjenester og sangtimer i barneskolen. Presten foretok deretter sitt andre overgrep i det nye bispedømmet, og ble ilagt forelegg for blotting. Saken ble diskutert i et møte mellom erkebiskop Ratzinger og hans sekretær «generalvikar» Gerhard Gruber. Konklusjonen ble at presten fikk bli ved sin post, da Ratzinger mente at det ikke var noen fare for en skandale («da ein Skandal nicht zu befürchten ist».)

Noen måneder senere ble presten for tredje gang tatt for et seksuelt overgrep mot et barn. Han ble denne gang dømt til åtte måneders fengsel, gjort betinget. Etter dette tjenestegjorde presten både på en yrkesfaglig skole og en privat handelshøyskole.

Granskerne la til grunn at Ratzinger må ha kjent til den første dommen og forelegget mot presten, og muligens den siste dommen også. Likevel fikk presten fortsette i sitt arbeid, og ble til og med anvendt i skolesammenheng, uten at det ble tatt tilstrekkelige forholdsregler. Ratzinger bar derfor ansvar for at flere ble utsatt for overgrep. I tillegg hadde ikke kirken gjort noe for å følge opp ofrene og deres familier.

Ratzinger skrev i sitt tilsvar fra desember 2021 at han ikke kjente til bakgrunnen for forelegget som ble diskutert med Gruber, og at det var derfor han hadde sagt at han ikke fryktet noen «skandale». I en kaotisk, subsidiær drøftelse, anførte Ratzinger at selv om han delvis skulle ha hatt kunnskap, så hadde presten «bare» blitt ilagt forelegg for blotting, og han var «strengt tatt ingen overgriper». Det var ikke før i 2020 at blotting ble regnet som «en synd» etter kirkens eget regelverk, la han til. Dessuten hadde presten begått ugjerningene utenfor en kirkelig kontekst, i en bil, og han gikk til terapeutisk behandling.

Det at kirken ikke tok noe selvstendig initiativ for å bidra til oppreisning overfor ofrene, barna, kunne muligens skyldes at foreldrene hadde vett nok til å forstå at ugjerningen var begått utenfor prestetjenesten, og at de derfor ikke klandret kirken, svarte Ratzinger. Tiden var annerledes den gang og terapi for pedofili ble regnet for å være effektivt på 1970-tallet, slik at det ikke hadde vært noen grunn til å anta gjentakelsesfare. Granskerne avfeide Ratzingers forsvar (sak 37).

2) «Studentpresten»

På midten av 1970-tallet ble en ung, utenlandsk prest dømt til åtte måneders betinget fengsel for flere overgrep mot barn utenfor Tyskland. Han fikk ingen kirkelig straff. Presten ble overført til bispedømmet München og Freising for å bedrive studier. Da han ankom ble det holdt samtaler mellom presten, personallederen, sekretæren Gruber og erkebiskopen Ratzinger. Det ble besluttet at presten skulle utnevnes til kapellan for å bedrive sjelesorg i et lite sogn utenfor München. Presten skulle ikke bedrive trosundervisning. Den utenlandske domsslutningen ble oversendt bispedømmet og distribuert til Gruber og Ratzinger.

Etter knapt ett år i den nye stillingen, kom det flere protester mot presten. Han ble da flyttet til en ny menighet. Etter tre år ble han sagt opp fra den nye menigheten. Det ble uttrykt frustrasjon over studentprestens stadige utflukter med altergutter og nakenbading. Erkebispedømmet forsøkte å returnere presten til bispedømmet i utlandet, men han nektet å dra. Han ble gitt permisjon og fortsatte studiene sine. På nittitallet fikk han en ny sjanse som prest i München og Freising, men to måneder senere ble det varslet om nye problematiske forhold. Mannen ble til slutt erklært arbeidsufør. Kirken tilbød ham en bolig i München.

Både i brev fra sekretæren Gruber og fra studentpresten selv fra den tiden omtales møtet som presten hadde med Ratzinger. Men Ratzinger nektet på at han hadde vært med på noe møte. Han skrev at han heller ikke hadde mottatt domsslutningen. Granskerne mente Ratzinger må ha kjent til prestens bakgrunn, noe også kirkens egne undersøkelser senere konkluderte med. Hvorfor skulle Ratzinger plutselig støtte at studentpresten skulle bli fritatt for trosopplæring i uken etter hans møte med Ratzinger og Gruber? Ratzinger skrev i sitt forsvar at fritaket kunne ha hatt andre årsaker. Granskerne avfeide innsigelsene og mente at Ratzingers handlinger var klanderverdige og satte barn i en utsatt situasjon (sak 40).

3) «Fotointeressert prest»

Presten i denne saken var en bekjent av Ratzinger. Han hadde tatt intime bilder av jenter mellom ti og tretten år. Lederen av erkebispedømmets personalavdeling oppsøkte prestens menighet og fikk høre om flere tilfeller av bekymringsfull oppførsel overfor mindreårige jenter. Presten sendte inn en avskjedssøknad. På et møte i bispedømmet i 1980, som Ratzinger ikke deltok på, konkluderte de med at presten skulle ta seg en lengre ferie, for så å bli overført til en stilling som sjelesørger. Tilfeldighetene hadde seg slik at en avis i München trykket et oppslag om anklagene mot presten dagen etterpå, med beskrivelser av den fotointeresserte prestens aktiviteter og intervjuer med jentene, hvor en 12-åring sa at presten også hadde tatt på underlivet hennes. En kopi av artikkelen ble distribuert til erkebiskop Ratzinger.

Saken var nå offentlig kjent. Et nytt møte ble hastig innkalt i bispedømmet, som Ratzinger heller ikke var til stede på. Der ble omplasseringen av presten til stillingen som sjelesørger foreløpig satt på vent. Etter et møte med personalavdelingen, ble presten tildelt en ny oppgave, med gyldighet ett år fremover: Å ha oppsyn med aldershjemmet og sykehuset i et sogn, med tilhørende gudstjenester i kapellet deres.

Åtte måneder senere ble presten dømt for barnemisbruk knyttet til fotoseansene. Der ble det lagt til grunn at han hadde befølt kjønnsorganet til én av jentene, slik presseoppslaget for øvrig hadde hintet om. Ratzingers sekretær, Gruber, rådet presten til å akseptere dommen, «for å unngå videre utvikling, spesielt publisitet». Et nytt møte i bispedømmet, hvor saken ble drøftet, resulterte derimot ikke i ytterligere tiltak mot presten, verken disiplinært eller etter kirkens egen kirkelige straffeprosess. På referatet etter møtet har noen skrevet for hånd at Ratzinger først hadde fått «kjennskap om saken etter [prestens] omplassering».

Ratzinger svarte granskerne at han ikke hadde kjennskap til prestens avskjedssøknad, ei heller avisoppslaget som arkivene viste at han hadde mottatt. Han pleide uansett ikke å lese den avisen, skrev han. Og i det rent hypotetiske tilfellet at han hadde fått høre om oppslaget, mente Ratzinger at det ikke ville vært naturlig for ham å anta at dette var rammet av kirkens «strafferettslige» regelverk, da oppslaget ikke spesifikt viste til seksuell opphisselse eller berøring av kjønnsorganene, altså ikke straffbare handlinger etter kirkens egen «kanoniske lov». Den håndskrevne beskjeden på referatet, om at Ratzinger fikk kunnskap om saken «etter» omplasseringen, mente han var falsk.Granskerne avfeide Ratzingers sentrale påstander. De mente at han måtte ha fått kjennskap til fotoprestens handlinger på et tidlig tidspunkt i saken. Ratzinger hadde beviselig fått avisoppslaget distribuert, og dessuten hadde de funnet kopi av avisoppslaget i erkebiskopens offisielle arkiv. Både hans forgjenger som erkebiskop og hans etterfølger hadde blitt orientert om tilsvarende saker av alvorlig karakter. Granskerne mente at en intern undersøkelse, eller i det minste en kirkelig straffesak mot presten, hadde vært på sin plass for å forhindre nye, potensielle overgrep mot barn (sak 42).

Oppsummeringen av de tre første sakene hvor Ratzinger ble klandret:

I oppsummeringen av de tre første sakene nevnt her, påpekte granskerne at Ratzinger i sitt tilsvar konsekvent hevdet at han hadde vært «uvitende» om misbrukssakene. Enten tok ikke Ratzinger seg bryet med å følge med på overgrepssakene i kirken hans på denne tiden, eller så lukket han med vilje øynene for dem. Hans passive holdning ga ham et moralsk medansvar for høynet risiko for ytterligere overgrep, skrev granskerne. De fritok dog Ratzinger for ansvar i en annen sak (sak 22). Men granskernes kritikk av Ratzingers tid som leder av erkebispedømmet stanset ikke her:

4) Pater Peter Hullerman

En ung, karismatisk prest ved navn Peter Hullermann stengte en 11-årig gutt inne og tvang ham til oralsex i Essen bispedømme i 1979. To andre gutter rapporterte også om seksuelt misbruk. Kirken i Essen henstilte i et formelt brev fra 03.01.1980 om å få overført presten til München for terapi og senere engasjement der, gjerne på en jenteskole, som følge av den «fare» han utgjorde. Politiet var ikke involvert. Ingen kirkelig straffeprosess mot presten hadde blitt iverksatt, stod det i brevet.

I et «ordinariatmøte» i erkebispedømmet i München, ledet av erkebiskop Ratzinger den 15. januar 1980, ble det besluttet å oppta Hullermann («des Priester X.») i deres bispedømme. Kirken skulle tilby kost og losji. Etter møtet ble presten overført til en ny menighet i Bayern to uker senere. Hullermann fikk beholde sin prestetittel.

I tysk rett ble han dømt for overgrep begått som prest i Grafing i 1986, med atten måneders betinget fengselsstraff som resultat. Etter endt soning, i 1988, sendte den katolske kirke på ny Hullermann ut i arbeid som prest, denne gang i småbyen Garching an der Alz, hvor han blant annet hadde ansvaret for 150 altergutter. En nonne kontaktet bispedømmet i 1993 med rapport om at presten hadde hatt seksuell omgang med en konfirmant og en eldre tenåring. Datidens generalvikar, Robert Simon, la saken død. I 2002 ble han beskyldt for nok et overgrep. Flere ofre fra årene forut stod frem i årene etter 2010.

I mellomtiden hadde Joseph Ratzinger blitt Pave Benedikt XVI, en rolle han hadde i fra 2005 til 2013. I 2010, da Hullermann-saken først ble kjent offentlig, gikk erkebispedømmet i München ut med en pressemelding hvor sekretæren Gruber «tok på seg all skyld» for at Hullermann i 1980 hadde blitt omplassert til ny tjeneste i en menighet mens han gikk i terapi for pedofili. Allerede én måned etter pressemeldingen ble det i et oppslag i Der Spiegel kjent at Gruber hadde blitt presset til å ta på seg ansvaret. Overfor granskerne i Westpfahl Spilker Wastl bekreftet Gruber at han ikke hadde hatt ansvaret for å omplassere presten alene, og at Ratzinger ha kjent til prestens bakgrunn. Granskerne mente at dekkoperasjonen som la all skyld på Gruber hadde blitt iverksatt av pressekontoret i München for å beskytte paven.

Etter avisoppslagene om Hullermann i 2010 ble det endelig påbegynt en kirkelig straffeprosess mot presten. Til å begynne med fant kirkens undersøkelser 23 navngitte og tre ukjente mindreårige ofre for Hullermann. I 2016 ble endelig Hullermann tiltalt for fem tilfeller av seksuelt misbruk «av moderat art», og to «mindre alvorlige» tilfeller av misbruk. Etter fire tiår som prest i den katolske kirke ble han fratatt sin tittel som prest og dømt til å betale tre måneders lønn til en veldedig forening.

Uansett, i saksdokumentene fra kirkens egen straffeprosess mot Hullermann het det at erkebiskop Ratzinger allerede i begynnelsen av 1980 «var klar over fakta som lå bak overførselen» av presten til bispedømmet i München og Freising. To vitner bekreftet dette i samtaler med granskerne i Westpfahl Spilker Wastl. Granskerne klandret Ratzinger for å ha sendt Hullermann ut i tjeneste i bispedømmet på tross av kunnskapen om hans barnemisbruk.

Ratzinger skrev i sitt tilsvar til granskerne at han ikke kjente til misbruket. Han hevdet også at han ikke hadde mottatt dokumentet om saken som hadde blitt videresendt til han, selv om det var stemplet som «mottatt» på hans forværelse. Møtet i bispedømmet den 15.01.1980, som det ble påstått at Ratzinger hadde ledet, hvor Hullermann ble opptatt i bispedømmet München, «hadde han ikke vært til stede på», svarte Ratzinger (Der Fall X.). Granskerne avfeide påstandene.

I etterkant av publiseringen av granskernes rapport den 20.01.2022, har Ratzinger gått ut offentlig og innrømmet at han nok likevel var til stede på møtet den 15.01.1980, men han fastholder at han ikke kjente til prestens forhistorie.

Powered by Labrador CMS