DEBATT

Egg bør doneres, ikke selges

DEBATT: Lukrativ kompensasjon for eggdonorer medfører en kommersialisering av menneskeceller. Det er et lite, men betydelig steg mot et samfunn hvor verdipolitikken blir enda viktigere å stå opp for.

Publisert

Snart blir eggdonasjon lovlig i Norge, og med det flere tilhørende forskrifter. Helsedirektoratet at foreslår donor skal kompenseres med 10 000 kroner. Dette er problematisk av flere grunner, for eggdonasjon burde være nettopp det ordet sier, donasjon.

Flertallet i helse- og omsorgskomiteen har lagt føringene for høringsutkastet. Innstillingen vier mye plass til problematikken om kompensasjon. Anført av Ap, SV og Frp kan vi eksempelvis lese i innstillingen hvordan de mener det bør være en «nøktern kompensasjon» og «at beløpet ikke skal være så høyt at betalingen i seg selv er en motivasjon for å donere». Dette er gode vurderinger, men det er i seg selv underlig hvordan flertallet ikke direkte tar samme slutning som mindretallet med KrF og Sp. De viser isteden til at kompensasjon på grense til gevinst er forbudt fra konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin.

Vi kan stille spørsmål ved hvorvidt kompensasjon skal tilbys i det hele tatt. Komiteens leder, Geir Bekkevold fra KrF, angrep nylig SV i Vårt Land for ikke å se hvordan 10 000 kroner kan virke lukrativt. Summen vil legge seg på linje med hva som tilbys i våre naboland og ellers i Europa. Til gjengjeld er kompensasjonen ved sæddonasjon sjelden høyere enn en 500-lapp. Og dette forstår jeg, men forskjellen er fremdeles for stor.

Eggdonasjon er mer komplekst enn sæd. Uthenting av egg krever uker med hormonbehandling, bedøvelser og medisinske apparater i sitt mest intime område etter en haug med tester for ulike sykdommer. Moderne medisin er imidlertid samstemt i at risikoen for donor er såpass liten at det alene ikke kan være tungtveiende nok for å forby eggdonasjon. Flertallet i komiteen avslutter med å be regjeringen utarbeide retningslinjer for kompensasjon «som reflekterer belastningen». Og det er her jeg reagerer.

Eggdonasjon er donasjon, ikke eggsalg. Gjennom samfunnsdebatten vi hadde i partier og media om eggdonasjon ble det alltid fremhevet fra tilhengerne hvordan inngrepet skulle være basert på frivillighet, at det skal være en donasjon. Jeg forstår at donoren eksempelvis kan tape arbeidsdager, men det er fremdeles donors selvstendige valg å sette jobben til side for å bli genetisk tante til et fremtidig barn. Flertallet i komiteen sier kompensasjonen skal være frivillig, men vi vet fra erfaringer utenlands at det aldri blir tilfelle.

Det offentlige Norge må styre eggdonasjon med måte. I Danmark og Sverige ligger beløpene på rundt 10 000 kroner. I Danmark var lenge kompensasjonen sidestilt, eller likestilt om jeg får lov, med sæddonasjon, men fra 2016 ble 500-lappen skrotet. I Skåne sør i Sverige økte de kompensasjonen til over 11 000 kroner, noe som førte til en firedobling av antall donorer. Spanjoler donerer mest i Europa, og ventelistene for å donere er lange, for å si det beskjedent.

I USA er kompensasjonen på ville veier. Der er det en voksende industri som er verdt over 680 millioner kroner årlig. MyEggBank, den største donorbanken i Nord-Amerika, tilbyr opptil 50 000 dollar i kompensasjon. Kommersialisering av menneskelige celler er altså ikke bare noe å frykte, det er en realitet. Selv om jeg tror det skal mye til før slike summer entrer donorers lommebøker i Norge, illustreres et viktig prinsipielt argument; vi må sette økonomiske grenser for kompensasjonen.

Mange på venstresiden er imot kompensasjon. Jeg er imot fordi jeg aldri vil støtte betaling for menneskelige celler, punktum. Men det er også andre argumenter. Ifølge Kvinnefronten vil 10 000 kr føre til en risiko for at kvinner kommersialiserer kroppen sin. Rødt sa tidlig i 2020 at de var mot forslaget om eggdonasjon slik det lå pga. ordene om kompensasjon. Og selv om jeg aldri blir kameraten til Bjørnar Moxnes, er jeg enig i at det legger et uheldig press på kvinner med dårlig råd.

Nicholas Wilkinson fra SV mener forslaget fanger opp den problematikken. Han viser til samtaler og undersøkelser med donor før endelig donasjon. Men det Wilkinson glemmer, er at kvinner med dårlig råd kan gjøre mye for 10 000 kroner. Det viser erfaringene fra resten av Europa. Slik høringsforslaget ligger i dag, er jeg redd vi ikke i stor nok grad utfordrer status quo, at vi ikke tar høyde for hvor lukrativt en såpass høy kompensasjon vil slå ut.

Kompensasjonen er Høyres ansvar. Det er vår regjering og vårt departement, derfor må vi diskutere dette nå og huske hva nordmenn egentlig har sagt ja til; eggdonasjon, ikke eggsalg. For det er en konservativ dyd å ikke stadig advokere for økonomisk frihet, men heller kostnadene ved økonomien. Det må gjelde det offentlige også. Kostnaden ved en for lukrativ kompensasjon for eggdonorer er kommersialisering av menneskeceller. Det er et lite, men betydelig steg mot et samfunn hvor verdipolitikken blir enda viktigere å stå opp for.