DEBATT:

Foto: Thea Rosef

Stærk var sterkere før

Bjørn Stærks oppgjør med egne tidligere standpunkter er for strengt.

Publisert Sist oppdatert

Da Bjørn Stærk gav ut boken Ytringsfrihet i 2013 beskrev jeg ham som en norsk John Stuart Mill. I ytringsfrihetsdiskusjoner er det utvilsomt et stort kompliment. Derfor var det med en stor dose fordommer jeg leste hans annoterte utgave av boken i sommer. Hvorfor skulle det være nødvendig å korrigere en så god bok om ytringsfrihet? Stærk har utvilsomt beveget seg mye og fått et ganske annet syn på utfordringer i vårt samfunn, på hvem som er svake og hvem som er sterke, og i hvor stor grad fremmedfrykt er et problem i samfunnet.

Legitimt å endre mening.

Det er selvsagt legitimt å endre meninger, men i tilfellet Stærk er det for upresist – hva som er hat eller rasisme defineres ikke godt nok. Det som likevel er mer urovekkende er at Stærk, og andre som deler hans bekymring for samfunnsutviklingen, kritiserer selve ytringsfriheten. Istedenfor å kjempe for sin sak med ytringsfriheten som grunnlag blir selve ytringsfriheten kritisert. Når angrepet på ytringsfriheten blandes sammen med høyst uklare begreper om hva som er rasisme eller hat og hva som driver det frem blir det ganske rotete. På omslaget til den annoterte boken står det «En bok som så to sider av saken ser nå tre». Dette tredje synet kunne kanskje vært interessant, selv om jeg har mine tvil. Uansett blir dette tredje sporet for uklart og aktivistisk. En god illustrasjon på uklarheten er påstander som at «Den triste sannheten er nok at det er mer stigmatiserende å ha en psykisk lidelse enn å være rasist.»

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS