Spaltist

Berikelsen

Mange mennesker opplever utvilsomt subjektivt at det flerkulturelle er en berikelse i hverdagen. Men i politisk bruk blir det lett en innholdsløs frase. Selv om det er ubehagelig, bør vi stille spørsmålet om hva vi mener med det, skriver Espen Goffeng.

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen / Høyre / Flickr

I innvandringskritiske miljøer brukes «berikelsen» satirisk om problemer knyttet til innvandring. Jan Tore Sanner brukte denne uken begrepet helt usatirisk – men også helt uspesifikt.

Jan Tore Sanner skrev denne uken en tekst i Dagbladet hvor han problematiserte ekstreme holdninger, vår offentlige samtale og integreringsspørsmål. Først fortalte han oss at de ytterste polene i politikken får for mye oppmerksomhet. Det er jeg helt enig med ham i. Litt rart var det jo at han i etterkant av den påpekningen brukte mye oppmerksomhet på de ytterste polene. Men la gå.

Han fortalte oss at rasister er veldig ødeleggende og splittende. Det er det vel også ganske vrient å si seg uenig med ham i. Men det blir litt som å påpeke at kaldt vann er kaldere enn varmt vann: Vi er vel klar over det de fleste av oss.

Sannheten

Sanner skriver så at «sannheten er at et multikulturelt samfunn beriker oss, og utfordrer oss». Dette må vi tørre å uttrykke og tiden er kommet for å snakke høyt om det, skriver han. Men før jeg kan snakke høyt om det, trenger jeg svar på noen spørsmål.

Det andre halvdelen av denne sannheten er grei nok å svare på: Et flerkulturelt samfunn innebærer mange utfordringer: Hadde ikke det vært tilfellet, ville vi ikke hatt så mange organisasjoner som jobber spesifikt mot negativ sosial kontroll, slik som Født Fri og LIM. Vi ville ikke engang hatt et regelverk mot omskjæring. Og vi ville ikke hatt en ytringsfrihet som gjør at blasfemikere lever under en mild trussel om vold hele tiden. Greit nok. Sanner er inne på flere av disse tingene som eksempler på utfordringer. Dette er problemene det er enkelt å peke på og skrive om.

Så var det den første halvdelen av utsagnet:. Den med berikelsen. Jeg har ikke noe særlig penger å sette på det, men jeg kunne vært villig til å vedde på at det ikke finnes mer enn en håndfull norske politikere som ikke en eller annen gang i sin karriere har sagt omtrent noe slikt. Det er en påstand som har saturert denne debatten i mange, mange år. Den blir ansett som en selvfølge. Men det er neppe bare jeg som merket meg at denne halvparten aldri ble adressert i teksten til Sanner. Berikelsen ble aldri beskrevet. Teksten er, for å si det slik, halvtom.

Vafler er ikke grunnlaget samfunnet vårt står støtt på. Det kan heller ikke kebab noensinne bli.

Man kan selvsagt tenke seg at dette er fordi Sanner er problemfokusert: At han ikke er interessert i den første halvdelen av sannheten han vil formidle. Men jeg tror ikke det: For teksten gir ellers inntrykk av at det nettopp er et problem at vi ikke snakker høyt om dette. Det burde dessuten være en smal sak å forsvare påstanden, siden den fremføres med en slik selvfølge hele tiden. Likevel har jeg egentlig aldri sett et ordentlig gjennomført forsvar for påstanden. Og jeg tror ikke Sanner heller sitter på et slikt forsvar: Da ville han ha skrevet det ned.

Et galt og to irrelevante svar

Det er imidlertid viktig at han forsøker. Slike sannheter har jo fått seg en del smeller i det siste. At arbeidsmarkedet og velferdsstaten trenger innvandring, var en vanlig påstand for en del år siden. Vi har siden Brochmann-utvalgene visst at det ikke stemmer. Og Frishcsenterets nye rapport om at arbeidsinnvandring har negative konsekvenser for lavtlønte i Norge, burde absolutt ikke være – som Dagbladet skrev det – en «brennbar» konklusjon. Den konklusjonen burde være åpenbar. Å si at et flerkulturelt samfunn beriker oss fordi vi trenger arbeidskraft, kan i hvert fall ikke under noen omstendigheter lenger regnes som en «sannhet».

Så når Sanner fremmer den helt vanlige påstanden om at det flerkulturelle samfunnet er en berikelse, er det nødvendige å svare med et spørreverb: «hvordan»? 

Jeg kunne vært villig til å vedde på at det ikke finnes mer enn en håndfull norske politikere som ikke en eller annen gang i sin karriere har sagt omtrent noe slikt.

Hvis leseren vil prøve å svare, er det flott – gode svar trengs! Men før du begynner: det er to ting du ikke får lov til å svare. Det første er det mest brukte, nemlig mat. Da Sanners partikollega Helleland for noen år siden i sin famøse julehilsen nevnte brunost, Kvikk Lunsj og grøt for å sette fingeren på hva norsk kultur er, ble hun behørig utledd for det. Som seg hør og bør. Misforstå meg rett: jeg liker mat. Fikk jeg ikke mat, så kunne jeg like gjerne dø, som de sier. Men vafler er ikke grunnlaget samfunnet vårt står støtt på.

Det kan heller ikke kebab noensinne bli. Jeg vet at mange koser seg med den herlige, asiatiske crispy duck`en på fasjonable Nodee. Men den klarer ikke å bære Norges fremtid på sine vinger, hverken levende eller crispy. Så det svaret er ut. Ikke noe snakk om mat, er du snill.

Det andre er individhistorier. Vi må nesten opp på samfunnsnivå her. «Naboene min er knallfine folk, og de er fra Syria». Jada, det tror jeg på. Det er forsåvidt mine naboer også. Fine folk, altså. De aller fleste med minoritetsbakgrunn som jeg kjenner er også fine folk. Fra kolleger til ungenes bestevenner. Grunnen til det er at folk stort sett er fine folk, uansett hvor de kommer fra. Men det er ikke helt der vi leter om vi skal finne svaret på dette spørsmålet. Ei heller i eksemplet «denne og denne startet et firma, og det går veldig bra».

Ubespurte spørsmål – og svar

Norge er jo langt fra perfekt. Det er det ingen menneskelige samfunn som er. Så det finnes forbedringspotensiale her som alle andre steder. Men det er rimelig bra – skal man tro absolutt alle målinger som er gjort på dette de siste tiårene – sammenlignet med andre samfunn. Spørsmålet om hvordan det berikes utenfra er derfor helt nødvendig. Det er ubehagelig. Men vi kan ikke la slike påstander stå … vel … ubespurt lenger. Dette spørsmålet er ganske stort, og det ligger der og vinker ganske febrilsk etter oppmerksomhet.

Så hva nøyaktig er det berikelsen består av? Det kan ikke være kinesisk respekt for demokrati. Eller afghanske familieverdier. Eller pakistansk ytringsfrihet. Sudansk syn på homofili. Østeueropeisk machokultur. Saudiarabisk sekularisme. Det kan være import av det svenske barrista-genet, men da er vi vel egentlig tilbake på mat igjen.

Det er mulig at det er urettferdig å sette Sanner i svarposisjon på akkurat dette vanskelige og ubehagelige spørsmålet. Det er jo et spørsmål adskillig flere enn han burde måtte besvare. Både blant akademikere, aktivister og politikere finner vi ganske store mengder mennesker som burde ha overbevisende svar å trekke ut av ermet på kort varsel.

Noen svar finnes nok på dette spørsmålet. For eksempel: Også av møter med ideer vi ikke liker, kan det komme noe positivt: Den konservative høyresiden er blitt mer opptatt av både homofiles rettigheter, av kvinnelig yrkesdeltagelse og, ikke minst, av retten til blasfemi, etter at trusselen mot dette begynte å komme fra muslimer.

Og mange mennesker opplever utvilsomt subjektivt at det flerkulturelle aspektet i seg selv er stimulerende – litt av samme grunn som mange liker å reise til nye steder (mens andre foretrekker den samme hytta hver sommer). Det kan være fordi møte med andre typer livshistorier gir dem nye perspektiver; eller fordi andre måter å se ting på får dem til å tenke over eget ståsted. For dem er dette en berikelse – helt usatirisk. Jeg kan se verdien av dette.

Spørsmålet er likevel om det er nok kjøtt på beina i disse svarene til at de utgjør noe grunnlag for politiske argumenter. Hvor mange gjelder de for? I hvor stor grad påvirker de samfunnsutviklinngen? Og, ikke minst: Er dette argumenter som er ment å begrunne at et visst mangfold finnes, eller skal de begrunne fortsatt stor innvandring til et samfunn som alt har hatt det i flere tiår? Det siste henger ikke på greip.

For å ta et ganske nytt sitat fra migrasjonsforsker Jon Horgen Friberg i Fafo: «Jeg mener migrasjon og globalisering stiller Norge og Europa overfor omveltninger som vi i dag ikke overskuer konsekvensene av.» Ingen har i dag svarene på effektee på velferdsstat, demografi, etnisk deling og kulturell usikkerhet, skriver han. Det har han rett i. Og jeg kan i farten ikke komme på andre spørsmål enn hva vi gjør med klimaet vårt som kan sidestilles i vekt.

Derfor kan vi ikke la så viktige spørsmål ligge og mugne bakerst i kjøleskapet til deres svar også «avsløres» som «brennbare» av den neste Frischsenter-lignende rapporten. Selv om det gjør fryktelig vondt i velviljen å stille dem. Noe annet beriker bare de ytterkantene Sanner er – og de flest andre av oss – ikke liker.

Og vær spesifikk, er du snill.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden