DEBATT

«Aldri mer koronakrise», vil i første omgang handle om å styrke vårt samfunns beredskap mot nye epidemier, skriver Terje Osmundsen.
«Aldri mer koronakrise», vil i første omgang handle om å styrke vårt samfunns beredskap mot nye epidemier, skriver Terje Osmundsen.

Ikke som før, men som føre var

Koronakrisen kan vise seg å bli den stimulansen mange trenger for å gripe mulighetene i sårbarhetssamfunnet.

Publisert

«Men hvorfor er du så svak og mager, du som er velstående og beskyttet fra den store hungersnøden», spør hovedpersonen i et av diktene til den kjente persiske poeten Sa’di Shirazi, skrevet i skyggen av en dyp hungerkatastrofe på 1500-tallet:

«Jeg er ikke svekket på grunn av mangel på mat», svarer den velstående og vise, «jeg er sorgfull og kraftløs på grunn av lidelsene til de fattige».

Diktet formidler opplevelsen mange i vår del av verden har nå, og som minner om det min foreldregenerasjon kunne fortelle om, da de snakket om erfaringene fra krigen: At når det virkelig røyner på, da er vi alle i samme båt. Det er en skjellsettende erfaring. Det er mye som ikke vil bli som før, når vi endelig har kommet ut av koronakrisen og skal legge nye planer for fremtiden.

«Aldri mer 9. april» sa etterkrigsgenerasjonen, og bygget FN, det atlantiske og det europeiske samarbeidet og forsvarsalliansen. «Aldri mer 22. juli», sa vi nordmenn for snart 9 år siden, og satte ned Gjørv-kommisjonen, lanserte politireform og gjorde trusselen fra høyreradikal ekstremisme til del av den offentlige samtalen.

«Aldri mer koronakrise», vil i første omgang handle om å styrke vårt samfunns beredskap mot nye epidemier. Vi vil bygge beredskapslagre for medisinsk utstyr og vitale råvarer til matproduksjonen, og økt kapasitet på sykehusene. Etterspørselen etter mat produsert i Norge vil trolig øke. Flere industribedrifter vil produsere og selge produkter for markeder i Norge der det offentlige er en viktig kunde eller standardsetter. Automatisering og utbredelse av såkalt 3D-printing vil ikke reversere globaliseringen av forsyningskjeder, men kan bety at mange virksomheter reduserer sin avhengighet av Kina og flytter produksjon tilbake til Norge og Europa.

Den store oppslutningen om koronatiltakene, og interessen den bl.a. har skapt for naturvitenskapen, gir også en unik mulighet til å få gjennomført tiltak mot nye kriser med utspring i samspillet mellom natur og menneske.

Kunnskapen om infeksjonssykdommer vil akselerere overgangen mot mer plantebasert og lokalprodusert mat. Det industrielle landbruket der tusener av storfe, griser og høns står tett i tett utgjør ikke minst en stor smittefare. For å forebygge smitte tilføres dyrene antibiotika, et nytt stort helse- og miljøproblem. Det er neppe en tilfeldighet at Italia og Spania som topper Europa-statistikken for bruk av antibiotika i dyreholdet også er landene som rammes hardest av Covid-19 viruset. Såkalt laboratorieprodusert kjøtt, og etterhvert også fisk, vil etter all synlighet overta en stor del av kostholdet i den vestlige verden det neste tiåret.

Koronakrisen vil lede til økt oppslutning om tiltak for å beskytte naturmangfoldet.

De fleste infeksjonssykdommene som rammer mennesker skyldes smitteoverføring fra ville dyr. Når dyrene blir drevet bort fra sine levesteder som følge av menneskers utbygging, avskoging eller klimaendringer, tvinges smittesprederne til å bo tettere på menneskene og deres husdyr. Arter som de smitteoverførende dyrene normalt er avhengige av, kan være utryddet eller står i fare for å bli utryddet. Hver dag blir mellom 150 og 200 arter borte, hovedsakelig som følge av menneskelig aktivitet.

Erfaringene fra koronakrisen vil trolig også lede til større vilje til å gjøre noe med luftforurensningen i industriområder og de store byene. Et par måneders lockdown i Kina og verdens storbyer har trolig spart titusener av tidlige dødsfall, ifølge forskerne. Samtidig viser statistikken at de som har vært mest utsatt for forurensning scorer høyest på dødsstatistikken blant koronasmittede.

Erfaringene fra koronakrisen vil etterhvert også føre til at klimarisiko kommer høyere på dagsorden. Selv om det internasjonale klimadiplomatiet trolig vil bli satt noe tilbake, peker signalene mot at en rekke land og delstater vil lansere ulike varianter av en «Green New Deal» i for å komme ut av krisen. En viktig opinionsleder er her Fatih Birol, sjefen for IEA, organisasjonen som tradisjonelt har vært mest opptatt av olje- og gassforsyningen: «Tiltakene mot koronakrisen må ikke føre til redusert innsats mot den største utfordringen som er klimaet», advarer han. Birol forteller at han og organisasjonen nå jobber aktivt i kulissene med en rekke regjeringer, for å bidra til at stimulansepakkene som planlegges får en grønn profil. «Tiltakene som nå planlegges for å få i gang økonomiene etter koronaviruset, er en historisk mulighet til å få fart på investeringene i ren energi og infrastruktur», sier han.

For Norge er dobbelkrisen korona og oljepris en dobbel mulighet til å redusere vår avhengighet av en oljeøkonomi på hell, og få fart på det grønne skiftet. Med rekordhøy arbeidsledighet og investeringstørke er det forståelig at politikere fristes av å lette på oljeskatten, slik NHO og LO har tatt til orde for. Men trolig vil analytikerne i Finansdepartementet overbevise dem om at den lave oljeprisen er et forvarsel om hva vi kan vente, dersom importlandene gjennomfører Paris-avtalen og følger rådene fra IEA-sjefen. Skattelettedrevne oljeinvesteringer kan fort ende som minnesmerker over feilslått statlig næringspolitikk, slik Jernverket, Tyssedal og Mongstad ble det.

Det er ingen grunn til å tro at ikke norske bedrifter, arbeidstakere og investorer vil mestre omstillingen bort fra oljeavhengigheten, slik vi klarte det etter olje- og bankkrisen tidlig på 1990-tallet og finanskrisen i 2008. Mange vil selge produkter og tjenester til energimarkedet, som verdikjeder innen elektrifisering, fornybar energi, karbonfangst og hydrogenbaserte produkter. Andre vil omstilles mot nye vekstmarkeder, innen for eksempel helse, mat, IKT, bygg og transport. Koronakrisen kan vise seg å bli den stimulansen mange trenger for å gripe mulighetene i sårbarhetssamfunnet.