Hjelp til å tenke

Fra 1989 – 1993 var jeg stortingsrepresentant. Inge Lønning mente at den viktigste stortingsmeldingen som ble fremmet i den perioden, var stortingsmeldingen Om mennesker og bioteknologi (1992- 93).

Bok

Hva vil vi med fosterdiagnostikken? Fosterdiagnostikkens etikk

Bjørn M. Hofmann, Eivor A. Oftestad og Morten Magelssen:

Cappelen Damm Akademisk, 2021

Den meldingen engasjerte mange, både på og utenfor Stortinget. Jeg var intet unntak. Det var antagelig ingen annen sak jeg arbeidet mer med som stortingsrepresentant i denne perioden. Vi måtte ta stilling i en lang rekke små og store spørsmål, og vi sto i realiteten fritt til å mene det vi ville. Dette ble betraktet som verdispørsmål, der særlig Høyre har tradisjon for å fristille sine representanter. Det var da også stor uenighet innad i Høyres gruppe om mange sentrale spørsmål.

Men selv om vi den gangen tok stilling til mye, var det én ting som etter hvert ble veldig klart: Den medisinsk-teknologiske utviklingen kom ikke til å stoppe. Det ville med tiden bli stadig vanskeligere for politikerne å regulere feltet. Bioteknologi innebærer også veldig mye som er positivt, og det er vanskelig ikke å ta alle teknologiske muligheter i bruk. Strenge reguleringer i Norge ville dessuten ikke være noe vanntett skott mot å få hjelp til ulike former for assistert befruktning og fosterdiagnostikk i andre land.

Dette betyr ikke at feltet ikke skal være regulert. Det må det være. For selv om beslutningene som fattes av enkeltmennesker, er dypt private, og selv om man kan få tilbud i utlandet som man ikke kan få i Norge, får disse beslutningene potensielt så store konsekvenser at de også må være en sak for samfunnet.

Det er i en slik situasjon vi trenger hjelp til å tenke – og til å reflektere over våre egne grenser, valgmuligheter og handlinger. Hvordan skal jeg vite om jeg ønsker å undersøke fosterets tilstand, hvis jeg ikke har fått tilstrekkelig informasjon om hva det vil si eller hjelp til å reflektere over konsekvensene? Offentlig og saklig debatt på dette området er svært viktig, selv om det også kan være krevende.

Bjørn M. Hofmann, Eivor A. Oftestad og Morten Magelssen har satt seg fore å hjelpe oss med å tenke og gi et bidrag til vår egen evne til refleksjon. De har skrevet bok om fosterdiagnostikkens etikk. De som kjenner forfatterne fra før, vet at de har et ståsted, men dette er ikke noe de prakker på leseren. De legger frem argumentene og ønsker at vi skal trekke våre egne konklusjoner selv.

Boken er skrevet i lys av de omfattende endringene som ble foretatt i bioteknologiloven etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering i 2020. En av de viktigste endringene er at alle nå skal få tilbud om fosterdiagnostikk tidlig i svangerskapet. Det setter en lang rekke spørsmål, som hele tiden har vært til stede i debatten, mer på spissen – uten at spørsmålene er grundig diskutert. For hva skal være formålet med tidlig fosterdiagnostikk?

Vil for eksempel et slikt tilbud bli oppfattet som et tilbud og dermed som noe som reelt sett er frivillig – eller vil det gradvis bli oppfattet som rutinemessig og obligatorisk?

Vil det bli forventet at man tar abort, dersom det avdekkes at fosteret har et utviklingsavvik? Og hvis man ikke tar abort; hvem har da ansvaret, for ikke å si skylden, for at barnet ble født? Og hvis man føder et barn som trenger mye hjelp i livet, vil vi likevel synes at det er greit at fellesskapet stiller opp, eller vil det gradvis vokse frem krav om at vi må finansiere mer selv, siden «feilen» kunne vært unngått?

Vi har hittil tenkt at abortloven skal gi oss en mulighet til å velge ikke å få barn – ikke til å velge bort et bestemt barn på grunn av barnets egenskaper. Dette blir nå, i mye større grad, mulig. En vakker dag, om ikke altfor lenge, blir det kanskje også mulig å velge hvilke egenskaper barnet ditt skal ha. Vi går fra det forfatterne kaller «fravalg av egenskaper» til «tilvalg av egenskaper».

Fosterdiagnostikken er fylt av dilemmaer, både for oss som samfunn og enkeltmennesker, og det er alle disse dilemmaene, beskrevet på en saklig og logisk måte, som boken handler om. Vi får høre om fosterdiagnostikkens historie, fra den gangen det var en total mangel på etisk refleksjon – og vi ser inn i fremtiden, der nye etiske dilemmaer hoper seg opp. Forfatterne håper at boken kan bidra til en mer nyansert etisk debatt om bioteknologi generelt og fosterdiagnostikk spesielt, «en debatt der vi tør å sette ord på og åpent diskutere formålet med fosterdiagnostikken».

Boken er velskrevet og velstrukturert. Teksten får plass på 140 sider, mens kildene og notene utgjør over 40 sider. Et stort materiale er komprimert til en ganske liten bok som både fagfolk og lekfolk kan ha glede og nytte av.

For våre lovgivere burde den være obligatorisk.