DEBATT

Den søramerikanske løvetamarinen lever opprinnelig i Brasil, og er sterkt truet.
Den søramerikanske løvetamarinen lever opprinnelig i Brasil, og er sterkt truet.

Fornektelse får ikke naturkrisen til å forsvinne

DEBATT: Heggdals kritikk mot WWFs Living Planet Report overser de siste tiårenes kunnskap om konsekvensene av naturødeleggelse og nedgang i naturmangfold.

Publisert

Journalist og agronom Øystein Heggdal kommer med useriøs omtale av naturkrisen i sitt innlegg i Minerva 26. oktober, og synes å overse all verdens kunnskap som har kommet om konsekvensene av naturødeleggelse og nedgang i naturmangfold de siste tiårene.

Ikke nok med det. Heggdal påstår at vi i WWF trikser med tallene i vår Living Planet Report som i år viser at verdens dyrebestander i gjennomsnitt har blitt redusert med hele 69 prosent siden 1970.

WWF har vært tydelig på at Living Planet Report viser en gjennomsnittlig nedgang i bestander av virveldyr over tid. Men en gjennomsnittlig nedgang på 69 prosent er ikke det samme som å si at alle bestander som inngår i tallmaterialet er i nedgang, eller at vi, gitt utviklingen som illustreres i rapporten, knapt vil ha dyr igjen i 2030. Faktisk er det slik at et betydelig antall bestander tatt med i Living Planet Report er i økning, og at en mindre andel er stabile. Regnestykket blir likevel negativt om vi ser på dyrebestander under ett, rett og slett fordi de bestandene som øker ikke øker like mye som de bestandene som går tilbake.

Heggdal påstår at modellen som WWF bruker for å komme frem til resultatet, er sensitiv for reduksjoner i enkelte populasjoner. Dette stemmer ikke. Tallmaterialet som er brukt, har blitt grundig gjennomgått og testet gjennom å legge til og fjerne ekstremverdier, såkalte «outliers», og man har sett at gjennomsnittstallet i liten grad påvirkes av dette. Det skyldes nok også hvor omfattende datagrunnlaget etter hvert har blitt – mer enn 30 000 bestander inngår i årets rapport. Nytt av året er at man også har kunnet inkludere data publisert på andre språk enn engelsk, noe som har bidratt med et mye bedre tallgrunnlag fra blant annet Sør-Amerika. Det at datamengden hele tiden øker, gjør også at kildematerialet mellom to rapporter ikke er identisk, og at man ikke uten videre kan sammenligne rene gjennomsnittstall mellom rapporter, slik som Heggdal gjør. Men det at man får en gjennomsnittlig nedgang, og at dette tallet øker for hver rapport, tross at mer og mer data legges til, gjør at man bare blir sikrere på resultatet.

Dyrebestander reagerer relativt raskt på endringer i naturen og omgivelsene sine. Ved å overvåke dyrebestander over tid, fungerer derfor indeksen i Living Planet Report som et tidlig varslingssystem om hvordan det står til med naturen og naturmangfoldet. Rapporten er et viktig bidrag til kunnskapen om naturens tilstand globalt. Det finnes svært få andre tilsvarende målinger, og det er ikke uten grunn at indeksen har inngått som indikator for å vurdere oppnåelse av de internasjonale miljømålene.

«... hva i all verden forteller et tall på gjennomsnittlig nedgang oss egentlig?», spør Heggdal i innlegget sitt. Vel, først og fremst forteller tallet at vi befinner oss midt i en akutt naturkrise. En nedgang på 69 prosent understreker nok en gang at jordas ville dyreliv er under sterkt press. At måten vi overforbruker naturen på gjør at vi ødelegger selve livsgrunnlaget vårt gjennom å svekke naturmangfoldet og naturgodene som vi alle er avhengige av. Det er det ikke bare Living Planet Report som forteller. I 2019 kom Det internasjonale naturpanelet med en rapport som viste at opp mot 1 million arter kunne være utrydningstruet. Dette var blant annet basert på hvor stor andel av artene på den internasjonale rødlista som ble vurdert som truet. Det er viktig å ta med at en bestandsnedgang på minst 30-50 prosent må til for å kunne kategorisere en art i nedgang som «truet». Organisasjonen Birdlife meldte nylig at rundt halvparten av verdens fuglearter var i tilbakegang. Også her hjemme står det dårlig til – av de 23 000 artene som ble vurdert for siste utgave av norsk rødliste, ble 1 av 5 arter rødlistet, og mer enn hver niende art ble vurdert som truet.

Tross all denne kunnskapen om hvordan tilstanden er i naturen, klarer Heggdal å lande på at det står bra til med det aller meste, og at det ikke er nødvendig med systemendringer for å bedre situasjonen i verden. Det er mildt sagt å stikke hodet i sanden.

Behovet for systemendringer har blitt understreket gang på gang de siste årene – av FN, av forskere og av organisasjoner. Derfor har også en rekke statsledere, inkludert vår forrige statsminister Erna Solberg, erklært global naturkrise og forpliktet seg til transformative endringer, for blant annet å dempe presset på økosystemene forårsaket av den globale etterspørselen etter råvarer.

Det statslederne har forstått, men som Heggdal nærmest raljerer over, er at vi må peke på de underliggende årsakene til natur- og klimakrisen. Det betyr at vi må kutte utslipp, legge om måten vi produserer og forbruker varer på, stoppe plastforurensing av havene, gjøre landbruket mer bærekraftig, verne mer og restaurere skadet natur, og så videre. Systemendringer må skje på tvers av sektorer og på alle nivåer. Dette er ikke et forsøk på å krisemaksimere, men en argumentasjon for at vi faktisk må ta kunnskapen innover oss, ta i bruk de løsningene som finnes, og deretter brette opp ermene og utarbeide politikken og de tiltakene som trengs for å ta vare på naturmangfoldet, klimaet og vårt eget livsgrunnlag. Akkurat disse spørsmålene står på dagsorden når verdens ledere samles på naturtoppmøtet i Montreal i desember for å bli enige om en ny global naturavtale.

Det er nemlig alvor nå.

Powered by Labrador CMS