Blues for de blå

Selv om regjeringen har lagt bånd på seg i Revidert Nasjonalbudsjett, eksploderer tappingen av oljefondet, og utgiftsøkningen fortsetter.

Publisert   Sist oppdatert

Selv om regjeringen har lagt bånd på seg i Revidert Nasjonalbudsjett, eksploderer tappingen av oljefondet, og utgiftsøkningen fortsetter.

Hver gang den blå regjeringen legger fram et budsjett, reviderer det, eller inngår forlik med samarbeidspartnerne i Stortinget skjer dette: De offentlige utgiftene øker, og gjerne raskere enn før, det oljekorrigerte underskuddet øker og nettostrømmen fra Oljefondet øker. Revidert Nasjonalbudsjett som ble lagt frem i dag er intet unntak.

La meg ta det siste først, siden utviklingen her er mest alarmerende. I den blå regjeringens første år ble det netto overført 155,5 milliarder til Statens Pensjonsfond Utland. Året etter var dette redusert til 32,2 milliarder, og i budsjettet for 2016 ble det lagt til grunn et lite uttak – 4,9 milliarder kroner. Nå er uttaket økt til 84,2 milliarder kroner. Samlet sett utgjør dette en endring på knapt 240 milliarder på bare to år (s. 33). Til sammenligning er dette nesten like mye som statens samlede inntekter fra momsen.

Mesteparten av dette skyldes selvsagt fallet i oljeprisen, som den norske regjeringen ikke er herre over. Og kanskje stiger oljeprisen noe igjen fremover, selv om få analytikere tror at vi skal tilbake til nivået for noen år siden.

Nettostrømmen fra Oljefondet til statskassen i år betyr ikke at fondet krymper nominelt, siden avkastningen er større enn uttaket. (Endringer i valutakurs vil føre til store svingninger i verdien av fondet fra år til år. I 2015 økte derfor fondet kraftig, mens det i år, med en viss styrking av kronen igjen, fører til at det krymper i norske kroner).

Det hjelper lite at oljepengebruken holdes på 2,8 prosent av Oljefondet, godt under handlingsregelen. Det skyldes at fondet vokste voldsomt i noen år, ikke nøkternhet fra norske politikeres side. Ola Storeng i Aftenposten forklarer:

”Men at tallene ser så pene ut, skyldes at Oljefondets investeringer i utlandet plutselig er blitt så mye mer verdt regnet i norske kroner. Dermed "skjules" den trenden som Regjeringen har lagt seg på – en vedvarende og kraftig økning i oljepengebruken.”

Regjeringen har denne gangen vært noe tilbakeholden med å foreslå nye utgiftsdrivende tiltak. Budsjettutsiktene for 2017 tilsier vel en viss forsiktighet nå. De viktigste påplusningene er 932 millioner til ulike tiltak for å stimulere sysselsettingen på Sør- og Vestlandet, noe som isolert sett ikke er dumt i dagens situasjon (s. 11). Utgiftene til integrering øker med 1,3 milliarder, noe som skyldes at bosettingen av den store tilstrømmingen av asylsøkere i fjor går raskere enn antatt, og dette koster store penger.

Men igjen ser vi at de konkrete motkonjukturtiltakene drukner i helheten – oljepengebruken øker med mer enn 10 milliarder, mye fordi skatteinntektene fra fastlands-Norge går ned. Den underliggende utgiftsveksten, som regjeringen ikke gjør noe med fordi den ikke makter å nedprioritere noe, samt store utgiftsøkninger på ting som ikke har noe med motkonjunktur – som mye mer til alderspensjonistene, er langt viktigere.

Likevel er dette den blå regjeringens fikenblad: Man må øke utgiftene når økonomien bremser, heter det. Men det er en bortforklaring. Utgiftene ble kraftig økt også i 2014. Da var logikken den motsatte: Det går jo så godt i norsk økonomi, og Oljefondet vokser, så dette kan vi ta oss råd til.

Arbeiderpartiet, som ikke helt får bestemt seg for om regjeringen bruker uansvarlig mye penger, eller for lite for å demme opp for problemene i deler av norsk økonomi, har denne gangen muligens valgt det siste alternativet for sin kritikk, men det er ikke godt å vite, siden kritikken også går på at pengene brukes feil.

Utgiftssiden fortsetter altså å øke. Figuren viser utviklingen i den reelle, underliggende utgiftsveksten over tid.
Utgiftssiden fortsetter altså å øke. Figuren viser utviklingen i den reelle, underliggende utgiftsveksten over tid.

Utgiftssiden fortsetter altså å øke. Figuren viser utviklingen i den reelle, underliggende utgiftsveksten over tid.

Som vi ser ligger utgiftsveksten (altså veksttakten, ikke de bare de faktiske utgiftene) høyere i alle de tre årene som de blå har ansvar for enn den gjorde i hele Stoltenbergs andre periode. Regjeringen skriver pussig nok om utgiftsveksten (s. 30):

”Det er lavere enn gjennomsnittet siden handlingsregelen ble vedtatt, som har vært 2,2 pst.”

Dette er rett og slett feil, og må skyldes en glipp. Det skal stå høyere, ikke lavere.

Og utgiftsøkningen justeres stadig opp. Da Nasjonalbudsjettet for 2016 ble lagt frem i fjor, ble utgiftsveksten for 2015 anslått til 2,6 prosent. Den ble på 2,8 prosent. Og for 2016 ble den også anslått til 2,6 prosent. Men allerede i løpet av høsten ble det klart at dette ikke kom til å holde, og anslaget i vedtatt budsjett ble økt til 3,2 prosent. Nå er utgiftsveksten beregnet til 3,5 prosent.

Som nevnt er dette en nøktern revidering av budsjettet, sammenlignet med regjeringens overstadige pengebruk tidligere. Det er ikke foretatt noen større grep på skattesiden, og regjeringen har til og med redusert utbyttene fra statsselskapene med omkring 1,2 milliarder kroner. Jeg har flere ganger kritisert samarbeidspartiene for å trikse med disse postene (å ta penger fra en statsbedrift er ikke noen reell budsjettstyrking) for å betale for sine påplusninger, og regjeringen har gitt etter i forhandlingene. Det gjenstår å se om det samme skjer igjen i denne behandlingen.

KrF er allerede, forutsigbart nok, ute med krav om mer penger til både det ene og det andre. Venstre er som vanlig skeptisk til å bruke så mye oljepenger, samtidig som de gjerne vil øke konkrete poster.

Dersom de ikke kan bruke utbytte-trikset til å saldere, blir det vel muligens enda en omdreining på politikernes aller feigeste tiltak, nemlig å sparke ballen nedover i statsapparatet med generelle krav om ”effektivisering” etter ostehøvel-prinsippet. Politisk er dette genialt. Statsråder og stortingspolitikere kan skryte av alle de konkrete påplusningene de har vedtatt, men dersom ostehøvel-kuttene faktisk fører til redusert servicenivå, kan man bare skylde på de statsansatte som ikke er effektive nok.