Kommentar

Bernard Lewis 1916-2018

Lewis, her fotografert i 2012, er nært knyttet til vår tids heftige debatt om islam og islamisme.

Bilde: Nataev, CC 4.0

En av vår tids mest innflytelsesrike og kontroversielle historikere, som tidlig advarte mot islamismens fremvekst, er død.

Den britisk-amerikanske historikeren Bernard Lewis døde i går, nesten 102 år gammel.

Lewis var en av verdens fremste kartleggere av islams historie, med særlig vekt på Tyrkia, etter at han i 1950 var den første som fikk tilgang til det osmanske rikets arkiver.

Etter hvert ble han omstridt, og Lewis hadde en langvarig feide gående med venstresidens helt Edward Said. Said er særlig kjent for sitt angrep på det han kalte orientalismen, at Midt-Østen og Asia tolkes gjennom vestlige briller, til fordel for vestlige interesser. Kanskje hadde feiden noe med at Lewis var jøde og Said palestiner, kanskje ikke. Mer om dette nedenfor.

Etter hvert ble Lewis mer kjent som debattant og meningsbærer enn akademiker, ettersom han advarte mot islamismens fremvekst. Det var f.eks. Lewis, og ikke Samuel Huntington, som først skrev om «clash of civilizations» mellom Vesten og islam.

Etter terrorangrepet i 2001, som ble tolket som en bekreftelse på at hans advarsler hadde vært velbegrunnet, ble han et kjent navn for mange. Hans artikkel What Went Wrong fra januar 2002, utvidet og utgitt som bok med samme tittel året etter, ble mye lest. Han ble særlig etterspurt, ikke minst på amerikanske høyreside, i oppkjøringen til invasjonen i Irak. Selv påsto Lewis i ettertid at han aldri hadde støttet krigen, men det tyder nok mest på at han ikke likte dens utfall.

Lewis har også blitt anklaget for å være tyrkervennlig, og før Erdogan fremstår da også det moderne Tyrkia hos ham som et eksempel på vellykket modernisering av islam. At han ikke gikk med på å klassifisere tyrkernes overgrep mot armenerne som folkemord har vakt manges harme. For dette ble han stilt for retten i Frankrike, der dette behandles på linje med Holocaust-fornektelse. Lewis ble kjent skyldig, og ilagt en franc i bot.

Da jeg i 2006 skrev en lang artikkel om islamismen, var det naturlig å bruke Lewis som en sentral kilde. Jeg gjengir noen utdrag fra den artikkelen nedenfor.

Les også nekrologen i Washington Post. Martin Kramers lange artikkel i Mosaic i anledningen hans 100-årsdag, er også lesverdig, i tillegg til Reuel Marc Gerechts i Weekly Standard ved samme anledning. Jeg har skrevet et par andre bokomtaler om stagnasjonen i muslimske land.

***

Islams stagnasjon

Hvorfor stagnerte den muslimske verden? Lewis viser hvordan denne kulturen, som i sin storhetstid utvilsomt både var mer fremskreden og mer tolerant enn de kristne stater, tok en radikalt annen kurs omtrent ved slutten av middelalderen. Mens Vesten gjennomlevde renessansen, reformasjonen og den industrielle revolusjon, lukket den islamske verden seg ute fra det de så som en barbarisk verden. Vitenskapelig utforskning, der islam hadde ligget foran Vesten, stoppet praktisk talt opp.

På 1700-tallet var det dusinvis av fakulteter ved vestlige universiteter som studerte østlig kultur, og hundrevis av bøker ble oversatt fra tyrkisk, persisk og arabisk. I den islamske verden var det helt motsatt. Inntil slutten av 1600-tallet ble bare en eneste bok oversatt til et språk fra Midt-Østen, for øvrig en bok om syfilis.

(…)

Forakten for Vesten

Lewis mener vi må se forbi økonomi og utenrikspolitikk for å finne den viktigste grunnen til islamistenes hat – den finnes i en ideologi som begrunnes i islam, men som også er påvirket av vestlige totalitære ideer. Hovedkilden til islamistenes hat finnes i frykten og forakten for Vesten, og særlig USAs livsstil og mangel på verdier. Han viser til at når ayatollah Khomeini og senere al-Qaida omtaler USA som den store Satan, må det forstås i lys av koranens definisjon av satan, som verken er noen imperialist eller utbytter, men en frister.

”Ofte går dette hatet lenger enn til motstand mot spesifikke interesser eller handlinger eller politikk eller til og med land, og blir en avvisning av vestlig sivilisasjon i seg selv, ikke så mye for det den gjør, men for de prinsippene og verdiene som Vesten praktiserer og preker. Disse ses på som iboende onde, og de som taler for dem eller aksepterer dem er Guds fiender”.

(…)

Islam og terror

Lewis har ingen tålmodighet med dem som påstår at islamistisk terrorisme ikke har noe med islam å gjøre, at det nærmest er tilfeldig at terroristene er muslimer: ”De fleste muslimer er ikke fundamentalister, og de fleste fundamentalister er ikke terrorister, men de fleste av dagens terrorister er muslimer, og identifiserer seg som det med stolthet.” Det er nok å lese uttalelsene fra al-Qaida. For dem er dette en religiøs krig, intet annet.

Her er ingen appell til sosial rettferdighet, ingen klage over fattigdom, men svært mye om muslimers ydmykelser etter det osmanske rikets fall. Målet er like klart – en gjenopprettelse av kalifatet, som innebærer islamistisk styre ikke bare i dagens muslimske verden, som jihadistene mener har blitt korrumpert og sekularisert av Vesten, men også i tidligere muslimske områder, som Spania, Balkan og Sentral-Asia. I ytterste konsekvens er jihadistenes mål at hele verden skal underlegges islam.

(…)

Said og orientalismen

Edward Saids Orientalism fra 1978, som nærmest har bibel-status på venstresiden, er først og fremst et oppgjør med Lewis og andre vestlige forskere som analyserer Midt-Østen med vestlige briller. Palestineren Said mente at denne forskningen, som han først og fremst påstår hadde sin base i Storbritannia og Frankrike, og senere USA, bare var et skalkeskjul for imperialisme. Kunnskap er makt, og siden orientalistene tilførte kunnskap om de landene som Vesten ville underlegge seg, gjorde de det lettere å underkue dem.

Lewis anklager Said for en rekke til dels banale feil og for bevisst manipulering for å underbygge sin tese. Et eksempel er at Said fortier eller sterkt nedtoner den sentrale plassen tyske, østerrikske og russiske forskere har spilt, siden det passer dårlig med imperialismeteorien. De sovjetiske forskerne er ifølge Lewis de som kommer nærmest den tendensiøse og nedlatende holdningen Said anklager orientalistene for. For den venstreorienterte palestineren Said passet det dårlig å trekke frem dette i en periode der Sovjetstaten var en sterk støttespiller for PLO.

Lewis slo sterkt tilbake mot forestillingen om at bare forskere med arabisk bakgrunn kunne forstå regionen, eller i den mest ekstreme formuleringen av anti-orientalismen, hadde rett til å studere regionen. Det siste kaller han ”intellektuell proteksjonisme”.

Å forklare orientalistenes forskning med at deres funksjon er å underbygge vestlig imperialisme, slik Said gjør, ser bort i fra at denne forskningen startet før muslimske erobrere ble drevet tilbake fra Europa, og i stor grad ble drevet i land uten noen imperial historie i området, som i Tyskland og Østerrike.

Det er en naturlig del av Vestens søken etter kunnskap at vestlige forskere har interesserte seg for Østen, og denne forskningen var omfattende både i den perioden da islamsk kultur utvilsomt var Vesten overlegen, og senere da forholdet var motsatt.

Selv om noe av den kunnskapen orientalistene frembrakte nok kunne ha nytte for imperialister, er en slik forbindelse veldig vanskelig å konstruere for den store delen av forskningen som gikk ut på å gjenoppdage oldtidshistorien, som ofte hadde blitt glemt i mangel på interesse for alt som skjedde for innføringen av islam i land som Egypt, Iran og Irak.

Lewis trekker frem at det var vestlige forskere som dekodet det egyptiske tegnspråket og dermed kunne rekonstruere landets ærerike fortid. På hvilken måte skulle dette underbygge vestlig imperialisme?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden