Forsiden

Bistandens nye Klondyke

I en ny bok om Norge i Sør-Sudan skildrer forfatter Bibiane Dahle Piene et totalt uoversiktlig bistandslandskap og en økt fragmentering blant hjelpeorganisasjonene. Selv om bistanden redder liv, trenger norsk bistandspolitikk en realitetsorientering.

I en ny bok om Norge i Sør-Sudan skildrer forfatter Bibiane Dahle Piene et totalt uoversiktlig bistandslandskap og en økt fragmentering blant hjelpeorganisasjonene. Selv om bistanden redder liv, trenger norsk bistandspolitikk en realitetsorientering.

Norge i Sudan – På bunnen av sola
Bibiana Dahle Piene
Aschehoug, 2014

Norge har totalt brukt ca. 13 milliarder bistandskroner i Sør-Sudan. Da Bibiana Dahle Pienes bok ble lansert på Kulturhuset i september, var ordstyrers første spørsmål: Hva har vi klart å utrette med disse pengene? I lys av det siste årets borgerkrig går spørsmålet rett til kjernen av et av bokens store dilemmaer: Hvor lenge skal verdenssamfunnet plukke opp regningen for lidelsene Sør-Sudans ledere påfører sitt eget folk?

Det har etter hvert kommet flere gode bøker om Sudan og Sør-Sudan – også av norske forfattere. Bibiana Dahle Pienes bok stikker seg likevel ut som en av de aller mest leservennlige siden Emmas Krig av den Pultizer-belønnede Deborah Scroggins.

Norge i SudanPiene har gjort et grundig arbeid. Det er ikke få bøker, rapporter, intervjuer og andre kilder som ligger til grunn for denne historiske gjennomgangen av det bemerkelsesverdige forholdet mellom Norge og Sudan (og etter hvert Sør-Sudan). Forfatteren er innom de fleste kuppmakerne i Khartoum, geriljalederne i Sør, og en liten skog av bistandsarbeidere og -prosjekter, men evner likevel å fortelle om landet og krigen på en måte som gjør at de fleste vil kjenne et blaff av oversikt og forståelse.

Piene har en dybde i sin forståelse som gjør det enkelt for henne å geleide leserne gjennom en av Afrikas mest begivenhetsfulle frigjøringskamper.

På den annen side kan man si det er relativt enkelt å føre protokoll med persongalleriet i landets moderne historie – de skifter nemlig ikke ledere ofte. Ledere som Omar al-Bashir, Pagan Amun, Lam Akol, Salva Kiir og Riek Marchar er (dessverre) like aktuelle i dag som i 1990. Det er imidlertid nettopp dette maktspillet, og de stadig skiftende alliansene lederne i mellom, samt lille Norges ustanselige bistandstrang oppi det hele, som driver historien frem.

Den sårbare og politiske bistanden
For Norge i Sudan er langt på vei fortellingen om alle bistandsprosjekter og utviklingstrender Norge og andre giverland har testet ut i et av Afrikas mest kriserammede land. Det er også fortellingen om bistandsarbeideres kontinuerlige bestrebelser med prinsippet om å være nøytral og ikke å ta parti i konflikten – og de politiske konsekvensene humanitær bistand ofte får i konfliktsoner. Til sist er det også historien om våre romantiske drømmer om afrikanske frigjøringsbevegelser, og de bitre skuffelsene når ens helter svikter. For de svikter til gangs.

Piene setter an tonen med å skildre sultkatastrofen i Biafra på slutten av 60-tallet. Her entret Norge den internasjonale humanitære scenen ved å forsøke å redde millioner av totalt isolerte biafranere på randen av sultedøden. Opprørte nordmenn strikket, holdt tombola og samlet inn millioner av kroner. Den gode viljen glødet. Men resultatet av det humanitære bidraget i Biafra var trolig at vi holdt liv i Biafras opprørskrig ved at våpen ble smuglet inn med maten, og at hjelpearbeiderne måtte betale store summer til opprørerne for å få lov til å distribuere mat. Først tre år, og en million døde mennesker senere, oppga opprørerne i Biafra motstanden.

Piene belyser gjennom sine eksempler fra Sudan den uunngåelige koplingen mellom humanitært arbeid og politikk i konfliktsoner.

Piene belyser gjennom sine eksempler fra Sudan den uunngåelige koplingen mellom humanitært arbeid og politikk i konfliktsoner. Norsk Folkehjelp fungerer som illustrasjon: Uten deres humanitære innsats ville trolig ikke den Sør-Sudanesiske frigjøringshæren SPLA overlevd i de tøffe årene på begynnelsen av 90-tallet. Geriljakrigere har alltid en fordel av å bevege seg blant folket. Uten sivilbefolkningen ville geriljabevegelsen mistet fotfestet og smuldret opp. Uten nødhjelpsforsyningene til sivilbefolkningen ville SPLA sultet. Det er en grunn til at blant alle de 423 (!) nødhjelpsorganisasjonene som har fått utdelt bilskilt av myndighetene i Sør-Sudan, så har Norsk Folkehjelps biler fått skiltet «NGO 1».

På den annen side kan man spørre seg, hadde Folkehjelpen noe valg? Hadde de ikke vært der, ville trolig millioner av mennesker måttet flykte og fordervelsen eksplodert.

«Little Norway»
Som første bistandsorganisasjon på bakken i Sør-Sudan, får også Kirkens Nødhjelp behørig spalteplass i boken. Pienes beskrivelser av «Little Norway», den lille bistandsarbeiderbyen nordmennene plantet med egen skole, egen importbutikk, eget 14-seters fly (inkludert pilot) og en armada av hvite Land Rover-biler, er fascinerende lesning. Kirkens Nødhjelp gjorde utvilsomt mye godt for bønder og lokalsamfunn, men også her lurer de utilsiktede konsekvensene hele tiden i bakgrunnen.

Utenriksdepartementet pøste inn ca. 1 milliard kroner til «Little Norway». Med dedikerte og kompetente medarbeidere tok Kirkens Nødhjelp etter hvert over mange av statens egne oppgaver. Myndighetene bestilte skoler, veier og brønner, og Kirkens Nødhjelp leverte. Piene siterer flere forskere som mener dette til slutt resulterte i at myndighetene ikke selv tok seg bryet med å bygge egne systemer og institusjoner. Pengene – og arbeiderne – kom alltid utenfra. Som regel fra Norge.

Bistandssyken
Om Piene er kritisk til deler av arbeidet til de store norske organisasjonene, er hun direkte krass mot «røkla» av bistandsindustrien. Det vil si organisasjonene som fosset inn i Juba, den nye hovedstaden i Sør-Sudan, etter at fredsavtalen med Khartoum var sikret. Levende beskriver hun Juba som «bistandens nye Klondyke» og en «myldrende maurtue av hjelpeorganisasjoner». En kronerulling for et barnehjem på en av Jubas nye restauranter utvikler seg raskt til en god fest for unge bistandsarbeidere. Stemningen er høy, kjolene korte og ølet flyter. Kontrasten til de lokale Sør-Sudaneserne er grell.

Stemningen er høy, kjolene korte og ølet flyter. Kontrasten til de lokale Sør-Sudaneserne er grell.

Der Folkehjelpen og Kirkens Nødhjelp tross alt bygget opp sitt arbeid over tiår med kontinuitet blant sine ansatte, skildrer Piene en økt fragmenteringen og et totalt uoversiktlig bistandslandskap der de unge vestlige arbeiderne kun holder ut noen få måneder. Likevel: Annet er kanskje ikke å forvente når giverlandene har milliarder av kroner som må ut innen årets utgang, og mulighetene til å kontrollere og koordinere bistanden er begrenset.

Pienes bok hopper likevel ikke automatisk opp i det systemkritiske hylekoret mot internasjonal bistand. Hun viser at millioner av mennesker tross alt har fått forlenget sine liv på grunn av internasjonal bistand. Men glimtene hun gir oss inn i den interne bistandsindustrien vitner om en bransje som sårt trenger korrigerende luft og debatt.

Individene
«Norge i Sudan» er også et sterkt vitnesbyrd om individenes innflytelse over norsk utviklingspolitikk, samt i hvor stor grad politikken utformes ad hoc. Evner man å se norsk bistand utenfra, er det jo smått utrolig at Norge har klart å samle opp så mye engasjement og penger for noe som kan virke så fremmed som nettopp Sudan. Norges evne til å bry seg om verden bør imidlertid ikke overraske noen lenger. Av 148 land i verden godkjent for å motta utviklingshjelp, gir Norge tross alt bistand til 116 land.

Piene greier likevel å hente frem enkeltindividene i det store bistandsmaskineriet. Drevet frem av en ubendig solidaritet med de undertrykte gruppene sør i landet, la for eksempel den norske legen Halvor Nordskog i 1971 ut på en 5700 kilometer lang vandring i sumpene i Sør, for å dokumentere overgrepene til regimet i Khartoum. Ferden var mildt sagt strabasiøs, men også avgjørende for å sikre bistandsmidler til landet. Nordskogs dagboknotater, som Piene krydrer teksten med, skildrer på en ypperlig måte både tiden, slitet og drømmene til nordmannen:

Den som greier å forene svartingene i Sør-Sudan, må være et virkelig geni. Så lenge disse menneskene ikke greier å se utover sin egen stamme, er det håpløst, men hvordan få implantert nasjonalbevissthet i dem? Er det snakk om en modningsprosess og hvor lang tid vil den eventuelt ta?? Fremtiden vil gi svar, men hvor mange afrikanere vil ikke det koste livet.  

Et annet eksempel på de viktige individene er Hilde Frafjord Johnson.

Et annet eksempel på de viktige individene er Hilde Frafjord Johnson. For de som ikke har hatt anledning til å lese hennes bok om fredsprosessen hun selv spilte en rolle i, er Norge i Sudan et meget godt alternativ. Johnson er en av mange nordmenn som etter hvert fikk et stort personlig engasjement for Sudan, og som tok med seg Utenriksdepartementet i sitt virke. Pienes dybdeintervju med Johnson lar leseren komme tett på en av de mest fascinerende fortellingene om Norges fredsengasjement, og gir et godt innblikk i Johnsons rolle som «jordmor» for verdens yngste stat.

Norge i verden
Bokens kanskje sterkeste side er dens troverdighet. Pienes arbeid vitner om en genuin undring, fascinasjon og frustrasjon som man bare kan få ved å ha tilbragt litt tid i landet. Sør-Sudan blir etter hvert viet mest oppmerksomhet, som er naturlig gitt Norges forhold til landet. Men Piene glemmer heller ikke Darfur. Fredsavtalen mellom nord og sør kastet et enda grellere lys over den kroniske konflikten i vest. Darfur har kanskje trukket det korteste strået i internasjonal politikk: det er en lavintensiv krig som alle har glemt. En tilsynelatende permanent uløselig krise.

Men det gikk vel ikke bra i Sør-Sudan heller? Sør-Sudan er i dag på randen av sammenbrudd, på grunn av en menneskeskapt katastrofe som i praksis er et helvetes da capo fra splittelsen i SPLA i 1991. Maktbegjær, gjensidige anklager og en ikke-eksisterende vilje til kompromiss er refrenget. Piene benytter selv det beskrivende afrikanske ordtaket: «Når to elefanter sloss, er det gresset under som lider». Ingen vet sikkert hvor mange som er drept etter at konflikten mellom Riek Marchar og Salva Kiir brøt ut i desember 2013, men det er nok godt over 10 000 mennesker. 1,5 millioner mennesker er på flukt og tallet øker hver dag.

Når krisen er et faktum kan man i alle fall ikke trekke sin støtte, for da vil bare sivilbefolkningen lide dobbelt

Piene mener de siste måneders krise understreker Norges og det internasjonale samfunnets begrensninger. Det var nok av signaler om hvor det bar, men det internasjonale samfunnet var innhyllet i ønsketenkning. I tillegg viser boken hvor ekstremt vanskelig det er å gripe inn og løse en så inngrodd og politisk konflikt. Både strakstiltak som internasjonale styrker og avvæpning, og mer permanente tiltak som straffeforfølgelse og forsoning, virker nesten som teoretiske øvelser. I stedet har vi vært vitne til at konfliktentreprenørene i landet turer frem, tilsynelatende blottet for empati med egen befolkning, mens Norge står last og brast med pengesekken.

Når krisen er et faktum kan man i alle fall ikke trekke sin støtte, for da vil bare sivilbefolkningen lide dobbelt: først sviktet av sine egne ledere, deretter av det internasjonale samfunnet. Vi fortsetter altså å kaste penger på problemet, samtidig som det åpenbart ikke nok interesse eller god vilje til å løse konflikten en gang for alle; men akkurat nok av alt til å fortsette å plastre sårene og la landet gå sin skeive gang.

Piene har skrevet en rystende og fascinerende bok. Man sitter igjen med en betimelig nyansering av bistandens effekter og norsk fredsarbeid. Velmenende fyndord som «godt styresett», «styrking av sivilsamfunn» og «fra geriljabevegelse til politisk parti», ligger og gløder under asken i Sør-Sudan.

Bokens tunge Norgesfokus gir muligens et inntrykk av at Norge kan spille større rolle i Sør-Sudan enn det vi trolig kan. Men dette er også en illustrasjon på Norges reduserte utenrikspolitiske ambisjonsnivå. De eksemplene på norsk alenegang og ambisiøst diplomati som boken belyser, virker i dag passé. Siden det optimistiske 90-tallet har to tiår fulgt med konstant realitetsorientering om hva Norge og andre vestlige land kan oppnå gjennom sine utenrikspolitiske vyer. Dagens økte satsning på regionale løsninger og brede allianser vitner om en langt mer edruelig og forsiktig norsk utenrikspolitikk. Og det er kanskje nettopp det denne boken er: En realitetsorientering.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden