SPALTIST

Vi står sannsynligvis foran en langvarig krig preget av stillstand og periodevise offensiver fra begge parter, skriver Jan Arild Snoen.

Den lange krigen

Seks måneder etter Russlands overfall på Ukraina ser vi ingen ende på krigen. Norge bør gi mer av våre ekstraordinære gassinntekter i støtte.

Publisert

Russland har vært i krig med Ukraina siden 2014, gjennom en lavintensitetskonflikt i Donbas der Russland har benyttet seg av separatister, men også deltatt med egne styrker. Men en ny og mye mer intensiv fase startet for nøyaktig et halvt år siden, den 24. februar 2022. De første dagene trodde jeg på en rask erobring av viktige byer, kombinert med en langvarig gerilja og motstandskamp. Landet er stort og folkerikt og kunne ikke kontrolleres med det antallet soldater som Russland sendte inn.

Det gikk bedre for ukrainerne enn som så, i den forstand at Russland mislyktes i å ta Kyiv og andre store byer. Men prisen i form av artilleribeskytning og bombing, til dels mot tilfeldige og sivile mål, og rene massakrer mot sivile, har vært svært høy.

Russland har trukket seg tilbake i nord, fronten i sør er stabilisert, mens russerne etter fremgang i Donbas nå har gått seg fast. Det er visse tegn til at Ukraina forsøker en offensiv i sør, særlig mot Kherson, men tvil om at de er sterke nok til å drive russerne tilbake i særlig grad. En offensiv mot russisk-kontrollerte byer, de som ble tatt raskt og med liten skade, skaper også et vanskelig dilemma. Kherson kan bli like smadret som Mariupol. Er det verdt det?

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS