Mitt første møte med alderdommen

Det verste med å brekke tåen: Jeg mister all bevegelighet og må gå med sokker i sandalene i en måneds tid.

Publisert   Sist oppdatert

De fleste ulykker skjer i hjemmet. Det fikk jeg smertelig erfare da jeg omtåket og stresset kjørte foten inn i en kant og hørte en lyd jeg aldri har hørt før. Det var lyden av bein som brakk.

Jeg velger å skylde på Erna, eller Jonas for den saks skyld. Alle skylder jo på noen nå rett etter valget. Eller ved nærmere ettertanke så bør jeg selvfølgelig ikke skylde på noen, men ta ansvar selv.

Ja, det var en dårlig vurdering av meg å bli liggende så lenge i sengen dagen etter valget at jeg fikk dårlig tid, løpe rundt som en forvirret høne for å komme meg tidsnok ut av døren og smelle foten hardt inn i en kant. Det trenger jeg ingen med lang erfaring i krisehåndtering og gode analytiske evner til å fortelle meg.

Det holder å kikke ned på foten min med en tå som henger i en rar vinkel og har samme farge som en aubergine, for å konkludere at det var en rekke ting jeg kunne gjort annerledes.

Etter valget har avisene flommet over med analyser på hva som gikk galt for Arbeiderpartiet. Hillary Clinton har nylig gitt ut en bok om hva som gikk galt for henne, anmeldelsen i Minerva kan du lese her. Jeg kunne skrevet en lengre tekst om alt jeg kunne gjort annerledes, men det koker i grunn ned til én enkelt ting: Jeg kunne stått opp da klokken ringte og ikke blitt liggende og snooze. Det enkle er ofte det beste.

Mye har skjedd på én uke. Tåen har vært innom en så mørk farge av dyp lilla at det heller mot svart, før den nå har beveget seg tilbake mot lys lilla. Jeg har hatt tid til å reflektere litt over hvor små skader som skal til før det påvirker livene våre, og hvor forfengelig jeg er når det kommer til fottøyet mitt. For min del kan jeg le av det nå, men man skal ikke kimse av en brukken tå.

Tok sitt eget liv

Det sies at grunnleggeren av stoisismen, Zeno, falt i sin alderdom og brakk en tå. Stoikerne satte sin ære i å være upåvirket av motgang og etterstrebet å være preget av fasthet og kaldblodighet. Det er ikke uten grunn at stoisisme er best kjent i språket vårt gjennom «å ha en stoisk ro», noe som henviser til fullstendig overblikk og uendret væremåte, uavhengig av hva som skjer.

Om Zeno levde som han prekte vites ikke, men han døde i hvert fall ikke som han prekte. Historien sier at han tok den brukkede tåen som et tegn på at hans endetid var kommet og valgte å kvele seg selv. Før han utåndet rakk han i kjent Shakespeare stil å lire av seg frasen fra Niobe: «I come, I come, why dost thou call for me?»

På legevakten kom jeg inn til en ung friskus av en skadelege.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er noen stoiker, men jeg klarte i hvert fall å takle en brukket tå med større stoisk ro enn Zeno. Min første tanke var at dette har jeg ikke tid til.

Så jeg dro på meg en romslig sko, tok taxi til dagens første møte og satset på at det skulle gå greit. Det var selvfølgelig å kjøre strutsepolitikk ved å stikke hodet i sanden og tro på julenissen samtidig. Det sto klart for meg da jeg halvveis ut i morgenmøtet gikk på do og hadde så vondt i foten at jeg sto bøyd over vasken i smerter.

Da skjønte jeg at det aldri kom til å bli noe av valgseminaret jeg skulle videre på, og tok i istedenfor en taxi til legevakten.

Sokker i sandalene

På legevakten kom jeg inn til en ung friskus av en skadelege. Jeg rakk så vidt å reflektere over hvorfor han frivillig gikk med hvite tennissokker i noen heslige helsesandaler før jeg ble beordret til å ta av meg skoen. Legen trengte ikke mer enn et blikk på tåen min som hang og slang i en unaturlig vinkel før han konstaterte brudd.

Legen kunne muntre meg opp med at man svært sjeldent gipser tær, og teipet tærne mine sammen med noe som minnet mistenkelig om gaffateip.  Det beste jeg kunne gjøre nå var å gå i Birckenstock sandaler i 3-6 uker. Hadde det vært sommer, kunne i grunn historien sluttet der. Men det er høst, det er kaldt og jeg er dømt til å gå rundt med sokker i sandalene.

Så det ble én sko og et blått, lekkert skotrekk fra helse-Norge.

Legen selv satt fornøyd med hvite tennissokker i noen kampesteiner av noen helsesandaler. Jeg prøvde å kremte noe om at jeg ikke kunne gå med slike sko på jobb, for å slippe å si som sant var; at jeg nektet å gå i noe så stygt. Birkenstocks i seg selv er greit, men det var de hvite sokkene i sandalene som virkelig fikk det til å gå rundt for meg.

Ikke hadde jeg Birkenstocks heller. Faktisk hadde jeg strengt tatt bare en sko, den andre skoen klarte jeg ikke få på tredd over den brukne tåa. Så det ble én sko og et blått, lekkert skotrekk fra helse-Norge.

 

Møte med alderdommen

Det fascinerende er hvor mye en så liten skade som et brukket ben i en tå har å si for hvordan jeg har levd livet mitt den siste uken. Jeg bor i fjerde etasje uten heis, og skulle jeg og den åtti år gamle damen som bor over gangen hatt et veddemål om hvem som kom seg raskest ut i tilfelle brann, ville jeg lett satt pengene mine på åttiåringen.

Jeg kan åpenbart jobbe som normalt, men alt går litt tregere. Jeg beveger meg saktere, jeg kvier meg for å gjøre noe som ikke er strengt tatt nødvendig og jeg prøver å begrense antall ganger jeg må gå opp og ned trappene til mitt eget hjem.

Det var deprimerende.

De første dagene prøvde jeg å være mest mulig i ro til den verste hevelsen hadde gått ned. Det var deprimerende. For min del er dette bare en midlertidig, liten hump i veien, men det er et ubehagelig møte med hvordan det må være å bli eldre og mindre bevegelig.

Det er lett å ta en frisk og velfungerende kropp som en selvfølge så lenge man har det, og det er en uforskammet luksus at jeg kan ergre meg over noe så uviktig som at jeg må gå med sokker i sandalene i en måneds tid.

Det skal ikke mer enn et brudd i et lite ben i en liten tå, før det har stor innvirkning på hvordan jeg lever livet mitt. Å få en smak på alderdommen har vært deprimerende. Kanskje var det ikke så rart at selv stoiske Zeno mistet alle begrep om stoisisme i møte med sin egen skrøpelighet representert ved en brukket tå.