Spaltist

Biblioteket brenner, men bøkene har ikke lenger noen nytte

Støperifaget er et av yrkesfagene som foreslås nedlagt. Bør det bevares av kulturhistoriske årsaker, spør Mats Kirkebirkeland.

Bilde: Pixabay

I motsetning til teoretisk kunnskap må yrkes- og håndverksfag overføres fra person til person. Bør nedleggingstruede yrkesfag flyttes til kulturbudsjettet?

I mars lanserte Solberg-regjeringen, med kunnskapsminister Jan Tore Sanner i spissen, en rekke endringer i yrkesfagene i forbindelse med at 2018 er yrkesfagenes år.

Tidligere og mer spesialisering er den røde tråden i endringene, som skal skje i 2020,

Antall utdanningsprogrammer som kan velges fra Vg1 utvides fra åtte til ti, for å gi elever tidligere spesialisering. På Vg2 utvides også antall valg som gir ytterligere spesialisering. For eksempel blir Byggeteknikk delt inn i Vg2 Tømrer og Vg2 Betong og mur.

Målet med disse endringene er å motivere elevene, redusere frafall og omvalg og forberede elevene enda bedre til arbeidslivet.

De varslede endringene har ikke medført særlig debatt. De fleste synes å være enige om at både tidligere og mer spesialisering innen yrkesfagene er en av flere løsninger for å redusere frafallet og løfte yrkesfagenes status.

Men det kom også forslag om en annen endring fra regjeringen i mars. Endringen er riktignok ikke veldig kontroversiell, men den fortjener kanskje likevel en viss debatt og diskusjon.

Det siste hovedgrepet fra regjeringen er nedleggelse av lærefagene storurmakerfaget, industrisømfaget, idrettsanleggsfaget, støperifaget, garverifaget, industriell skotøyproduksjon og pianostemmerfaget. Solberg-regjeringen begrunner nedleggelsen med at man nesten ikke har hatt lærlinger de senere årene.

Denne kunnskapen kan ikke, i motsetning til akademisk og teoretisk kunnskap, skrives ned.

Fra et økonomisk perspektiv er det gode argumenter mot å bruke ressurser på å utdanne personer innen yrkes- og håndverksfag som samfunnet ikke lenger etterspør. Det samme kan sies om tilrettelegging for at elever bruker tid på å utdanne seg innen fag hvor jobbmulighetene er dårlige, eller i verste tilfelle ikke-eksisterende.

Men spørsmålet er om nedleggelsen likevel fortjener en viss debatt.

Fra min tid som studentpolitiker husker jeg at mange av mine studentpolitiker-kolleger kjempet mot at Universitetet i Oslo skulle legge ned Europastudier, blant annet gjennom en resolusjon i Studentparlamentet.

Nedleggelsen engasjerte også leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Anniken Huitfeldt, som spurte daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om saken i den muntlige spørretimen. For tiden pågår det en lignende kamp mot Universitetet i Oslo sitt forslag om å legge ned Latin-Amerika-studier.

Undertegnende prøver seg her ikke på en direkte sammenligning mellom nedleggelse av Europastudier og garverifaget. Det er snarere forskjellene på de ulike fagene som er interessante.

Mens de som kjempet mot nedleggelse av Europastudier var en ganske ressurssterk gruppe, som både hadde politisk nettverk og kunnskap, er det få – om noen – som eventuelt tar opp kampen for nedleggelse av smale yrkes- og håndverksfag.

Men forskjellen mellom de to «fagene», er mer vesentlig enn som så. Det er nemlig en grunnleggende forskjell i hva slags kunnskap som forsvinner.

Et vestafrikansk utrykk sier at «En gammel håndverker er som et brennende bibliotek».

Uttrykket illustrerer det faktum at yrkes- og håndverksfag i stor grad er basert på taus kunnskap. Denne kunnskapen kan ikke, i motsetning til akademisk og teoretisk kunnskap, skrives ned. Kunnskapen sitter i hver enkelt håndverkers hode, og kan ofte kun overføres ved menneskelig samhandling og interaksjon gjennom praksis, prøving og feiling over en viss tidsperiode. Fra person til person, og fra generasjon til generasjon.

Mens kunnskapsbibliotek tilhørende en rekke smale yrkes- og håndverksfag er i full fyr, og vil brenne ned når den siste generasjonen av norske håndverkere dør, er den kunnskapen som Europastudier representerte godt bevart i en eller kjeller eller loft på Blindern. Denne kunnskapen kan til enhver tid – riktignok med litt støvtørking først – hentes frem igjen dersom behovet skulle oppstå.

Bør man kunne subsidiere opprettholdelsen av yrkes- og håndverksfag av kulturhistoriske årsaker?

For å videreføre analogien fra det vestafrikanske uttrykket: Er det riktig å akseptere at deler av biblioteket brenner ned, fordi bøkene i denne seksjonen ikke lenger har en åpenbar økonomisk verdi og nytte for samfunnet?

Svaret er ikke nødvendigvis ja.

Hvor sikre kan man være på at verdien og nytten av yrkes- og håndverkskunnskapen er negativ for all fremtid?

Kan og bør vi hvile oss på at Kina og andre lavkostland har overtatt produksjonen av lær- og skinnvarer? Er det gitt at kunnskap innen for eksempel garving ikke kan ha overføringsverdi til andre fag i fremtiden?

Og hva med et fag som pianostemming?

I 2016 hadde foreningen som organiserer pianostemmere 60 medlemmer, med en snittalder på 63 år, og det ble ropt varsku om behovet for pianostemmere ettersom det ikke er produsert noen nye pianostemmere med fagbrev på mange år. Anslaget på antall pianoer og flygler i Norge varierer fra 200 000 til en halv million.

Riktignok ble det opprettet et nytt studietilbud på 120 studiepoeng innen pianostemming ved Norges Musikkhøyskole i 2017. Effekten av å endre fra et yrkesfag til et høyskolestudium, er null beståtte fagbrev til 50 søkere til fem plasser – enda faget det undervises og drives opplæring i, ikke er endret.

Dette er et eksempel på at «akademisering» av yrkes- og håndverksfagene gir faget – nesten automatisk – høyere status i samfunnet.

Fagene som er planlagt nedlagt har hatt alt fra null til 32 beståtte fag- og svenneprøver siden skoleåret 2007-08 og frem til fjorårets skoleår.

Pianostemmerfaget 0
Industriell skotøyproduksjon 0
Garverifaget 2
Storurmakerfaget 3
Idrettsanleggsfaget 16
Industrisømfaget 32
Støperifaget 32

Ved å ta utgangspunkt i antall beståtte fag- og svenneprøver fra skoleåret 2007-08 til og med 2016-17, i de fem fagene som regjeringen ønsker å legge ned i 2020, er hele følgende 49 yrkes- og håndverksfag i faresonen:

Glasshåndverkerfaget 1
Sølvsmedfaget 1
Tekstilrenholdsfaget 1
Blyglasshåndverkerfaget 2
Gipsmakerfaget 2
Herreskredderfaget 2
Kurvmakerfaget 2
Orgelbyggerfaget 2
Treduodjifaget 2
Viklerfaget 2
Buntmakerfaget 4
Horn-, bein- og metallduodjifaget 4
Håndbokbinderfaget 4
Håndveverfaget 4
Industritekstilfaget, trikotasje 4
Optronikerfaget 4
Repslagerfaget 4
Tekstilduodjifaget 4
Modellbyggerfaget 5
Taksidermistfaget 5
Serigrafifaget 6
Strikkefaget 6
Treskjærerfaget 6
Modistfaget 8
Skinn- og pelsduodjifaget 8
Tekstilrensfaget 8
Industrioppmålingsfaget 9
Keramikerfaget 10
Maskør- og parykkmakerfaget 11
Seilmakerfaget 12
Møbeltapetsererfaget 13
Smedfaget 15
Industrisømfaget 16
Limtreproduksjonsfaget 18
Salmakerfaget 18
Kostymesyerfaget 19
Flystrukturmekanikerfaget 23
Filigranssølvsmedfaget 24
Trebåtbyggerfaget 24
Glasshåndverkerfaget 25
Industritekstilfaget, fiskeredskap 25
Urmakerfaget 25
Bokbinderfaget 26
Finmekanikerfaget 28
Skomakerfaget 28
Termoplastfaget 28
Flymotormekanikerfaget 29
Industritapetsererfaget 30
Børsemakerfaget 32

 

Her er det riktignok stor forskjell på de ulike fagene som er i «faresonen». Kunnskap om fag som for eksempel strikkefaget, keramikkfaget, glasshåndverkerfaget og treskjærerfaget blir nok allerede – basert på et ganske stort innslag av «hobby»-håndverkere og kunstnere av ulike slag – opprettholdt og videreført til neste generasjon.

Noe lignende kan sies om for eksempel flymotorfaget, som få – om noen – tror det ikke kommer til å være mer behov for i fremtiden. Fag som sølvsmedfaget kan trolig også utføres av personer med fagbrev, hvor det er utdannet over 200 personer i samme periode. Det samme gjelder kanskje for håndbokbinderfaget og bokbinderfaget.

Da er det verre med for eksempel orgelbyggerfaget, trebåtbyggerfaget, seilmakerfaget, smedfaget, modistfaget med flere – som kanskje ikke kan forsvares fra et økonomisk kost/nytte-perspektiv, men som likevel har lange historiske og kulturelle tradisjoner i Norge.

Bør man kunne subsidiere opprettholdelsen av yrkes- og håndverksfag av kulturhistoriske årsaker? Er det noen av disse er såpass viktige at de egentlig tilhører kulturbudsjettet fremfor utdanningsbudsjettet? Bør fagene også her «akademiseres» for eksempel gjennom egne studier ved Kunsthøgskolene og så videre? Eller har man da allerede gitt opp ideen om det å øke statusen til de tradisjonsrike yrkes- og håndverksfagene?

Min liberale ryggmargsrefleks sier nei. Men samtidig er det også en viss tvil.

Det som i hvert fall er sikkert, er at kriteriene og valgene om hvilke smale yrkes- og håndverksfag som skal nedlegges og fases ut av videregående opplæring krever en større debatt og oppmerksomhet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden