Boken er død, leve biblioteket!

OMTALE: Nye Deichman oppleves som et gjennomtenkt pek tilbake til bibliotekinstitusjons røtter.

Publisert Sist oppdatert

Mye er allerede skrevet om Deichman Bjørvikas eksteriør og interiør. Det har fått stor og velfortjent oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt, og det er ingen tvil om at det er et nydelig bygg fylt til randen av ettertenksom symbolikk. Innsiden er en spennende geometrisk labyrint. Med en budsjettsprekk på en drøy milliard må sceneskrekken ha vært sterk, men her kommer selv den mest hardbarka kyniker til å trekke på smilebåndet og titte spent bak hvert hjørne, på jakt etter nye overraskelser.

Utvider bibliotek som begrep

Idet Oslos nye storstue åpner, er det fristende å trekke en parallell til biblioteket i Alexandria. Jøss, det var svulstig, tenker du kanskje. Men selv om Alexandria og nye Deichman har bøker til felles, er det ikke fordi begge er signert bibliotek at jeg drar frem ett av Antikkens syv underverker. Biblioteket i Alexandria var det største offentlige biblioteket verden hadde sett. Ved å gi bermen tilgang til papyrusrullene representerte biblioteket et paradigmeskifte. Det er god grunn til at det fortsatt står sterkt som et symbolsk episenter for kunnskapstørst, nysgjerrighet og opplysning mer enn to tusen år senere.

På lik linje med de fleste moderne byggverk, er det tvilsomt om Deichman Bjørvika vil stå tidens tann som en symbolsk fata morgana på like elegant måte som biblioteket i Alexandria. Men på sin egen måte markerer også Deichman Bjørvika et skifte; en tydelig og bestemt bevegelse fra det gamle til det nye. Bygget rommer ikke bare overveldende arkitektur og et interiør gjennomført til fingerspissene. Det erkjenner at et bibliotek må tilby mer enn støvete utlånstitler med eselører og tilsmussede sider. Nye Deichman utvider bibliotek som begrep.

Grobunn for opplysning

Deichman Bjørvika signaliserer at dialog og felleskap skal prioriteres fremfor samlebåndsutlån. Det legges til rette for den idébrytningen som skjer i møtet mellom mennesker. Som sten på sten rommer bygget små og store møteplasser:

Fra en myriade av skjulte møterom til den høytsvevende avsatsen som vil bli et av byens foretrukne fjernkontorer. Fra innskutte lesekroker til podcast-studio. Fra leke- til systue. Overalt er det rom for dialog eller indre refleksjon.

Vi vet at verden beveger seg mot et digitalt metningspunkt. Mange har erklært papirbokas død. Noen vil derfor mene at åpningen av et bibliotek i milliardklassen er ute av takt med tiden. Men tidspunktet har aldri vært mer riktig. Beslutningen om å fornye Deichman oppleves ikke som et desperat forsøk på å gjenopplive noe som er i ferd med å dø, men heller som et gjennomtenkt pek tilbake til bibliotekinstitusjons røtter, da biblioteket var grobunn for opplysning – et av de mest grunnleggende tilbudene som et samfunn plikter å gi sine borgere:

Opplysning, evne til kritisk tenkning og dyrking av selvstendig nysgjerrighet. Egenskaper som fort ofres på scrollingens alter. Egenskaper som ikke bare burde dyrkes mellom to stive papirpermer, men mellom to eller flere mennesker.

Byutvikling må hensynta mennesket

Betydningen av nye Deichman strekker seg imidlertid lenger enn tilbudet om minikino og 3D-printere. Bygget står i Bjørvika, ved terskelen til Barcode. Elsket, hatet og åstedet for noen av Norges mest kontroversielle byggeprosjekter. Byutvikling må hensynta mye, men først og fremst mennesket. I jaget etter å effektivisere enhver kvadratmeter i en hovedstad der eiendomsprisene er presset, er det fort gjort å falle for fristelsen til å la profitt trumfe medmenneskelige hensyn. Byutvikling handler naturlig nok om å svare ut befolkningens behov, men urban byutvikling må innfri mer enn basisbehov. Det er ikke nok å bygge stadig mindre boliger til den uendelige strømmen av innflyttere. Gjennomtenkt byutvikling må også skape sosiale rom i bylandskapet. Grønne lunger, vannspeil og badeplasser.

Én ting er å legge til rette for at menneskelig utfoldelse oppstår. En helt annen kunst er det å skape arkitektur hvor overgangen mellom det sosiale og det funksjonelle rom viskes ut. Naboen til Deichman Bjørvika, Operahuset, er et spennende eksempel på at et bygg i seg selv kan bli et sosialt rom. Bevegelsesfriheten inne i, utenfor og oppå bygget har gjort Operahuset til en destinasjon. Kulturinstitusjonens funksjon kommer i andre rekke. I første rekke står møtet mellom mennesker.

I øyeblikket der bygg kobler sammen det sosiale og det funksjonelle, oppstår det en brytning hvor viktig samfunnsutvikling skjer. Det er erkjent innenfor byutviklingsfaget at disse brytningene er viktige byggesteiner i et velfungerende demokrati. Jo mer demokratisk og inkluderende byutviklingen er, jo mer egalitært er – og blir – et samfunn. Høye murer, låste dører og avstengte områder er motstykket. Inkluderende byutvikling har en unik makt og kraft til å knytte samfunnet vårt sammen og redusere forskjeller.

I sentrum av en splittet by

Deichman Bjørvika et enestående tilskudd til Oslos urbane landskap, ikke bare som kulturinstitusjon, men som en tilbyder av et slikt rom; et rom for menneskelig vekst og dermed tilhørende samfunnsutvikling. Nye Deichman står i sentrum av en splittet by. Øst og vest er kløyvd i to av en ubarmhjertig sentrumskjerne, men også av mange velferdsstatistikker. Over denne kulturkløften kan Deichman Bjørvika bygge bro. Med sine vidåpne dører og universelle tilbud kan biblioteket bli smeltedigelen som Oslo har manglet. Et rom der alle Oslobeboere omgås, uavhengig av postkode.

Deichman anslår at fem til åtte tusen vil besøke biblioteket – hver dag. Det gir nøyaktig like mange muligheter til å realisere potensialet som Deichman Bjørvika legger til rette for: Det uforløste potensialet i oss selv, både som individer og samfunn.