Leder

Besværlig besvangring

Adopsjon og assistert befruktning må likebehandles.

Saken om statlig støtte til assistert befruktning er ikke enkel, og berører dype og såre følelser hos de berørte. Inge Lønnings utspill hvor han går i mot dette, har derfor vakt debatt i mange leire.   Jeg ser betenkelige sider ved at…

Adopsjon og assistert befruktning må likebehandles.

Saken om statlig støtte til assistert befruktning er ikke enkel, og berører dype og såre følelser hos de berørte. Inge Lønnings utspill hvor han går i mot dette, har derfor vakt debatt i mange leire.
 
Jeg ser betenkelige sider ved at det offentlige helsevesenet betaler for assistert befruktning. Samtidig finnes det relevante innvendinger mot en del av disse bekymringene.
 
La meg begynne med det som ikke er et godt argument mot assistert befruktning: Barn er ingen menneskerett. Selvfølgelig ikke. Imidlertid krever vi ikke av bevilgninger over statsbudsjettet at de bare skal gå til å opprettholde menneskerettigheter. Derimot krever vi at de skal ha en god begrunnelse. For liberalkonservative er det at en statlig bevilgning kan gi menneskene som mottar den økt lykke, ikke en god nok begrunnelse i seg selv.
 
Et viktig punkt for Lønning er at ufrivillig barnløshet ikke bør behandles som en sykdom. Jeg er i utgangspunktet enig: Det er ingen sykdom ikke å ha barn, og mange er også frivillig barnløse. At ufrivillig barnløshet kan oppleves ekstremt sårt og trist, er uomtvistelig; men mange andre livssituasjoner er imidlertid også ekstremt vonde, uten at det defineres, eller bør defineres, som et anliggende for staten. Statlig støtte til kunstig befruktning forsterker oppfatningen av at barnløshet faktisk er en sykdomstilstand, og at det er vanskelig å være lykkelig uten barn. Staten bør i utgangspunktet være forsiktig med å behandle normale menneskelige relasjonelle tilstander, selv om de er vonde og såre.
 
Det som skiller ufrivillig barnløshet fra mange andre såre og vonde livssituasjoner, er at årsaken i de fleste tilfeller vil være medisinsk., og at symptomet også kan behandles medisinsk. Det skiller ufrivillig barnløshet fra andre relasjonelle sorger mennesker opplever — i hvert fall inntil Arbeiderpartiet lager et statlig program for å kurere kjærlighetssorg. Lidelsen, derimot, om man vil kalle det for det, er imidlertid ikke medisinsk i noen normal forstand. Sorgen over ikke å kunne få barn kan sitte dypt, men er sosial og kulturell i sin natur, og det er — så brutalt det enn kan høres — i stor grad opp til det enkelte par hvordan man håndterer situasjonen.
 
Det plasserer ufrivillig barnløshet i et veldig vanskelig skjæringspunkt mellom helsevesen, privatliv og sosiale normer og forventninger. Dette gjør saken så vanskelig.
 
Når man vurderer statlig støtte til et tiltak så komplekst som assistert befruktning, er det naturlig å se det i sammenheng både med prioriteringsdebatten i helsevesenet, og med alternativer til assistert befruktning. Helseutgiftene har eksplodert de siste årene, og vil øke i tiden fremover. Hvis vi ikke er tydelige på hva som er det offentliges hovedoppgaver, vil de spinne ut av kontroll. Jeg mener derfor vi bør være tydelige på at assistert befruktning ikke kan være en hovedoppgave for helsevesenet. Det kan ikke være gratis.
 
Det betyr selvfølgelig at det vil være lettere for rike enn for fattige å få assistert befruktning, slik en rekke andre ting i livet også er lettere for rike enn for fattige. Er barn i en særstilling som gjør det naturlig at ansvaret skal sosialiseres fullstendig? Spørsmålet er ikke bare enkelt, og å svare nei kan virke brutalt for dem som rammes. Likevel mener jeg at selv om barn selvfølgelig er noe sentralt i en families liv, fordi det er en av livets næreste relasjoner, er assistert befruktning likevel annerledes enn de fleste andre fenomenene liberalkonservative naturlig godtar at gjøres til et fullt ut sosialisert gode.
 
Det finnes et alternativ til assistert befruktning — adopsjon. Adopsjon støttes av staten med en engangsbevilgning fra staten, men betales utover dette av foreldrene. Den eneste ”fordelen” med assistert befruktning fremfor abort, er at foreldrene får videreført sitt genetiske materiale. Ønsket om genetisk reproduksjon er forståelig — men ikke essensielt. Jeg kan ikke se noen grunner til at staten skal gi sin finansielle velsignelse til denne oppfatningen. Det kan også godt tenkes at flere ikke ville oppfattet det genetiske aspektet som essensielt dersom assistert befruktning hadde kostet like mye som adopsjon.
 
Spørsmål om livets tilblivelse, barn og foreldre, sorg og savn er naturlig nok vanskelige spørsmål — også politisk. Å være skråsikker i møtet med andre menneskers dypeste fortvilelse er vanskelig. Likevel må man ta stilling til de dilemmaene spørsmålet om assistert befruktning innebærer. Den naturlige løsningen er å likebehandle adopsjon og assistert befruktning, og å tilby begge måter å unngå ufrivillig barnløshet på en lignende engangsstøtte. Et slikt syn er noe mer moderat enn Lønnings, men sannsynligvis nok til å terge på seg mange tilhengere av gratis assistert befruktning.
 
Kanskje kan det dog tenkes at også noen av disse, når de vel har unnagjort de besværlige prosedyrene rundt adopsjon, og har spinket og spart til å betale sin andel av kostnaden, opplever at barnet de er blitt velsignet med, gir dem like mye lykke som om det hadde vært genetisk fra dem selv og økonomisk fra staten.
 
 
Nils August Andresen,
samfunnsredaktør

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden