Kommentar

Biskopene bommer igjen

Vi trenger ikke biskopene for å få servert den politiske begrunnelsen for det norske konsensussynet i abortspørsmålet, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Kirkebilder/Wikimedia Commons

I spørsmålet om abortloven har biskopene endelig forstått hva politikk er, og lander på samme konklusjon som meg. Likevel blir det feil.

Biskopene har samlet seg til en felles uttalelse om abort. Det går ikke av uttalelsen frem hvorfor dette kommer akkurat nå. Fra et politisk perspektiv er det umulig ikke å knytte det til den debatten om abort som har gått i forbindelse med KrFs veivalg i høst og på nyåret, og lovforslaget om fosterreduksjon som ble sendt på høring denne uken.

Hvis man for et øyeblikk likevel er mer velvillige, og leser uttalelsen uten denne konteksten, begynner det ikke så verst: I uttalelsen slår biskopene fast at kirken opprinnelig ikke tok inn over seg situasjonen kvinner befinner seg i, og ikke evnet å snakke om abort på en måte som ivaretok alle dem som var berørt.

Så langt, så vel: Det er alltid klokt å ivareta berørte parter. Og erklæringen fortsetter med et større bilde: Kirken har ikke bare ikke stått på kvinnefrigjøringens side, men tolkningen av både skrift og moral har gjennom tidene vært preget av at mennene som stod for tolkningen ikke forstod kvinners erfaringer og utfordringer. Professor i teologi Aud Valborg Tønnesen leser biskopenes uttalelse i et slikt lys.

Deretter blir det bom – i form av en treffende politisk analyse: Et samfunn med adgang til legal abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang, skriver biskopene. Jeg er enig.

En politisk analyse

Biskopene begrunner dette med at tilgang til legal abort «forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner». Fra et politisk perspektiv er det helt sentralt. Når abortmotstandere kommer med banale sammenligninger, som at legalisering av drap ville hindre illegale drap, er det ikke bare en trivialisering av de moralske spørsmålene; det er også en dårlig forståelse av politikk. For en forbudslinje i de mest private spørsmålene i livet har konsekvenser som vanlige straffebud ikke har, når mennesker utsetter seg ikke bare for lovens straff, men også for fare og fornedrelse i situasjoner der de opplever at de har få alternativer.

Erklæringen er vagere på hvordan de vurderer det som ligger i den andre vektskålen. For noe ligger der: Fosterets rett til liv. Trass hyppig spredte myter med motsatt budskap påvirkes antall svangerskapsavbrudd svært betydelig av hvorvidt abort er lovlig (for en god kausalstudie, se her). Mytene tar utgangspunkt i det enkle forhold at rike land har færre aborter enn fattige land, og at utbredelse av prevensjon har gitt lavere abortrater over tid – men kan ikke fortelle oss noe om effekten av abortlovgivning.

Selv om et forbud mot abort ville føre til færre aborter, finnes gode politiske grunner for ikke å la dette hensynet trumfe alle andre hensyn. Biskopene sier ikke noe eksplisitt her, men kanskje mener de som meg, at spørsmålet om når menneskeverdet begynner, er for komplekst til at vi kan gi det enkle politiske svar. Jeg klarer ikke for egen del å tillegge menneskeverd helt fra unnfangelse; men også om jeg hadde gjort det, ville det ikke vært et tilstrekkelig politisk argument for forbud. Statens politikk er på vegne av alle borgerne, med tanke både på sine konsekvenser og på sine begrunnelser. Da må den ta inn over seg legitime meningsforskjeller blant borgerne, og utforme politiske kompromisser.

Kanskje mener biskopene – som meg – også at et fravær av legal adgang til abort i dag ville ramme ikke bare kvinner som havner i desperate situasjoner, men også selve politikkens legitimitet. Å fremmedgjøre store grupper av befolkningen fundamentalt fra landets politikk er en stor omkostning, og er en situasjon man ikke lettsindig bør sette seg i.

Politisk finnes få gode alternativer til en fungerende ordning med selvbestemt abort.

En manglende teologisk analyse

Men hvorfor går vi til biskopene for å få denne politiske analysen?

En viss mening gir det som følgefeil: Kirken har vært bastant i spørsmålet om abortloven tidligere. Det var kanskje på tide å gjøre opp for seg, ikke bare for generell kvinnefiendtlighet, men for den spesifikke motstanden mot abortloven.

Men følgefeil er fortsatt feil.

Kan det være vi som individer og samfunn nedtoner fosterets menneskeverd fordi det er utfordrende å fastholde det?

Spesielt tydelig blir det fordi også de øvrige normative vurderinger som gjøres er av klar politisk karakter – som når det snakkes varmt om «de rammer og støtteordninger som samfunnet kan tilby» for å hindre at «økonomiske, praktiske og sosiale forhold […] blir avgjørende i valget om å avslutte et svangerskap». Det er fine ord, jeg er positiv til at politikk bidrar til å gjøre livet enklere for mødre i krevende situasjoner. Likevel er det påfallende at biskopene ikke bare erkjenner at den ikke har vært god nok til å forstå kvinners erfaringer og utfordringer, men later til å abdisere fra enhver diskusjon om det moralske – ikke det politiske – valget overhodet.

Det er merkverdig at biskopene i sin første uttalelse om abort på lang tid overhodet ikke berører hvordan vi som potensielle foreldre – både kvinner og menn – reagerer i møtet med en graviditet som ikke var planlagt – eller ble annerledes enn vi hadde planlagt. Kan det være vi som individer og samfunn nedtoner fosterets menneskeverd fordi det er utfordrende å fastholde det? Slutter vi for lett fra at noen livssituasjoner er moralsk gode begrunnelser for abort, til at ingen begrunnelser kan eller bør diskuteres? Klarer vi å finne et språk for å holde fast ved abort som noe som utfordrer oss moralsk, uten dermed å fordømme alle dem som har tatt eller skal ta det valget? Alt dette er diskusjoner som er mulige uten å ta stilling til de politiske spørsmålene – men som likevel danner en ramme for hvordan politikk diskuteres.

Det ligger en teologi i å utfordre samfunnet rundt til å hjelpe mennesker som vurderer abort, snarere enn å hoppe rett til fordømmelsen. Det er en teologi jeg kan slutte meg til, som åpner for å se på bjelken i sitt eget øye snarere enn flisen i den gravides. Men en teologi som stopper der, blir en teologi som ikke ser alle de rundt 12 000 kvinnene som årlig utfører abort, som virkelige subjekter. Også de kan utfordres på fliser og bjelker.

Kontrasten til innvandringsdebatten

Biskopenes abdikasjon fra den dygdsetiske diskusjonen om abort, kombinert med en rent politisk vurdering av politikken, står i skarp kontrast til kirkens tilnærming i et annet brennbart spørsmål i kirken, nemlig innvandring.

I fjor sommer var preses, Helga Haugland Byfuglien, ute og fordømte et EU-forslag om asylprosessering på andre siden av Middelhavet som umoralsk. Borte var der enhver diskusjon om konsekvensene. For å parafrasere biskopene: Er et samfunn der asylsøkere som kommer hit, først må krysse Middelhavet, der vi hjelper få mennesker totalt målt mot ressursbruken, og der autoritære krefter vokser frem som en delvis respons på migrasjonen, et bedre samfunn enn et der vi har asylprosessering på andre siden av Middelhavet? Det er mulig å komme til ulike svar, men da må man først gjøre en analyse.

Byfugliens tilnærming var i stedet utpreget dygdsetisk: Hvis motivasjonen vår er å kjøpe oss vekk fra problemer, er det moralsk problematisk. Det er mye fornuftig i en slik tanke, og den kunne vært brukt til å utfordre hver og en av oss, på vårt eget forhold til migranter – og som en bakgrunn for politiske vurderinger.

Men som en direkte politisk vurdering har det lite verdi: For det første må staten forholde seg til alle berørte grupper på en gang og på langt sikt. Det inkluderer både dem som sterkest opplever de utfordringene høy innvandring også fører med seg, og alle flyktninger globalt Norge nedprioriterer når ressursene brukes på et fåtall som kommer hit. Og det inkluderer en analyse av den politiske bærekraften i politikk som kan vekke en motreaksjon blant velgerne.

Men for det andre innebærer ikke en liberal asylpolitikk at vi ikke kjøper oss fri. Det er ikke et kollektivt «vi» som opplever de mest krevende integreringsutfordringene. Det er konkrete enkeltmennesker og lokalsamfunn som bærer de største byrdene; vi andre kjøper oss fri gjennom skatteseddelen. Skal man først kjøpe seg fri, er det klokt å få en god pris.

Synd og politikk

Dygdsetikken er nyttig for å hjelpe oss å diskutere våre egne motiver. Synden – for å bruke et gammeldags begrep – gjør at vi ikke handler mot våre medmennesker som vi selv mener vi bør. Kirken bør utfordre oss når vi lukker våre hjerter for mennesker på flukt – og de fleste av oss kunne selvsagt gjort mer enn vi gjør. Men oversettelsen av denne læren til faktisk politikk – den politiske analysen – er så kompleks at kirken ikke er noen god veiviser.

Bispekollegiet gjør dette på et verst mulig tidspunkt: akkurat mens en politisk og moralsk krevende diskusjon om grensetilfeller i abortloven har stått i sentrum for nasjonens politiske liv.

Ved å hoppe over oversettelsen, og anvende syndsspråket direkte på politikken, mister kirken en mulighet til faktisk å utfordre oss til å forholde oss til de etiske spørsmålene. Den snakker bare til menigheten – i overført, og ikke bokstavelig betydning. Mer enn det – den gjør på mange måter det samme som den gjorde i abortdebatten for 40 år siden: den evner ikke å snakke om innvandring på en måte som ivaretar alle som er berørt.

I abortsaken velger kirken motsatt: Den hopper over synden, og går rett til den politiske analysen. Det er ikke noe galt med den analysen – den er på linje med min. Og at kirken har et behov for å ta et oppgjør med egen historie i abortsaken, er forståelig. Et enda større behov bør den ha for å reflektere over hva det har hatt å si for teologiske tolkningsrammer historisk at fortolkerne har vært menn – skjønt akkurat i abortspørsmålet er kvinner i regelen ikke er mer positive til liberal abortlov enn menn, og koblingen til denne saken svekker snarere enn styrker et slikt generelt teologisk oppgjør.

Men bispekollegiet gjør dette på et verst mulig tidspunkt: akkurat mens en politisk og moralsk krevende diskusjon om grensetilfeller i abortloven har stått i sentrum for nasjonens politiske liv. Biskopene kaster dermed bort en anledning til å si noe meningsfullt om de etiske spørsmålene som er involvert. Det er ille nok. Samtidig styrker den selektive anvendelsen av når man skal ta inn over seg livssituasjonen til mennesker som står overfor etiske valg, og når man tvert imot skal fordømme visse handlinger som umoralske, mistanken om at biskopene blir mer og mer preget av bestemte politiske syn og sympatier og antipatier med bestemte grupper.

Kirkens ledende organer har de siste årene hatt så mange utspill om politikk som har vært preget av en manglende forståelse for politikkens egenart. Når de nå har et utspill som utviser et monn av slik forståelse, skulle jeg gjerne stått i rekken av gratulanter. I stedet illustrerer dessverre utspillet bare at kirkelig inngripen i politikken ikke blir vesentlig bedre selv om de for en gangs skyld har rett. Vi trenger ikke biskopene for å få servert den politiske begrunnelsen for det norske konsensussynet i abortspørsmålet.

Derfor bommer biskopene, også når de treffer. De ville gjøre seg selv og kirken en tjeneste om de siktet mot andre og høyere mål.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden