DEBATT

Miljøpartiet De Grønne vil ha mer av absolutt alt bortsett fra økonomisk vekst, olje og markedsøkonomi, skriver Bård Larsen.
Miljøpartiet De Grønne vil ha mer av absolutt alt bortsett fra økonomisk vekst, olje og markedsøkonomi, skriver Bård Larsen.

Venstrepartiet De Grønne

DEBATT: MDG bedyrer stadig sin blokkuavhengig, men er i program og praktisk politikk et tydelig venstrevendt parti. Arbeiderklassestemmene kan de imidlertid foreløpig se langt etter.

Publisert

I sitt prinsipprogram erkjenner Miljøpartiet De Grønne at de ikke har komplette løsninger på alle utfordringer: «Vi inntar derfor en ydmyk og lyttende holdning overfor såvel fagkompetanse og sivilsamfunnet – som den internasjonale miljø-, freds- og solidaritetsbevegelsen – slik at vår politikk stadig kan utvikles i møte med ny innsikt og forståelse.»

Til å være et så ydmykt og lyttende parti er det overraskende overbevist om å ha rett.

Den som tar seg tid til å lese MDGs 87 sider lange arbeidsprogram, vil raskt finne ut at partiet i hovedsak stiller seg til venstre i alle spørsmål. Det er jo greit nok det, men mange vil likevel spørre hvorfor det er slik. Hvorfor har MDG har så mange kjernesaker på programmet som handler mer om livssyn og livsstil enn om miljø og klima?

Hvorfor må for eksempel et blokkuavhengig parti ha klare oppfatninger av at vi må ha «en livssynsnøytral formålsparagraf for skolen og barnehagen», og at KRLE-faget må erstattes med faget FRED? Hvorfor arbeide for internasjonale avtaler som sikrer lovlige veier til Europa for dem som trenger beskyttelse, redusere reklametrykket i byen for å begrense skjønnhets- og forbrukspress, innføre reklamefrie soner rundt barnehager og skoler, gå imot heldagsskolen, og ha mindre testing, mindre lekser og mer aktivitet og kreativ læring i skolen?

Svaret er vel ganske enkelt at det er slik partiets aktive medlemmer vil ha det. MDG vil jo også fremstå som et helt parti med politikk på alle områder. Resultatet er som det er: MDG står til venstre, og programmet deres er fremdeles dominert av et livssyn og en levemåte der alt henger sammen med alt, formodentlig inspirert av tenkere som Spinoza ('Gud' er i alle ting) og dypøkologi som hos Arne Næss. MDG er altså mye mer enn et klima- og miljøparti som søker beinharde resultater på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer.

Kanskje det skyldes at både ledelsen og de fleste som er aktive i partiet, ikke har forstått at politikk er det muliges kunst. Slik sett kan vi sammenligne litt med Bellona, hvis suksess langt på vei skyldes at de tidlig forsto at resultater betyr mer enn postulater. Litt for mange MDGere er mer opptatt av å ha rett enn å få rett.

Det er for eksempel ikke gitt at «små, lokalbaserte bedrifter» og «samvirkeforetak» er mer miljøvennlige enn «mektige multinasjonale selskaper». Det er heller ikke gitt at «en grønn økonomi» ikke kan være «avhengig av å vokse». Eller at velferdstjenester må være underlagt «offentlig eierskap». På tross av MDGs globale klimaengasjement er programmet forunderlig globalnegativt. Det meste skal være desentralisert. Her kan partiet til forveksling ligne på erkefienden Senterpartiet. Men vi snakker om to svært ulike desentraliserte scenarioer. Det som er bra for MDG, er ikke nødvendigvis bra for bonden.

I avsnittet om «Grønn økonomi» presenteres vi for det som fremdeles er et slags øko-sosialistisk drømmesamfunn. Arbeid etter evne og få etter behov, så lenge du er grønn (og snill):

«Grønn økonomi forutsetter at økologiske og sosiale hensyn settes foran kommersielle interesser. Dagens økonomi bygger på forholdet mellom produksjon og forbruk, drevet av ønske om materialistisk velstand. Vi ønsker en systemendring der menneskets grunnleggende behov er utgangspunkt for økonomien. Ved å se forbruk og produksjon som felles systemer kan vi lettere redusere det totale forbruket og effektivisere ressursbruken i hele produktets livsløp. Størst mulig grad av gjenbruk og resirkulering er også viktige mål for en ressursbasert økonomi.»

Oppslutningen om MDG er ikke nødvendigvis en god parameter for det norske folks miljøengasjement, selv om det gjerne er slik de liker å presentere seg.

MDG selv vil selvsagt hevde at ingen av disse sakene står i motsetning til ønsket om å redde verden fra klimasammenbrudd. Tvert imot vil de nok heller hevde at det er tvingende nødvendig. Der ligger også hovedårsaken til at MDG ikke gjør det så bra som partiet har håpet på. Og her ligger også den manglende selverkjennelsen i partiet: Oppslutningen om MDG er ikke nødvendigvis en god parameter for det norske folks miljøengasjement, selv om det gjerne er slik de liker å presentere seg.

Fremdeles er nok det mest iøynefallende «hippie»-innslaget hos MDG det store fokuset på kjøtt. Her får de mye pepper. Gjennomgangstonen er at MDG vil bestemme hva folk skal ha på tallerkenen. Det stemmer jo helt bokstavelig talt. MDG vil nemlig at «offentlige kantiner minst én dag i uka skal servere kun vegetarmat, og alltid skal ha et fristende vegetartilbud». Men det er strid om denne formen for øko-holisme internt i partiet. Karina Ødegård, 1. kandidat i Oppland for MDG, forsøkte i alle fall å dempe kritikken i et innlegg i Gudbrandsdølen. MDG skal slett ikke bestemme hva folk vil ha på tallerkenen, skrev hun: «Det kommer jevnlig utspill som kan få folk til å tro at Miljøpartiet De Grønne (MDG) er et parti for vegetarianere og veganere. Slik er det ikke. Selvsagt har også vi i MDG, slik som også Senterpartiet, Høyre og andre partier, vegetarianere og veganere i våre rekker. Flere av disse er veldig dyktige til å komme på, sist med utspill om forbud mot kjøttreklame, og media elsker alle klikkene og kommentarene som dette skaper.»

Artikkelen fortsetter under bildet.

Oslo-partiet er kanskje i særklasse når det gjelder å bekrefte hippiefordommer. Programmet deres er flust av romantiske ideer om kunstnerkollektiver, gatekunst, alternative teatre, scener og festivaler, og økologisk lokalprodusert mat i barnehagen. Det er noe gammelmodig over det hele. Som om det grønne er synonymt med hamp og eksperimentelt teater, synonymt med slike ting de fleste Oslo-borgere ikke interesserer seg for. Derfor er det kanskje litt typisk at når MDG skriver om å ha en «ydmyk og lyttende holdning» til «sivilsamfunnet», er det «den internasjonale miljø-, freds- og solidaritetsbevegelsen» som fremheves som eksempel på dette.

MDG vil ha forbud mot atomvåpen. Kan hende rasjonalet er at atomvåpen ikke er bra for miljøet, men allerede her vil mange realister betakke seg for å stemme MDG. På den annen side vil MDG nå beholde NATO-medlemskapet, selv om de vil kutte kraftig i forsvarsbudsjettet, kjøpe færre fly og ikke irritere vår nabo i øst.

MDG kan også smykke seg med den gamle generalløytnant Robert Mood som støttespiller. I dag kjenner vi ham som en ivrig twitterianer der han fremstår som en grønn utgave av Khalil Gibran, med et særlig bistert øye til markedsliberalisme, som han åpenbart mener er roten til alt vondt i verden: «Kapitalismen er en venn når profitt er målet. Dersom målet er bedre livskvalitet for alle, og beskyttelse av natur og klima, er den en svikefull venn.» Her er det verdt å merke seg at den gamle SV-nestoren Erik Solheim, nå MDG, har inntatt et helt annet syn på den saken. Han vil at MDG skal bli som det grønne folkepartiet Die Grünen i Tyskland. Den gamle sosialisten har tatt feil av næringslivet, sa Erik Solheim til Aftenposten: «I Norge er de fremste næringslivslederne langt foran Stortinget, regjeringen og et Ap-Sp samarbeid i miljøtenkning. Ingen mekanisme virker mer effektivt for en grønn omstilling enn at det er mulig å tjene mye gode penger på det grønne.»

MDG har gått en lang vei fra å være en ganske merkelig «sekt» med solide innslag av merkelige figurer, ikke sjelden med tilhold på Nesodden der de dyrket de rare konspirasjonsteorier og alternativ medisin. I inneværende program har MDG til og med fjernet posten om at alternativ medisin og skolemedisin skal samarbeide tettere.

Noe grønt parti à la pragmatiske Die Grünen er MDG fremdeles ikke.

Det er også urettferdig å omtale MDG som «Grønne Khmer», slik en vittigper gjorde det på Facebook for noen år siden. MDG er et parti solid forankret i liberalt demokrati. De kreftene i bevegelsen som har snust på et slags opplyst enevelde for å redde kloden, ser mer eller mindre ut til å ha forsvunnet.

Men noe grønt parti à la pragmatiske Die Grünen er MDG fremdeles ikke. Tysklands grønne parti har blitt et folkeparti som trekker bøttevis av eldre velgere, noe som må sies å være en milepæl. MDG er et byparti, og mer enn noe annet et Oslo-indre-byparti. Partiet er for opptatt av detaljstyring av menneskers livsførsel, for opptatt av symbolpolitikk og for lite lydhøre overfor hverdagsproblemene til folk utenfor de store bykjernene.

I bunn og grunn handler det om å løfte seg fra renskåren idealisme, fra smått sekteriske programposter som mer handler om livssyn, til det pragmatiske og resultatorienterte. MDG må nok skylde seg selv for å ha fått et kanskje noe ufortjent rykte som et parti for urbane moralposører.

Det kommer til flere og flere fornuftige og moderate folk i MDG. Mange av dem er dyktige, men fremdeles er MDG utvilsomt et venstresidefenomen. Selv om det bedyrer blokkuavhengighet, er vi aldri i tvil om hvor det vil «lande».

MDG tjener nok på endringene på venstresiden de siste tiårene. Fra å være dominert av klasse, har identitet blitt det førende innslaget. Mens Rødt og til en viss grad SV fremdeles sverger til gamle Brechts læresetning «først kommer maten, så kommer moralen», har MDG snudde denne på hodet: Først kommer moralen, så kommer maten.

At krappe og inngripende miljøtiltak kan ramme de med dårlig inntekt mye mer enn andre, kan avfeies med et «Jeg elsker bomringen!». For arbeiderklassen må, i likhet med alle andre, forstå at en verden i klimaruiner betyr en verden uten rettferdig fordeling. For den velutdannede, urbane venstreorienterte kan det fremstå befriende ikke å bli belemret med at man selv er del av den herskende klassen. Da er MDG midt i blinken.

For den velutdannede, urbane venstreorienterte kan det fremstå befriende ikke å bli belemret med at man selv er del av den herskende klassen. Da er MDG midt i blinken.

At MDG har bil på hjernen, er de fleste klar over. På landsmøtet skal det diskuteres å forby parkeringsplasser utenfor kjøpesentre. Her kan de slå to fluer i én smekk, både mot bilen og mot kjøpefest. Hvordan dette blir mottatt av «folk flest» og hvilken virkning det vil ha for dem er mindre viktig. I det hele tatt virker MDGs evige kamp mot bilen og veiutbygging merkelig overdrevet, særlig med tanke på at bilparken i Norge er i ferd med å overtas av elbiler i ekspressfart. I bilpolitikken tilkjennegir MDG hvordan de fremdeles befinner seg i limbo mellom øko-idealistisk aktivisme og realpolitisk edruelighet. Det hører også med til historien at MDG og byrådet ikke har lempet på prisene til kollektivtrafikken parallelt med å gjøre livet surt for bilistene. Om ikke annet illustrerer dette kanskje at MDG i møte med budsjetter blir mer et «nei»-parti enn «ja»-partiet de liker å fremstille seg som.

MDG er blitt en prygelknabe av dimensjoner, særlig i Oslo. Brautende mannfolk som ustanselig fyrer løs på Lan Marie Berg er alt annet enn et pent syn. Bilen er hellig for en gjennomsnittsnordmann, greit nok, men personangrep er aldri vakkert, og det ser, enten man vil det eller ei, alltid styggere ut når hoggestabben er en relativt ung kvinne.

MDG kan fremstå sjarmerende og idealistiske. Allikevel er partiet preget av en konformitet og moralsk konsensus som for mange vil fremstå som påtrengende. Særlig når det grønne fellesskapet tar form av et politisk prosjekt som forgrener seg ned til det minste lokalmiljø og langt inn i familielivet. Som i alle fellesskap er det alltid noen som står utenfor, av egen vilje eller på grunn av bevirket utenforskap. For dem vil MDGs økologiske drømmesamfunn fremstå som beklemmende, fordi det er så insisterende.

En sitter også igjen med inntrykket av at Den grønne bevisstheten skal meisles inn fra vugge til grav, med idealborgere som er på dugnad – hver dag, for som det heter: «Vi setter personlig frihet høyt, men da en grønn frihet der solidaritet og medfølelse setter grensene for individuell frihet – ikke omvendt.»

MDGs programmer tilsier at få med en viss sans for økonomisk vekst og et velbalansert statsbudsjett vil finne på å stemme på dem nasjonalt. Diskrepansen mellom løfter og motstand mot økonomisk vekst er fascinerende diger. De vil ha mer av absolutt alt (inkludert lyntog) bortsett fra økonomisk vekst, olje og markedsøkonomi.

Lokalt er det en annen sak. Her kan de tiltrekke seg velgere som ser resultater, som er opptatt av jordnære ting som luft, skolevei og et bilfritt sentrum. Men noe stort tilsig av arbeiderklassestemmer, kan de så langt se langt etter. Å selge inn lavere levestandard er ikke god LO-politikk, for å si det sånn.

MDG er et friskt innslag i norsk politikk. Men det sitter langt inne for borgerlige med et hjerte for klimasaken å stemme på dem.

MDG er et friskt innslag i norsk politikk. MDGerne er ofte lette å like og nesten like lette å mislike. Men det sitter langt inne for borgerlige med et hjerte for klimasaken å stemme på dem. Det gjelder også undertegnede. Så må det legges til at MDG er et ganske tydelig ikke-dogmatisk venstreparti i ideologisk forstand. Avstanden til Rødt er temmelig klar. Det er ikke revolusjon som driver MDG, men rein idealisme.

Alt dette til tross: MDG er på vei, de er i endring. En kan mene mye om det de har gjort under Raymond Johansens ledelse i Oslo, men det er liten tvil om at de har gjort vei (!) i vellinga på en del satsningsområder. Å begrense biltrafikk i sentrum har vært på overtid. Det er lett å gjøre narr av både sykkelstier, grønne lunger, ren luft og skiløyper i parkene. Men i disse spørsmålene er MDG mer fremoverlent enn andre partier, hvis vi sammenligner med mange andre storbyer i Europa.