Minerva Debatt

Blindpassasjerer

Det er mange år siden Tsjekkia var et skinnende eksempel på grunn av sin fredelige politiske transformasjon.

Tsjekkias kanskje mest synlige bidrag som EU-medlem har vært skulpturen Entropa. Landet bidrar på langt nær så mye til EU og NATO som de burde. 

Det er mange år siden Tsjekkia var et skinnende eksempel på grunn av sin fredelige politiske transformasjon.Den siste tiden har landet skjøvet seg selv ut i bakgrunnen og det er ikke noe tegn til endring etter Europavalget.Det tsjekkiske valget til Europaparlamentet var ingen seier for ideen om en bred deltagelse i det europeiske fellesskapet. Med en valgdeltagelse på 18,2 % var Tsjekkia blant verstingene. Isolert sett handler dette om en slags folkelig skepsis mot EU-prosjektet, og kanskje først og fremst om manglende interesse for offentlige anliggender. Dette tallet forteller oss imidlertid mye mer om vi setter det i en bredere sammenheng.

Etterlyser ikke mer NATO
«Tsjekkia er ikke blant de landene som etterlyser økt nærvær av NATO-styrker i Europa» sa statsminister Bohuslav Sobotka under et pressemøte i kjølvannet av Obama-besøket i Polen.

Ved en senere anledning gjentok han disse ordene i et avisintervju, denne gangen i sin egenskap som partileder for et av regjeringspartiene, Det tsjekkiske sosialdemokratiske partiet. Dette føyer seg inn i rekken av uttalelser og fakta som har en fellesnevner – en slags lunken tilbakeholdenhet fra tsjekkisk side overfor de overnasjonale strukturene man en gang ønsket så inderlig å slutte seg til, som for øvrig fortonet seg som et uoppnåelig mål kort etter Fløyelsrevolusjonen i 1989.

Denne avstandtagen avspeiler seg i Tsjekkias relasjoner med både EU og NATO

Da Martin Stropnický – landets forsvarsminister og partifelle av den slovakiskættede milliardæren og finansministeren Andrej Babiš – stilte seg skeptisk til utplassering av Nato-styrker i Tsjekkia, og til og med sammenlignet det med nærværet av sovjetiske soldater etter 1968, dreide det ikke seg altså ikke om noen arbeidsulykke eller forsnakkelse, men snarere om et uttrykk for den herskende tankegangen i deler av den politiske eliten. Denne avstandtagen avspeiler seg i Tsjekkias relasjoner med både EU og NATO, og er neppe med på å vekke et større engasjement hos folket som fra før lider av politikerforakt.

Kritikken mot EU haglet fra presidentpalasset
I en årrekke var landet ledet av den ukuelige EU-motstanderen Václav Klaus, og kritikken mot Brussel haglet hele den perioden fra et av landets mest symboltunge steder, Borgen i Praha, der tsjekkiske statsoverhoder tradisjonelt holder til.

Miloš Zeman som ble Tsjekkias første folkevalgte president, er riktignok langt mer proeuropeisk enn hans forgjenger var, og er forresten en meget dyktig statsmann. På den annen side er han for det meste opptatt av de hjemlige politiske forholdene, og kan ikke sies å være egnet til å få sine landsmenn til å tenke stort.

Man kan spøkefullt si at Tsjekkias kanskje mest interessante og synlige bidrag gjennom årene som EU-medlem har vært den oppsiktsvekkende skulpturen som markerte det tsjekkiske formannskapet i EU i 2009. Entropa – som skulpturen het – var en ellevill og uhøytidelig framstilling av alle tenkelige, stereotypiske bilder av medlemslandene, og satte tilskuernes selvironiske sans på prøve – en prøve mange ikke besto.

NATOs blindpassasjerer
Bortsett fra en kort periode helt i begynnelsen av sitt NATO-medlemskap, har Tsjekkia aldri oppfylt målet om å bruke 2% av BNP på militæret. For tiden brukes det så lite som 1% på forsvaret samtidig som Tsjekkia hører med blant statene med færrest soldater per innbygger. De magre tallene gjør at selv den tsjekkiske ambassadøren til NATO, Jiří Šedivý, mener at Tsjekkia er i ferd med å bli en av NATOs gratispassasjerer.

Den ytterste konsekvensen er at man sager over den grenen man sitter på.

Den ytterste konsekvensen av å la være å bidra til det kollektive sikkerhetstiltaket som alliansen er, er at man sager over den grenen man sitter på. Det er forresten flere av NATOs medlemmer som nyter godt av felles sikkerhet samtidig som de unndrar seg forpliktelser. Den slovakiske statsministeren Robert Fico er enda en høytstående europeisk politiker som stiller seg kritisk til en opptrapping av NATOs styrker i Øst-Europa. I likhet med den tsjekkiske forsvarsministeren drar også Fico urimelige historiske paralleller med året 1968.

I en tid når de internasjonale spillereglene viser seg å ikke være hugget i stein, når udemokratiske stormakter øker sine militærbudsjetter, og når EU-fellesskapet trues både av skepsisen innad og den ulmende økonomiske krisen, trenges det politisk innsats som er i takt med utfordringene. Tsjekkias engasjement for tiden er dessverre i beste fall halvhjertet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden