SPALTIST
Fuck Tha Police
Hvorfor er svarte amerikanere så sinte?
Fuck the police comin' straight from the underground!
A young nigga got it bad ‘cause I'm brown
And not the other color, so police think
They have the authority to kill a minority
Joe Louis Arena i Detroit er stappfull. 20.000 mennesker roper av full hals. Lydnivået er eksplosivt.
Rapperen Ice Cube har akkurat sagt de forbudte ordene. Dem hele USA snakker om. En rapgruppe fra Compton og South Central Los Angeles har tatt hele USA på sengen gjennom å lage en hit av politivold. Ikke nok med det. De har kalt den Fuck Tha Police.
I hele USA er politi og bedrestilte borgere i sjokk. Gruppen blir sett på som en trussel mot selve samfunnsordenen. Det politiske budskapet om systematisk trakassering av unge svarte blir i liten grad hørt. I stedet høres det ut som en regelrett oppfordring til opprør. I mange amerikanske byer nekter politiet å utføre lovpålagt vakthold når N.W.A. kommer for å holde konsert.
PR-katastrofe
Detroit er annerledes. Der stiller politiet mannsterkt opp. Ikke for å beskytte artistene. Men for å beskytte politiet mot deres ytringer. Beskjeden er tydelig. Spiller dere denne sangen arresterer vi dere på scenen. Ingen sier Fuck The Police i Detroit. I Detroit er vern av politiets såre følelser viktigere enn den amerikanske grunnlovens vern av borgernes ytringsfrihet.
Ice Cube rekker ikke gjøre ferdig tredje vers før det begynner å smelle.
Rundt i konsertlokalet har politiet plassert politifolk i sivil med kinaputter. Smellene er ment for å gi det uniformerte politiet en grunn til å spre folkemengden. Plutselig løper politifolk med batonger rett inn i mengden. I panikken som følger blir flere i publikum skadet. I møte med det som er et åpenbart grunnlovsbrudd begynner konsertarrangørens egne sikkerhetsfolk å sperre veien for politiet.
Beskyttet av disse kommer N.W.A seg ut bakdøren og blir ikke – i motsetning til hva man kan få inntrykk av i filmen om dem – arrestert. Tilbake på hotellet må de likevel forholde seg til en lobby fylt opp av sinte politifolk.
Det tar nesten en time før politiet må innrømme at de ikke kan arrestere mennesker for å si ting politiet ikke liker. Detroit-politiets største PR-katastrofe i 1989 er over. Albumet Straight Outta Compton går videre til dobbel platinum og selger til slutt mer enn alle andre N.W.A.-album til sammen.
Rasebasert områderegulering
Compton ligger i Los Angeles fylke i California med litt under 100 000 innbyggere. På begynnelsen av femtitallet var Compton et attraktivt område for svart middelklasse i Los Angeles.
Ikke det at svart middelklasse på femtitallet i Los Angeles hadde så mange valg når det gjaldt hvor de skulle bo. På tross av at amerikansk høyesterett i 1948 slo fast at en reguleringsplan i St. Louis som bestemte at «people of the Negro or Mongolian Race» ikke kunne eie eiendom i området var ulovlig, var praksisen med områdereguleringer basert på rase fullt operativ i Los Angeles til langt ute på sekstitallet. Fra 1964 til 1965 var eiendomsrasisme endog grunnlovsfestet i delstaten California.
Da de svarte flyttet til Compton var over 95% av Los Angeles underlagt rasebasert områderegulering. Områdene forbeholdt svarte ble stort sett neglisjert hva gjaldt kommunale tjenester. Selv middelklasseområder som Compton ble raskt preget av forfall.
Det var nesten 25 år før N.W.A. sto på scenen i Detroit at det smalt.
Det startet uskyldig. En ung svart mann, Marquette Frye, ble i august 1965 stoppet av politiet mens han kjørte sin mors bil. De litt ustø svingene tydet på at sjåføren ikke var helt edru. Etter å ha blitt fratatt førerkortet ble Frye eskortert hjem av politiet. Der møtte han sin mor som skjelte ham ut for fyllekjøring.
Da politiet i alles påsyn skulle ta opp forklaring midt ute på gaten foran morens hus måtte den svarte mannen oppgi sin øyenfarge, «svart» og sin hårfarge, «svart». Seansen eskalerte hurtig fra forklaringsopptak til offentlig ydmykelse. Det var da politiet avkrevde Frye å oppgi sin hudfarge at han sa de skjebnesvangre ordene:
«My hair is black, my eyes are black, I'm black all over – and proud of it.»
Det er fortsatt uklart hvorfor politiet ikke nøyde seg med å banke opp Frye, men insisterte på å mishandle både hans mor og en gravid kvinne som stilte seg mellom Frye og en politimann som siktet på ham med hagle og truet med å skyte av ham hodet.
Det som er klart er at den gravide kvinnen raskt fikk selskap. Først av mennesker som forsøkte å redde livet til Frye. Deretter av sinte innbyggere som kastet steiner på politiet.
Seks dager senere var store deler av nedre Los Angeles i ruiner. Opprøret hadde omgjort Los Angeles til en regelrett krigssone.
16 000 politifolk og militære måtte til for å ta kontroll. Hele nedre Los Angeles ble underlagt portforbud. Skilter på veiene informerte kjølig om at alle som ikke respekterte portforbudet ville bli skutt. 34 mennesker ble til sammen drept. De materielle ødeleggelsene var enorme.
Compton ligger en liten sykkeltur fra Watts hvor opprøret startet. Området kom seg aldri på beina igjen. Etter at Californias høyesterett i 1966 erklærte den californiske eiendomsrasismen i strid med føderal grunnlov, åpnet det seg nye muligheter for øvre svart middelklasse. Gradvis flyttet de som hadde råd til det vekk fra Compton og over til nærliggende nybyggerfelt som Carson en halvtimes tid unna.
På midten av 1980-tallet var det bare fattige igjen. Den lovbestemte rasismen var stort sett avskaffet. Man kunne ikke lengre gå rett på de svarte for å være svarte. Politiet trengte noe å ta dem for. Eller for å sitere Ice Cubes siste ord før politiet jaget ham av scenen i Detroit:
Fuckin' with me ‘cause I'm a teenager
With a little bit of gold and a pager
Searchin' my car, lookin' for the product
Thinkin' every nigga is sellin' narcotics
Marijuanajazzmonstre
Allerede fra sin spede begynnelse på trettitallet var den amerikanske krigen mot narkotika dypt rotfestet i renspikket rasisme. Etterhvert som alkoholforbudet nærmet seg slutten var det amerikanske finansdepartementets forbudskontor på jakt etter nye oppgaver. De fant dem gjennom opprettelsen av Fedral Bureau of Narcotics som fikk forbudskontorets Henry J. Anslinger som direktør.
I perioden frem til 1937 førte Anslinger en aggressiv kamp for føderalt forbud mot marijuana, eller cannabis som de fleste kalte det på den tiden. Anslinger omdøpte cannabis til marijuana for å det til å høres mer mexicansk ut. Slik kunne han argumentere for at det hvite Amerika måtte beskyttes mot denne mexicanske galskapen som nå ble spredt i USA – ifølge Anslinger – av svarte jazzmusikere hvis hovedinteresse visstnok ikke var musikk, men å voldta hvite kvinner. Ifølge Anslinger var jomfruer spesielt utsatt for disse svarte marijuanajazzmonstrene.
«Reefer makes darkies think they're as good as white men. The primary reason to outlaw marijuana is its effect on the degenerate races», uttalte han med stor bravur. Kongressen lyttet og forbudet kom.
Crack gjør inntog
På midten av 1980-tallet var det vanskelig å bli tatt seriøst med den typen utsagn om cannabis. De hvite middelklassebarnas omfavnelse av stoffet på seksti- og syttitallet gjorde en for aggressiv håndhevelse vanskelig. Det kunne ramme borgerskapets barn. Heldigvis var det et nytt stoff på gaten hvor bruken fulgte raseskiller slik at en kampanje mot det nesten utelukkende ville ramme svarte og hvor man igjen kunne påstå at brukere ble så gale at politiet måtte kunne bruke hele voldsverktøykassa.
Crack cocaine.
På sytti- og åttitallet kom det meste av kokain til USA inn til Miami fra Colombia via Bahamas og Den dominikanske republikk. Spesielt gode innhøstinger i 1979 og 1980 medførte at betydelige lagre samlet seg opp på de to øyene. For å bli kvitt overskuddslagrene begynte smuglerne å koke kokain sammen med bakepulver. Mens kokingen pågår kommer det en serie knekkelyder fra gryten. Eller «cracking» som amerikanerne kaller det. Metoden skaper en fribaseversjon av kokain som kan røykes. Røykbar kokain gir en kortere og mer intens ruseffekt og krever vesentlig mindre kokain for å oppnå effekt. Crack selges derfor i mindre doser. Smuglerne markedsførte fribasekokainen til fattige områder. Ved slik å ha etablert to separate markeder slapp de å møte overproduksjonen med prisreduksjoner på kokainpulver som jo var hovedproduktet.
Allerede fra 1982 var det to markeder. Den hvite overklassen snortet pulverkokain. Den svarte underklassen røyket crack.
Røykbar fribasekokain er noe mer avhengighetsskapende enn ordinær kokain, men ikke mye. Uavhengig av reell avhengighet er kokain uansett et stoff brukerne ofte føler behov for å redosere når virkningen går ut. Blir rusen sterk nok kan redoseringsbehovet bli tilnærmet manisk. På mange måter minner det om alkohol hvor mange fint kan avslutte drikkingen når som helst fra øl én til fire, men ikke klarer redegjøre for hvordan de gikk fra nummer fem til nummer ti. Siden virkningen av røykbar kokain bare er noen få minutter mens kokainpulver som sniffes varer vesentlig lengre, vil en crack-røyker derfor redosere veldig mange ganger i løpet av en kveld og også ofte ende opp med å ha brukt mer totalt selv om hver enkelt dose er en god del mindre.
Politiet får frie tøyler
Den såkalte crackepideimen skapte en av de største moralske panikker USA har sett. Crackbrukere ble fremstilt som noe i nærheten av viljeløse zombier og politiet ble gitt alle fullmakter til å rydde opp.
Spesielt voldsomt ble det fra 1986. Den amerikanske kongressen vedtok da at forbrytelser relatert til crack skulle straffes 100(!) ganger sterkere enn forbrytelser relatert til pulverkokain. I 1987 var straffenivået for en hvit langer med et halvt kilo kokain i kofferten fem års fengsel. Den samme straffen ble også gitt en svart misbruker med fem gram crack i lomma.
Forskjellen er selvsagt at de hvite dealeren i liten grad risikerte å bli tatt. Selv om hvite amerikanere har fem ganger høyere sannsynlighet for å bruke illegale rusmidler, blir svarte amerikanere arrestert for bruk og besittelse mer enn tre ganger så ofte som hvite. I dag er nesten 80 % av dem som sitter i føderale fengsler for narkotikaforbrytelser svarte.
Da N.W.A. kom straight outta Compton var hele det svarte Amerika under beleiring. Det voldsomme frisleppet av fullmakter som kom fra crack-panikken gjorde at politiet i praksis gjorde som de ville. Svarte amerikanere ble stoppet og ransaket på gaten uten grunn. Bare fordi de var svarte. Selv svake mistanker om lovbrudd ned på parkeringsbotnivå ble brukt som begrunnelse for å sprenge dører og knuse folks hus. Erstatning kunne man bare glemme.
Perioden fra Kongressen i praksis erklærte krig mot det svarte USA i 1986 til midten av nittitallet var dramatisk. I flere delstater begynte en praksis man i dag kaller for «policing for profit».
I frustrasjon over at enkelte kriminelle kan slippe unna fordi dommere ofte krever bevis og slikt har mange land – herunder Norge – etablert lovgivning hvor man sivilrettslig kan frata mistenkte forbrytere eiendeler uten lov og dom. Vi etablerer i slike tilfeller en omvendt bevisbyrde. Den påstått kriminelle må bevise at pengene hen brukte på å anskaffe seg tingen var legitime. Hvis ikke kan eksempelvis bilen inndras til fordel for statskassen.
Det er gode argumenter for en slik ordning. Det er vanskelig å akseptere en situasjon hvor kriminelle som åpenbart har gjort noe galt for å kunne ha råd til den bilen kan kjøre rundt og vise til alle at kriminalitet lønner seg bare fordi vi ikke klarer å bevise akkurat hva det var de gjorde galt. Å frata de kriminelle disse statussymbolene kan derfor være riktig.
Det er også gode argumenter mot. Det å gi en annen straff som erstatning for at vi ikke klarte å bevise det vi mener du egentlig gjorde uthuler på mange måter den uskyldespresumpsjon vi har kjempet i århundrer for. Historien har vist oss at Staten ikke er så flink til å takle en situasjon hvor den kan dømme alle brysomme uavhengig av bevis. Det blir fulle fengsler av slikt. De fleste land som har innført slike «civil forfeiture» regler har derfor gjort det med omhu. I Norge er det betydelige restriksjoner på bruken av dette og det er ikke spesielt omfattende.
I møtet med «crack-epidemien» var USA mest opptatt av argumentene for. Samtidig møtte USA gradvis økende offentlig fattigdom. Den voldsomme militariseringen av politiet USA gjennomgikk sprengte de offentlige budsjettene. Det åpenbare svaret var å la politiet beholde inntektene fra slike beslag. I større og større grad skjedde ikke lengre beslaget til fordel for statskassen, men til fordel for det lokale politikontoret.
Fra rundt 1990 var det politikamre i hele USA som baserte store deler av sine inntekter på hva de kunne hente inn i beslag fra svarte amerikanere. Politiet levde i stor grad på beslagsprovisjon. I de delene av USA som sliter mest med rasisme er også dommere ofte valgte og ikke ansatte. Man blir ikke valgt som dommer i Alabama uten å kjøre valgkamp på at man kommer til å være «tough on crime». Man blir heller ikke valgt uten støtte fra den lokale politiforeningen. Det finnes fortsatt i dag områder i USA hvor sannsynligheten for at en svart mann blir fratatt sine eiendeler er sterkere korrelert med budsjettsituasjonen i det lokale politikammeret enn med hans egen adferd.
Rodney King
Og da ikke adferd kun relatert til narkotika. Uansett kategori straffes svarte amerikanere hardere for de samme forbrytelsene. Mye hardere. Det er 29 ganger flere svarte amerikanere i fengsel i dag enn det var i 1983. USA plasserer nå en vesentlig større andel av sin befolkning bak murene enn diktaturer som Iran og Kina.
Det var med dette som bakteppe Los Angeles igjen gikk opp i flammer i 1992.
Akkurat som i 1965 startet det med en alkoholpåvirket sjåfør. Den tredje mars 1991 ble Rodney King stoppet av California Highway Patrol. Da King nektet å gå ut av bilen ble han dratt ut og banket opp av fire politifolk. Rundt de fire sto flere andre politifolk og så på.
King ble slått med batong et sted mellom 53 og 56 ganger av de to mest aktive politimennene mens han lå i fosterstilling på bakken og ba om nåde. De to andre nøyde seg med å tidvis komme bort og sparke ham i ryggen eller i magen. King brakk armene, fikk slått ut tennene og pådro seg permanent hjerneskade.
Litt bortenfor det hele sto et tilfeldig øyenvitne, George Holliday. Holliday hadde tilfeldigvis med seg kamera. Resultatet ble kanskje verdens første virale video. Alle kunne se hvor brutal behandlingen av King var.
Likevel ble politimennene frikjent av en hvit jury. (I rettferdighetens navn: Et av jurymedlemmene var asiatisk-amerikansk.) For juryen var det nok at politiet begrunnet voldsbruken med at de trodde King kunne bli voldelig.
Raseriet som fulgte minte veldig om 1965. Igjen ble store deler av Los Angeles ødelagt. Igjen måtte mange bøte med livet i regelrette kamper mellom opprørere og politi.
1992 representerte intet vendepunkt. Akkurat som 1965 heller ikke hadde gjort det. Tvert i mot.
Bill Clinton: Tough on crime
I november 1992 velges Bill Clinton som president. Etter å ha tapt åttitallet til Reagan skulle demokratene nå vinne USA tilbake. Analysen var at republikanerne hadde vunnet gjennom å stemple demokratene som veike. Den feilen skulle de ikke gjøre igjen. Bill Clinton gikk inn i Det hvite hus med det mål for øye å ta fra republikanerne lov og orden som sak.
Det utløste en regelrett strafferettslig budkrig mellom partiene. Hver gang republikanerne foreslo en innstramming foreslo Clinton noe ennå strengere. Republikanerne turte ikke annet enn å svare med ennå strengere forslag. Og slik fortsatte det i en evig oppoverspiral.
Til slutt kom den såkalte Federal Crime Bill i 1994. Loven finansierte 100 000 nye politifolk. Og de skulle på plass raskt. Opplæring var det ikke tid til. Rundt 100 milliarder norske kroner ble avsatt til nye fengselsplasser som det heller ikke var tid til å vente på byggingen av. Den private fengselsindustrien kunne markere sitt føderale gjennombrudd. Sånn for riktig å gni det inn satte loven til side den amerikanske utdanningslovens universelle rett til utdanning og forbød høyere utdannelse i fengslene.
Ved inngangen til valgkampen i 1996 var stort sett det meste av mindre kriminalitet som kunne knyttes til minoriteter forbundet med lange fengselsstraffer. For Bill Clinton var ikke det nok. Han fikk omgjort tittelen på et avsnitt i justiskapittelet i det demokratiske partiprogrammet til «Tough Punishment». Et program som ligger langt til høyre for den politikk Donald Trump i praksis fører i dag.
Clinton ble gjenvalgt. Og andelen svarte i fengslene eksploderte.
#blacklivesmatter
Det skulle gå nye tyve år fra Rodney King i 1992 til Trayvon Martin ble drept i 2012. Martin hadde vært på besøk hos sin forlovede og var på vei hjem. George Zimmerman, som tilhørte en sivil trygghetspatrulje i nabolaget, ringte politiet etter å ha sett en svart mann i hettegenser gå forbi. Det måtte jo bety at noen skulle begå innbrudd. Zimmerman fulgte etter Martin, mot beskjedene fra politiet om å holde seg tilbake og vente på en patrulje. Kort tid senere lå den ubevæpnede tenåringen død på bakken. Også denne gang ble gjerningsmannen frikjent et år senere.
Forskjellen mellom frikjennelsen i 1992 og i 2013 var sosiale medier. Martins død startet en bevegelse. Som så mange bevegelser nå for tiden startet den som en hashtag, #blacklivesmatter.
Kampanjen var allerede i gang da politiet i 2014 drepte Michael Brown i Ferguson og Eric Garner i New York. Plutselig var politivold et samtaletema på en måte det ikke hadde vært siden 1965 og 1992.
På mange måter har samtalen drevet sidene lengre fra hverandre enn sammen. Spesielt gjelder dette årsakene til volden. Der seks av ti amerikanere mener at vold mot svarte er et systemproblem i politiet, mener nesten syv av ti politifolk at det kun er snakk om isolerte hendelser.
I politiet står den såkalte differensialhypotesen sterkt. Politiet slår jo tross alt hardest ned på svarte fordi det er i svarte miljøer det er flest kriminelle. Politifolk svarer gjennomgående i undersøkelser at svarte miljøer i hovedsak kan skylde på seg selv.
Det var jo beklagelig det som skjedde med George Floyd. Men vi kan jo ikke la en enkelthendelse få oss til å trekke konklusjoner om systemisk rasisme. La oss se bort i fra at svarte mennesker kontinuerlig har blitt nektet de samme mulighetene, har vært holdt i et politimessig jerngrep i flere tiår (helt uavhengig av om de som enkeltpersoner på noe tidspunkt har gjort noe galt) og at de straffes hardere uansett hva temaet måtte være.
Spesielt en studie er populær blant apologetene. I 2019 samlet noen forskere på University of Maryland en artikkel basert på analyse av 900 politiskytinger 2015. Dataene var i stor grad hentet sammen av Washington Post. Et enkelt regnestykke viste at det ikke var stor forskjell på hvor ofte hvite politifolk skjøt og drepte svarte sammenlignet med hvor ofte svarte politifolk gjorde det samme.
Det var mer enn et problem med denne konklusjonen. Utover det åpenbare poenget rundt at systemisk rasisme ikke er individuell og derfor helt fint kan utøves også av den minoritetsgruppe som rammes av den var det et punkt som ikke var behandlet i undersøkelsen overhodet. Nemlig det faktum at politi ofte jobber der de kommer fra. Svarte poltifolk jobber stort sett i områder dominert av svarte. Hvite politifolk jobber stort sett i områder dominert av hvite. Når da hvite politifolk skyter svarte innbyggere omtrent like ofte som svarte politifolk betyr det at det er vesentlig mer sannsynlig at en hvit politimann skyter en svart mistenkt enn omvendt. Dette mattestykket er så åpenbart at det er vanskelig å forstå at forfatterne klarte unngå å se det. Det tok ikke lang tid før denne studien i praksis ble trukket tilbake.
Likevel blir den fortsatt – i likhet med en annen feilaktig og tilbaketrukket studie som skylder politiets brutalitet på dårlig ernæring(!) hos svarte barn trukket frem som «bevis» for at det slett ikke er slik at minoriteter i USA blir diskriminert. De er bare mer kriminelle.
I realiteten er ikke forskerne mer uenige om at det ligger systematisk rasisme bak tallene enn de er om klimaendringer.
Verden ser ganske forskjellig ut om du i bildet av politimannen som dreper George Floyd ser en enkeltstående tjenestemann som ikke gjør jobben sin og som rettmessig har fått sparken i forhold til om du ser Eric Garner, Michael Brown, Rodney King, Marquette Frye og alle de tusenvis av andre som har blitt behandlet på samme måten.
Akkurat nå tyder meningsmålingene på at de fleste amerikanere ser hele bildet. Nesten to tredjedeler av amerikanske borgere sier nå at de har sympati med demonstrantene.
