Søndagssamtalen

– Beskyldningene om testhysteri i skolen kan stamme fra ideen om «generasjon prestasjon»

Psykolog Ole Jacob Madsen vil formane mot den utbredte ideen om at det kun er goder med mer åpenhet om psykiske lidelser.

Lider dagens ungdom under ulidelig press? Psykologen Ole Jacob Madsen har undersøkt om «generasjon prestasjon» egentlig finnes.

De har hjertet i halsen, tenåringsjentene. Vi har alle hørt historien: På én ettermiddag må de rekke lekser, turn, pianospill. I stedet for å leke ute i gaten sitter de hjemme og venter på likes. Ikke gjør de noe galt, tvert imot – de mer høflige og veloppdragne enn ungdom har vært noen gang. Sjelden har begrepene «flink pike» og «generasjon prestasjon» føltes mer aktuelle enn nå.

Men er det virkelig sånn? Er dagens ungdom så stresset og perfeksjonistisk som det vi blir fortalt? Hva sier forskningen, og ikke minst ungdommene selv?

Det har Ole Jacob Madsen, professor i psykologi og filosof, bestemt seg for å komme til bunns i. I boken Generasjon prestasjon trekker han linjene fra historien bak begrepet – kritikken mot moderniteten og det såkalte «senkapitalistiske» samfunnet – og går videre til forskning på psykisk helse hos unge i dag.

Konklusjonene er ikke åpenbare. Undersøkelser fra Ungdata, gjort de senere årene, viser at de aller fleste norske ungdommer har det bra. «De fleste lever aktive liv, der vennskap, familieliv, skole, trening og digital fritid står sentralt i hverdagen», lyder hovedfunnene i undersøkelsen.

Men samtidig har selvrapportering om psykiske plager blant unge vokst jevnt de siste årene.

– Er det en myte at ungdommen sliter?  

– Jeg tror jeg må svare «både og» på det spørsmålet. Den franske filosofen Pascal Bruckner hevder at vi er den første generasjonen som er ulykkelige fordi vi ikke er fullt ut lykkelige, og jeg tror han har litt rett.

Dessuten kommer voksnes egen bekymring for samfunnet til uttrykk i bekymringen for de unge, sier Madsen, og viser til begrepet «ungdomsdiskursen», som stammer fra filosofen Thomas Ziehe.

– Voksne diskuterer verdens tilstand gjennom å diskutere de unge. Ved å kanalisere bekymringene gjennom dem får vi en slags avstand, som igjen gjør det lettere å snakke om bekymringene.

Vellykket

Men de unges bekymringer er ekte, understreker Madsen. Opplevelsen av press, stress, å måtte lykkes. Flere oppsøker psykolog enn før.

Et av kapitlene i Generasjon prestasjon handler om forskning han selv har gjort sammen med profesjonsstudenten Linn Julie Skagestad. Hun intervjuet syv personer i 20-årene med diagnosen depresjon.

Funnene tydet på at de normene som forbindes med det senkapitalistiske samfunnet, hadde betydning for depresjonen: selvrealisering, individualisering og ansvar for eget liv. At man ikke mestret disse normene eller hadde følelsen av å være «vellykket» var blant årsakene til depresjonen hos flere av respondentene, selv om også unike personlige hendelser spilte inn.

Trender

Er det ikke naturlig å tenke seg at disse normene og forventningene blir selvforsterkende, altså at jo mer de unge hører om hva det vil si å lykkes, jo mer prøver de å leve opp til det? Enten det handler om ønsket om å være vellykket eller om diagnosene man får hvis man ikke er det?

At slike begreper kan trende i perioder før de forsvinner, viser for eksempel nedgangen i bruken av «generasjon lydig».

Madsen viser at det i norske medier har vært en eksplosjon i bruken av uttrykk som «flink pike» og «prestasjonssamfunnet».

«Prestasjonssamfunnet» ble for eksempel brukt én gang i mediene i 2011, mens i 2016 var forekomsten 76 ganger. Også «generasjon prestasjon» dukket opp for første gang i 2011, mens det i 2017 forekom 516 ganger. «Flink pike» ble nevnt over 1000 ganger i 2017.

At slike begreper kan trende i perioder før de forsvinner, viser for eksempel nedgangen i bruken av «generasjon lydig», som fra å ha blitt nevnt over hundre ganger i 2015, kun fikk syv treff i 2017.

I boken siterer Madsen siterer sosiologen W. I. Thomas’ berømte teorem: «Hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser.»

Forsterker

Bak «generasjon prestasjon»-begrepets inntog i Norge sto en gruppe elever ved en videregående skole i Ålesund. Sammen skrev de kronikk om prestasjonspresset, de ville få andre unge til å våkne. Så startet de ungdomsbedriften Generasjon Prestasjon. De lot seg inspirere av både Ungdata-undersøkelsene og en kronikk med tittelen «Hadde vi vært i jobb, ville vi sagt opp».

Vitenskapen og psykologien har inntatt språket mer og mer, og derfor får vi et diagnosespråk som igjen preger selvfortolkningen vår.

Neste steg for ungdommene var en video med slagordet «Vi er generasjon prestasjon i en verden av depresjon, med for lite kommunikasjon, og bare fokus på telefon». Den var straks over hele internett, og ungdommene fikk mye medieoppmerksomhet. Før de visste ordet av det fikk de reise på skoleturneer for å oppfordre andre elever til mer åpenhet om psykisk helse.

«Tross de beste intensjoner melder spørsmålet seg om initiativ som dette gjennom en norgesturne og kampanjer i sosiale medier der de oppmuntrer ungdomsskoleelever til å snakke om hvordan de har det, like gjerne kan ha forsterket utviklingen som å bremse den», skriver Madsen.

Den nye åpenheten

– Mener du at den nye åpenheten rundt psykiske lidelser ikke er en bra ting?

– Jeg vil først og fremst formane mot den utbredte ideen om at det kun er goder med mer åpenhet. Selv om økt åpenhet også er et gode for mange. Vi risikerer nemlig å fange opp for mange: Vitenskapen og psykologien har inntatt språket mer og mer, og derfor får vi et diagnosespråk som igjen preger selvfortolkningen vår.

En slik selvforsterkende effekt bekreftes av amerikansk forskning, sier Madsen:

– Man har bedre og bedre helse rent objektivt, men gir subjektivt uttrykk for at man har det verre, og det er selvforsterkende.

Etter erfaringene til respondentene i Madsens forskningsprosjekt å dømme, er et annet dilemma med åpenheten at selv den blir knyttet til en slags suverenitet, forteller han.

– Det blir et trangt nåløye for å lykkes, selv med det å være åpen. Flere av respondentene satt med følelsen av å være alene om ansvaret for å være på vei inn i depresjonen. De opplever at de ikke har noen andre å skylde på enn seg selv. Jeg har lurt på om det er lukketheten fra «gamle dager» som henger igjen, eller om nåløyet for hva man kan belemre andre med, blir mindre. Det er ikke lett å kommunisere åpent om menneskelig sårbarhet, sier Madsen.

Hvor synd er det egentlig på de flinke pikene?

Et annet problem er at den nye åpenheten ikke automatisk omfatter alle.

– Man får klapp på skulderen når man har «stått frem» i en tv-serie. Men det vi glemmer, er at veldig ofte er de som står frem, allerede kjendiser. De kommer med en «pakke» der de har noe å by på ved siden av det å ha slitt psykisk. Veldig ofte er det happy ending, som i «jeg snakker ut om den tunge tiden».

Også mediene er skyld i at åpenheten kan være både selvforsterkende og ekskluderende, mener Madsen.

– Det er nettopp fordi diagnosespråket rundt «generasjon prestasjon» ikke omfatter de som sliter mest. Den fortellingen som går igjen i mediene, er om de som er ressurssterke og syke. Det er nok fordi journalistene selv er fra øvre middelklasse – men det er også mer klikkvennlig enn å være syk og ikke så flink. De som sliter mest, er kanskje ikke på skolen en gang.

Venstresidens oppfatning er at det er mer press på ungdom i dag enn før, først og fremst på grunn av kapitalismen og konkurransen den medfører.

– Og hvor synd er det egentlig på de flinke pikene? Gutter gjør det jevnt over dårligere på skolen og havner oftere på skråplanet, understreker Madsen.

– Jeg låner gjerne et eksempel fra den svenske forfatteren Therese Bohman, som selv har gjort en klassereise. Hun har bemerket at idealet om at jenter bør være mindre «flinke» og mer som Pippi, uredd og rampete, ikke nødvendigvis er noe smart ideal for jenter fra mindre ressurssterke familier. Det er mer sannsynlig at det å være flittig og flink vil sørge for at du klarer deg i livet, sier Madsen.

Politisk

Er konseptet «generasjon prestasjon» politisk motivert? Implisitt er det en kritikk mot konsekvensene av konkurransesamfunnet: å alltid skulle oppnå mer, alltid realisere seg selv. Det usunne fokuset på individet, at vi mister fellesskapet på veien. Før hoppet barna slengtau eller spilte fotball, nå begraves de i lekser, eller i å få selfien så perfekt som mulig.

I boken deler Madsen synet på generasjon prestasjon inn i en høyre- og en venstreside, og går gjennom teorier fra moderne og senmoderne tenkere som på ulike måter er kritiske til det teknologiske og senkapitalistiske samfunnet.

Venstresidens oppfatning er at det er mer press på ungdom i dag enn før, først og fremst på grunn av kapitalismen og konkurransen den medfører.

Høyresiden mener derimot at oppfatningen om at det er spesielt vanskelig å være menneske i dag, er betydelig overdrevet. Om løsningen for generasjon prestasjon blir politikk eller moral, altså at de unge bør «ta seg sammen», vil derfor avhenge av hvor vi stiller oss overfor dette politiske skillet.

– Hva tror du selv?

– Jeg har nok ofte hatt et typisk kapitalismekritisk utgangspunkt, men ville med denne boken også pirke bort i en del av de tatt for gitte antagelsene her. Nå tenker jeg at leseren bør avgjøre selv, men selv må jeg nok gi et kjedelig forskersvar, nemlig «ja takk, begge deler».

Vi burde også fokusere på de som ikke er like ressurssterke.

– At mediene ofte er noe venstrevridde, gjør at det første synet, der presset mot ungdom kanskje overdimensjoneres, får dominere i et land som Norge. Selv om opplevelsene er reelle for de ungdommene det gjelder, viser analysene i boken at det ikke er så enkelt.

Det kan være forvirrende også i politiske debatter, som debatten om testhysteriet i Osloskolen, sier Madsen.

– Det er mye lettere å føre en sånn debatt når det passer inn i den kapitalismekritiske oppfatningen om at tester og konkurranser «tar over» skolen. Men i stedet for å ta det for god fisk er mitt poeng at vi må undersøke hvordan situasjonen faktisk er, sier Madsen.

– Finnes den egentlig, Generasjon prestasjon?

– Den finnes sikkert blant noen, og det mindretallet som opplever det, øker. Men det er nok riktigere å si at Generasjon prestasjon er samfunnets representasjon av hvordan unge har det, snarere enn hvordan de faktisk har det. Det dreier seg om utfordringene til en bestemt, ressurssterk gruppe.

Det betyr ikke at vi ikke skal ta dem på alvor, understreker Madsen:

– Men vi burde også fokusere på de som ikke er like ressurssterke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden