Debatt

Biskopenes uttalelse om abort er det endelige beviset på kirkens hamskifte

At det finnes et prosti der det fortsatt er motstand mot kvinnelige prester, er unntaket som bekrefter regelen, skriver Ivar Bu Larssen.

Bilde: Pixabay

Feminismen får stadig større teologisk vekt i Den norske kirke.

I fjor kom boken Da Gud skiftet mening ut. Det er en interessant beretning forfattet av Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen. Boken går igjennom hvordan de siste femti år har forandret Den norske kirke (Dnk) fra å være kristen og borgerlig konservativ til å bli en sosialetisk aktør på venstresiden i norsk politikk.

Biskopenes nylige uttalelse omkring abort kan sees som fullendelsen på hvordan kirken, for å ikke si Gud, har skiftet mening på en rekke områder. Det har vært en lang og smertefull prosess på begge sider av de opprivende debattene som kirken har vært igjennom. Teologiske debatter og kirkepolitikk er ingen søndagsskole.

Fra formaning til omsorg

Kirken har gått fra å formane og lære til å trøste og bære. Gud har gått fra å være den strenge og allmektige fader som troner fjernt der opp i det høye, til å bli den nære og omsorgsfulle mor, selv om Gud i navnet fortsatt kalles far.

Presten som står på prekestolen med en løftet finger er blitt erstattet av den forståelsesfulle sjelesørger som deler ut trøstens ord med en kjærlig hånd. Dette kan kanskje sies å være karikert, men det fanger like fullt inn de tydeligste trekkene ved hvordan kirken fremstår i dagens offentlighet.

Gufs fra fortiden

Det vekket nylig oppsikt at det i Nordreisa menighet ble ytret motstand mot en mulig ansettelse av en kvinnelig prest. Nordreisa er en del av Nord-Troms prosti, som er det eneste gjenværende prostiet der en aldri har hatt kvinnelige prester, med menigheter som er preget av den ultrakonservative læstadianske lekmannsbevegelsen.

Både i og utenfor den norske kirke sees dette som et gufs fra fortiden, og læstadianerne representerer en forsvinnende liten minoritet i Dnk. Likevel finnes dem som ser unntaket som en bekreftelse av myten om den kvinnefiendtlige kirken, ledet av forstokkede mørkemenn. En del prester dyrker også forestillingen om hvor vanskelig det er å være kvinne og prest i Dnk. og videreformidler det til nye generasjoner.

Full aksept for kvinner

Lenge var bispekollegiet selve beviset på den mannsdominerte og kvinnefiendtlige kirken, men med utnevnelsen av Anne Lise Ådnøy som biskop i Stavanger, må de selv de mest innbitte feministene i kirken innse at kampen er vunnet. Kvinner dominerer også fullstendig når det gjelder lederstillingene i kirkens valgte organer, som kirkerådet og mellomkirkelig råd.

For første gang i kirkens historie er et flertall av biskopene i Dnk kvinner. De negative reaksjonene på bispeutnevnelsen av Ådnøy har ikke dreid seg om at hun er kvinne, dette har knapt blitt nevnt i etterkant, men det som vekket sinnet er at kirkerådet ikke lyttet til den rådgivende avstemningen, der prost Helge Gaard fikk et overveldende flertall.

De drøye 25 årene det har tatt fra Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop i 1993 til i dag med et flertall av kvinnelige biskoper er i et historiske perspektiv på 2000 år bemerkelsesverdig kort tid. Så vidt jeg vet finnes det ingen tilsvarende eksempler i kirken på verdensbasis.

At det finnes et prosti der det fortsatt er motstand mot kvinnelige prester, er unntaket som bekrefter regelen, og nærmest å regne som en kuriositet. Det er en full aksept for kvinnelige prester i Dnk, kvinner løftes opp og frem, og er i mange tilfeller foretrukket av menighetene.

En viktig del av forandringene kirken har gått igjennom er et økende fokus på kvinners perspektiv og erfaringer. Feminismen er blitt mainstream i kirken, og får stadig tyngre teologisk vekt.

Dette innebærer et maktkritisk perspektiv, der kirkens tidligere holdninger i etiske spørsmål blir utsatt for en kritisk selvransakelse, eller rettere sagt, en kritikk av hvordan tidligere tiders mørkemenn har påført kvinner i en vanskelig livssituasjon skyld og skam.

Hamskifte

Disse endringsprosessene utgjør konteksten for biskopenes uttalelse om abort, og kan sees som det endelige beviset på et kirkelige hamskifte. I stor grad handler det om et teologisk skifte, der det ikke lenger er Bibelen forstått som Guds ord som er rettesnoren for liv og lære, tvert imot er det den menneskelige erfaring det primære, som så sekundært fortolkes ved hjelp av Bibelen.

Reaksjonene på biskopenes abort uttalelse er delte, men i kommentarfeltene og debatten i den kristne dagspressen (Dagen og Vårt Land), er det de negative reaksjonene som dominerer. Biskopene får kritikk for å drive pragmatisk politikk istedenfor å fokusere på teologi og vern av det ufødte liv.

En kan stille spørsmål om biskopene overvurderer sin rolle, og om uttalelsen vil ha noen særlig innflytelse på debattklimaet når det gjelder abort. Det er lenge siden kirken hadde definisjonsmakten i etiske spørsmål knyttet til seksualitet og reproduksjon. Per Lønning og Børre Knudsen har tatt steget over det hinsidige, og motstanderne mot dagens abortlov innenfor Dnk er lavmælte og forsiktige i sin ytringer.

Til tross for at det formelt sett finnes aksept for ulike syn på stridsspørsmål, så er det liten tvil om at det er den progressive og den liberale siden som har vunnet frem og dominerer når det gjelder hvem som har makt i kirken.

Åpen folkekirke har rent flertall i kirkerådet, noe som innebærer at de i praksis kan bestemme suverent over nye bispeutnevnelser. Man kan stille spørsmålet om Dnk har sett sin siste utnevnelse av en konservativ mann til biskop.

Kirken kan kanskje endelig kvitte seg med mørkemann-stempelet, og frimodig ta del i den kompakte majoritetens syn på abort og seksualitet. Men det vil neppe fylle kirkebenkene med nyfrelste som har sett lyset, snarere tvert imot.

Blant kirkens konservative medlemmer, som står for mye av det frivillige arbeidet i kirken og som slutter jevnlig opp om gudstjenestefeiringen, er situasjonen preget av resignasjon og følelsen av å bli en maktesløs og marginalisert minoritet i kirken. Dette gjelder særlig der kirken står sterkest, på sør- og vestlandet, der de konservative utgjør majoriteten av kirkens aktive medlemmer.

Hvis disse fremmedgjøres og dør ut, uten at det kommer nye til, så innebærer dette en sakte og pinefull død for Dnk som folkekirke. Da hjelper det lite at kirkens biskoper og ledere kan sole seg i glansen av sin nyvunne liberale dyd.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden