Debatt

Blues for blå pose?

Blå poser ved sorteringsanlegget ALBA i Tyskland.

Bilde: Renovasjonsetaten

Selvfølgelig skal vi kildesortere plasten vår. Det er på tide å knuse noen myter.

20. mai publiserte Minerva en artikkel om kildesortering av plastemballasje og hvorfor det ikke nytter.

I artikkelen, signert nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm, kan man lese at ikke bare er kildesortering nytteløst, den gjør visstnok vondt verre.

Hovedargumentene til Fridstrøm er at

  • kapasiteten for gjenvinning av plastemballasje i Europa er sprengt. Selv om norsk plastemballasje beviselig gjenvinnes ved europeiske anlegg, betyr det samtidig at annen europeisk plast ikke får plass.
  • denne plasten har tidligere blitt eksportert til gjenvinning i Kina, som siden har stengt for import av sortert plast.
  • en rapport fra McKinsey anslår at 25 prosent av marin plastforsøpling stammer fra innsamlet avfall, og mye stammer fra avfallshåndtering i asiatiske land.
  • ergo bidrar Norge til forsøpling i kraft av å være leverandør av sortert plastemballasje. Norge bør i stedet, skriver Fridstrøm, brenne plasten som restavfall i lokale energigjenvinningsanlegg, hvor den blir til strøm og fjernvarme.

Vi begynner med dette:

  • Ren plastemballasje i blå pose blir gjenvunnet. Skitten og feilsortert plast brennes.
  • Hos Grønt Punkt Norge, som har det det nasjonale ansvaret for behandling av husholdningsplast, kan man lese at plastemballasjen sendes videre til ytterligere sortering i Tyskland og Finland. 80 prosent selges videre til tyske gjenvinningsanlegg, og de resterende 20 prosentene til anlegg i andre europeiske land.
  • Ren plast kan gjenvinnes opptil syv ganger.

Så langt, så godt. Dette ser heller ikke Fridstrøm noen grunn til å tvile på. Men han har også rett i at infrastrukturen for gjenvinning av plast i Europa er svært presset, noe Grønt Punkts administrerende direktør Jaana Røine bekrefter i sitt tilsvar til Minerva-artikkelen.

Det er en knapphet på plastgjenvinningsanlegg i Europa fordi man i for mange år lente seg på det asiatiske markedet. Dette markedet er nå i praksis borte, i følge seksjonssjef Torild Kløvstad Halvorsen i Renovasjonsetatens utviklingsavdeling.

Artikkelen fortsetter under lenken. 

– Norsk plast blir håndtert på riktig måte i Tyskland

Det som skjer i Europa, blir i Europa

– Alle grenser er ikke formelt stengt, men for eksempel Kina krever plast av svært høv kvalitet og renhetsgrad. Denne kvaliteten kan ikke Europa levere per i dag, sier hun.

Noen få asiatiske land, som Thailand og Vietnam, importerer fortsatt noe plast, men ikke fra Europa. Det betyr at større mengder europeisk plast i stedet blir energigjenvunnet gjennom forbrenning i Europa. Det er synd, for etterspørselen etter gjenvunnet plast – blant annet i Kina – øker.

Det foregår altså ingen storstilt europeisk eksport av plast som via omveier havner i havet i Asia, fortsetter Halvorsen.

– Fridstrøm skriver selv at eksporten er stanset, samtidig som han argumenterer ved å vise til tall for europeisk eksport fra 2016 og tidligere.

Det er også viktig å få frem at Norge ikke kjøper seg til en plass ved gjenvinningsanleggene og skviser ut andre lands plast fordi vi er rikest i klassen. Plastgjenvinningsanlegg ønsker godt sortert, ren plast.

For å bruke Oslo som eksempel: hovedstadens innbyggere er ikke de som sorterer MEST plast, men de sorterer den GODT. Norge opptrer dessuten på en ryddig måte gjennom Grønt Punkts gode arbeid. Derfor er vi en attraktiv kunde.

Lys i enden av tunnelen

Men hvorfor kan ikke Norge bare bygge egne anlegg for gjenvinning?

Kortversjonen er at ansvaret for innsamling og håndtering av husholdningsavfall i Norge er delegert til kommunene. Å bygge anlegg av denne typen er svært kostbart, og det er heller ikke bærekraftig om hver enkelt kommune skulle bygge hvert sitt anlegg.

I Oslo valgte man å prioritere behandlingsanlegg for matavfall da systemet med grønne og blå poser ble innført i 2009. Dette var og er en stor investering for Oslo kommune, som i stor grad finansieres av byens innbyggere gjennom renovasjonsgebyret.

Røine i Grønt Punkt skriver imidlertid at selv om situasjonen nå er krevende, vil den nødvendigvis tvinge frem økt sorterings- og gjenvinningskapasitet i Europa. Dette er positivt. Det kan gi Europa en bedre utbygget infrastruktur for håndtering av plastemballasje.

Nu är det väl revolution på gång?

Hvis plasten fra norske husholdninger på et tidspunkt kan behandles og gjenvinnes i Norge fremfor i utlandet, ville det vært et stort skritt for den sirkulære økonomien i Norge. Vi ser allerede tegn til at noe er på gang. IVAR, det interkommunale avfallsselskapet i Stavanger-regionen, åpnet et splitter nytt sorterings- og etterbehandlingsanlegg på Forus i 2018.

Den finske energigiganten Fortum, som blant annet eier forbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo, har planer om et større plastgjenvinningsanlegg på Østlandet i løpet av de neste årene. I Sverige er man i ferd med å bygge et anlegg med plass til all svensk husholdningsplast. Det skjer!

Brennbart tema

Fridstrøm prøver å gjøre et siste poeng ut av at plast, som et oljeprodukt, er nyttig for forbrenningsanleggene fordi oljen bidrar til høy temperatur. Men han overser noe viktig, sier kommunikasjonssjef Cecilie Bjørnethun i Energigjenvinningsetaten:

– Når man brenner plast, må man tilsette kalk for å få ned nivået av saltsyre og svoveldioksid i røykgassen, sier hun.

– Røykgassen renses før den slippes ut som damp, men den vil inneholde kalk.

Jo mer plast i anlegget, jo mer kalk må tilsettes og så slippes ut.

Når kalken er mettet (brukt opp), må den legges i deponi uten merverdi. Ytterste konsekvens av økte mengder plast til forbrenning er sur nedbør. Dette har åpenbare skadeeffekter på miljøet og fører til en forringelse av økosystemene våre.

Blå pose lever!

McKinsey-rapporten som er utgangspunktet for Fridstrøms artikkel argumenterer etter vår mening ikke for en stans i kildesorteringen.

Slik vi leser den, peker den på både kortsiktige og langsiktige løsninger, der det på kort sikt handler om å finne løsninger tilpasset det enkelte lands utgangspunkt – noe som for Norges del definitivt ikke betyr å ta et skritt tilbake til energigjenvinning av plast, men å jobbe for å redusere egne eventuelle lekkasjer i avfallsstrømmene.

Én kilo plast = to kilo råolje

Plast er et fantastisk materiale som vi er helt avhengige av, men også et av vår tids største miljøproblemer. Alle er enige om at forbruket har gått for langt. Men heller ikke et lavere forbruk/en lavere produksjon er bærekraftig uten at vi kan benytte oss av gjenvunnet plast.

«Jomfruelig plast» er basert på olje, som er en ikke-fornybar ressurs. Ved å gjenvinne én kilo plast sparer vi to kilo råolje.

Det er nettopp dette kildesortering handler om: å ta vare på og bruke ressursene våre om igjen. Derfor må du fortsette å kildesortere plastemballasje i blå pose. Det er en av de små tingene du kan gjøre for miljøet, hver dag.

Artikkelen er også publisert på Oslo kommunes nettsider. 

Om du vil redde havet bør du slutte å kildesortere plast

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden