Søndagssamtalen

Blir ofte kontaktet om problemer med sosial kontroll

LYTTEPOST: Khamshajiny Gunaratnam får ofte besøk av ungdommer som forteller om problemer med sosial kontroll og æreskultur.

Varaordfører Khamshajiny «Kamzy» Gunaratnam (Ap) mener mange flere ungdommer enn det vi gjerne tror utsettes for ulike former for moralpoliti.

– Jeg har sett at du engasjerer deg i spørsmål knyttet til de såkalte skamløse jentene på sosiale medier, og det virker som du har et personlig engasjement. Kjenner du deg igjen i det?

– Ja, jeg engasjerer meg og er utrolig stolt av det de har fått til. Men jeg har nok egentlig hatt et engasjement rettet mot mer demokrati, som ble forsterket etter 22. juli. Når det er sagt, opplever jeg ikke i en mangfoldig by som Oslo at fenomener som sosial kontroll, moralpoliti, eller følelsen av avmakt i forhold til demokratiet, bare er begrenset til etniske minoriteter i byen vår, sier varaordfører Khamshajiny «Kamzy» Gunaratnam (Ap)

– For eksempel, er jeg oppvokst på Grorud, og som en del av Groruddalen-satsingen hadde vi også et prosjekt som het ung medbestemmelse. Da ble jeg hanket inn f or å snakke med disse ungdommene og har fulgt denne satsingen over tid. Det handler om det samme, empowerment, myndiggjøring. De skamløse jentene tar sin del av børen, men dette er ikke noe  som kan begrenses til noen minoriteter.

– Er det noen problemer eller saker du er blitt mer oppmerksom på som varaordfører?

– Effekten av rollemodeller. Jeg tror jeg visste det fra før. Men effekten av at folk med synlig flerkulturell bakgrunn er i sentrale roller uavhengig av politisk parti er helt sinnsyk. Da jeg ble varaordfører tenkte jeg det var en naturlig utvikling i landets største by, men det er faktisk helt sykt. For meg var det ikke minoritetspolitikere som dro meg inn i politikken, men det har en effekt på folk. Og på samme måte har de skamløse jentene en effekt på andre.

Jeg spør fordi jeg selv har hevdet at det er vanskelig å si sikkert hva som fungerer og ikke, men at vi vet at personer som tar andre roller, enten de er muslimer eller ikke-muslimer, troende eller ikke-troende spiller en rolle. Og at det er viktig at storsamfunnet er tydelig på at vi støtter disse stemmene.

– Absolutt. Det som ligger til grunn for det jeg bruker tiden min på, er at jeg tror at jo flere som deltar i samfunnsdebatten, jo bedre blir livet til oss som politikere. Gode initiativ må man, som du sier, støtte opp under. Problemet er at folk ikke tør å ta ordet og da sitter man der og får de samme debattene om og om igjen. Det er hovedgrunnen til at ungdom og kanskje særlig jenter og de med minoritetsbakgrunn er noe jeg prioriterer høyt. Vi får da også flere saker vi kan ta opp og flere tiltak vi kan vurdere.

– Så mener jeg også at man kan oppleve avmakt om du ikke tar ordet, om man ikke tør åpne kjeften.

Hei og takk for at du leser Minerva! Vi er en nettavis som fra et borgerlig ståsted skriver om politikk, kultur og andre viktige saker. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan gjøre det her!

Innvandrerbakgrunn

– Selv om det har eksistert slike stemmer tidligere, er det ikke tvil om at det nå er en større palett. Tror du det vil føre til politiske endringer?

– Jeg tror alle politiske partier i likhet med alle andre grupper som slipper til i offentligheten vil endre seg jo flere nye stemmer som slipper til.

– For eksempel, tar nesten alle portrettintervjuene jeg har gjort utgangspunkt i min minoritetsbakgrunn.

– Det blir du sikkert veldig lei av?

– Jeg har jo innvandrerbakgrunn og har derfor svart litt på autopilot. Men så har jeg masse skoleelever her som skriver portrettintervjuer som skoleoppgave. De spør aldri om innvandrerbakgrunnen min. Etter hvert måtte jeg bare spørre av ren nysgjerrighet om hvorfor de ikke spør om min flerkulturelle bakgrunn.

– Da svarer de ofte «tror du at du er spesiell»? Jeg synes det er et fint svar. Hvis det at du er brun, ikke får det til å lee på øyelokket, da tror du at samfunnet gir alle like muligheter. Det beviser at bare at mye har forandret seg, bare fra jeg var skoleelev selv.

– Mener du det er mindre diskriminering eller rasisme i det norske samfunnet?

– Det mener jeg ikke. Kanskje det er mer polarisert nå.

Sosial kontroll og moralpoliti dreier seg om å begrense andre menneskers liv. I samtaler med ungdom innser jeg at det skjer jo over alt.

Ikke muslimsk

– Du er selv en minoritet i minoriteten. Du har ikke muslimsk bakgrunn?

– Jeg har fått kommentarer om at det er lettere for meg fordi jeg ikke er muslim. Alle trodde jo jeg var det da jeg ble varaordfører. Jeg tror det har vært lettere for meg, og fordi jeg ikke er muslim, slipper jeg en del av grumset som mine medsøstre og brødre dessverre opplever. Det gjør meg mer privilegert og forpliktet til å gjøre noe med det.

– Men er det ikke gjerne slik at det stort sett er muslimer som representerer ikke-vestlige muslimer i mediene? Jeg mener det er positivt med minoritetsstemmer med ikke-muslimsk bakgrunn. 

– Disse utfordringene er ikke begrenset til bare én gruppe. Det dreier seg om friheten til å leve akkurat det livet du vil. Jeg tror nesten alle miljøer har problemer med sosial kontroll. Min opplevelse fra jeg var 16 og ble bevisst på disse problemene, var at det ikke var mange tamilske menn som slang dritt. Tvert i mot fikk jeg i mye større grad kommentarer og slengbemerkninger fra hvite, middelaldrende kvinner. Det er også en form for sosial kontroll og det blir feil å redusere problematikken til imamer.

– Har du blitt overrasket over hvor stort problemet med sosial kontroll?

– Jeg tror jeg sammen med folk flest og mange ungdommer har blitt mer bevisst på hvor stort omfanget er. Sosial kontroll og moralpoliti dreier seg om å begrense andre menneskers liv. I samtaler med ungdom innser jeg at det skjer jo over alt. Det dreier seg om at du skal kunne leve ditt liv.

– Hvor ofte blir du kontaktet om slike problemer?

– Jeg blir kontaktet ofte. Mange kommer hit og vil snakke om politiske forslag, men så kommer også slike temaer opp. Jeg vil anslå at det kan dreie seg om to-tre ungdommer som er innom her på kontoret mitt i løpet av uken.

– Og som forteller om slike problemer?

– Ja. Så er jeg opptatt av at det ikke må være en sak, du skal kunne komme hit og fortelle om hvordan det er å sitte i ungdomsrådet på Sagene, for eksempel.

Flyktet fra krig

– Hvorfor bruker du så mye tid på det?

– Mine foreldre flyktet fra krig. Det har vært et bakteppe, aldri å trekke opp stigen etter seg. Etter 22. juli har bare engasjementet for demokrati blitt forsterket. Jeg er blitt engasjert for ting som stemmerett for 16-åringer og plasseringer av valgboder. For hvordan man kan øke antallet som bruker stemmeretten til valg.

Hvorfor er det så viktig, egentlig?

– Hvis du ikke føler du kan bruke stemmeretten, mener jeg vi har mislykkes som samfunn.

– Det er kanskje ikke en velgermagnet å snakke om slike saker?

– Ja, men jeg gjør ikke ting for å være populær. Jeg tenker ikke at politikk er en karrierevei. Før jeg ble varaordfører hadde jeg ikke politikken som min heltidsjobb.

– Du har ikke rukket å bli kynisk?

– Nei. Dette gjør jeg så lenge jeg brenner for det.

– Da må du kanskje unngå å bli politisk rådgiver?

– Hahaha. Nei. Men helt seriøst, det gjør noe med deg når du blir skutt etter av en meningsmotstander på en øy. Terrorangrepet 22. juli har preget meg. Ingen av ungdommene som har vært på besøk her hos meg, blir prakket på Arbeiderparti-politikk. Det de får høre, er om min hverdag og hvordan de kan ha innflytelse. Det at de sitter der, og kan ha en innflytelse i sin egen hverdag, det mener jeg har en verdi i seg selv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden