SPALTIST

En fortelling om to byer

Om den pågående krigen mellom Bodø og Tromsø.

Utviklingen av Tromsø førte til at byen ikke bare så på seg selv som Nordens Paris, men enda mer stormannsgalt: Som Nord-Norges Oslo, skriver Arild Pedersen.
Utviklingen av Tromsø førte til at byen ikke bare så på seg selv som Nordens Paris, men enda mer stormannsgalt: Som Nord-Norges Oslo, skriver Arild Pedersen.
Publisert

«Det var den beste tiden. Det var den verste tiden, det var visdommens alder, det var dumhetens alder, det var lysets årstid, det var mørkets årstid, det var håpets vår, det var vinterens desperasjon, vi hadde alt foran oss, vi hadde ingenting foran oss, vi skulle alle gå rett til himmelen, vi skulle alle gå rett den andre veien – kort sagt, ...» Nei, denne gang er det ikke revolusjonens tid, men oljealderens og koronaens tid som beskrives slik. Og byene er ikke London og Paris, men to nordnorske byer, hvorav den ene likevel har påberopt seg å være Nordens Paris. Den andre har vært mer smålåten i slike henseender. Den har aldri påstått seg å være Nordens London. Men det kan snart skje takket være omfattende byggevirksomhet og fortetting med høyhus i sentrum. Og ikke minst i forbindelse med utbruddet av noe som kan ligne på en farseaktig Napoleonskrig i veldig lite format. Det er slik historien ofte gjentar seg, for å gjenta Marx’ farseaktig gjentatte sitat.

Norge er ikke akkurat et urbant land. Det er et land hvor bonden fortsatt antas å representere folkesjelen, og hvor det sentrumsfiendtlige bondepartiet, med det forvirrende navnet Senterpartiet, av og til får opp mot 20% oppslutning, selv om bare 2,7% av yrkesaktiv befolkning er sysselsatt med dette. Og dessuten er det mer typisk norsk å være fisker i et land med en slik lang kyst og så mye torsk i havet, og med så små arealer egnet til jordbruk. Uansett bor verken bønder eller fiskere i byene, selv om de fleste som bor der nettopp har flyttet inn fra landet og kysten. Det er da heller ikke mange byer å bo i. Egentlig bare én skikkelig by i hele Norge, som derfor også blir hatet av resten av landet, det såkalte Distriktet, som stadig krever at de institusjoner som gjør denne byen, Oslo, til en skikkelig by, bør flyttes ut på landet og kysten, til bøndene og fiskerne.

Som skikkelig by er da Oslo heller ikke noe mer enn en 2. divisjonsby på verdensbasis. Problemet er at de neste norske byene i divisjonssystemet, slike som Stavanger, Bergen og Trondheim, befinner seg på 5. divisjonsnivå. Enda dårligere står det til jo lenger nordover vi kommer. I hele Nord-Norge finnes det bare to byer, og disse er på 6. divisjonsnivå: Bodø og Tromsø. Egentlig helt på bunnen av 6. divisjon, ettersom de befolkningsmessig er på 15. og 16. plass blant norske byer, Bodø med litt over 41 000, og Tromsø med litt over 40 000. Når det nå har brutt ut en slik Napoleonskrig mellom dem, kan man undres om det skyldes frykt for nedrykking? Ikke usannsynlig, ettersom begge byene trues av svak befolkningsvekst. Men mest sannsynlig skyldes det, slik som i de virkelige Napoleonskrigene, kamp om ressurser.

Her må jeg skyte inn at jeg skriver dette ut fra en fullstendig nøytral posisjon. Jeg er riktignok født og oppvokst i Nordens London, men flyttet tidlig i 20-årene til Norges eneste skikkelige by, hvor jeg har levd størstedelen av livet mitt og er nå så fullstendig integrert, at jeg ville ha blitt nektet innreise til Nord-Norge under den såkalte søringskarantenen. Jeg har ellers mange ganger besøkt Nordens Paris.

Nordens Paris

Uansett: Her er fortellingen om de to byene: Tromsø var lenge mest kjent som et gjennomfartssted: For Nansen og Amundsen, på vei til Nordpolen, og for konge og regjering på vei til London, og generelt for Hurtigruten, på vei nordover og sørover. Forøvrig, opp gjennom femti- og sekstitallet, var byen på de fleste områder en irrelevant avkrok, innestengt på ei øy uten fastlandsforbindelse, noe som viste seg på det området som betraktes som den viktigste indikatoren på kulturell status, nemlig suksessen, eller mangelen på en slik, til byens fotballag. Den gang var Norge fotballmessig, og dermed også kulturelt, delt i to, slik at nordnorske fotballag hadde sin egen serie, men uten opprykk, og uten å kåre en nordnorsk seriemester. Høyest prestisje hadde derfor den nordnorske cup, hvor alle lag deltok. Her gjorde TIL seg lite bemerket med bare tre mesterskap, mens lag fra Harstad, Narvik og Bodø hver hadde 9 cuper i skapene sine.

Men så begynte ting å skje: En bro ble bygd (av Y-blokkas arkitekt, uten at det foreløpig er tale om rivning av den) over sjøen til fastlandet og sivilisasjonen, pyntet med en avsluttende modernistisk spektakulær kirke, og store utvidelser av kommunegrensene. Byen fikk til og med teater. Og ikke minst et universitet med medisinerutdanning, noe som i sin tur førte til etableringen av et universitetssykehus for hele Nord-Norge. Et nordnorsk kunstmuseum ble også etablert. Og ikke lenge etter dette, og viktigst av alt: Byens fotballag fulgte opp med å rykke opp i det all-norske seriesystemet og til og med vinne den allnorske cupen ikke bare én, men to ganger.

Alt dette førte til at byen ikke bare så på seg selv som Nordens Paris, men enda mer stormannsgalt: Som Nord-Norges Oslo! Noe som rimeligvis i sin tur førte til at resten av Troms og Finnmark, det nordnorske Distriktet, begynte å hate Tromsø, på samme måten som det helnorske Distriktet hater Oslo. Eller slik resten av Europa hatet Paris under revolusjonen og Napoleon. Og slik datidens Paris trodde det kunne få verdensherredømme, slik gikk Tromsø nå fra forstanden og trodde det kunne få vinter-OL. For mye Møllers tran og midnattssol. Noe Søring-Oslo fikk stoppet. Et bitrere nederlag enn Waterloo. Og det hjalp ikke at da Oslo like etter også gikk fra forstanden og trodde det kunne overta rollen som Sør-Norges Tromsø, og selv ville ha vinter-OL, klarte Nord-Norges Oslo, sammen med Distriktet, å stoppe Søring-Oslo.

Gjenoppbygningen av Bodø etter krigen ble kjedelig ensartet fordi den ble formet av den moderne funksjonalismen som uheldigvis var på moten da, skriver Arild Pedersen.
Gjenoppbygningen av Bodø etter krigen ble kjedelig ensartet fordi den ble formet av den moderne funksjonalismen som uheldigvis var på moten da, skriver Arild Pedersen.

Nordens London

Men la oss nå flytte fortellingen til den andre byen. Mens Tromsø en kort stund i mai 1940, med tyskernes hjelp, kunne se på seg selv som Norges hovedstad, før konge og regjering måtte flykte til London, opplevde Bodø, som altså skulle bli Nordens London, det samme som det virkelige London snart skulle oppleve: En blitz som la det meste av byen i ruiner. Det gjorde at den nye, gjenoppbygde byen etter krigen ikke bare ble ensartet, den ble kjedelig ensartet fordi den ble formet av den moderne funksjonalismen som uheldigvis var på moten da. I motsetning til Ålesund, som etter sin bybrann var så heldig å bli ikke-kjedelig ensartet gjenoppbygd i jugendstil.

Trøsten var at det som før krigen var en provinsiell by, nå ble internasjonalisert. Amerikanerne finansierte oppbyggingen av en NATO-base med tilhørende flyplass tett inntil byen. Med utdeling av flat tyggegummi (Wrigley’s) til byens barn. På byens to hoteller bodde utenlandske offiserer, vegg i vegg med russiske spioner, og byen fikk stolt 15 minutters berømmelse da det ble kjent at det nedskutte U2-flyet var på vei til Bodø. Ulempen med alt dette kom i form av forferdelig jagerflystøy på de få godværsdagene. Og antatt løfte om utslettelse med atombombe fra sovjeterne. Men byen kunne skryte av å ha vært i frontlinjen under den kalde krigen.

Som takk fikk Bodø offisielt besøk av visepresident Johnson. (Tromsø har bare kunnet skryte av besøk av paven, som jo er helt uten jagerfly.) Og som om det ikke var nok med slike luftkommunikasjoner: I 1962 kom toget til byen, sammen med kong Olav. Ifølge en av byens aviser var det også «Neger ombord!» Dette var tydeligvis en by på vei opp, noe som også viste seg i selve kulturmålestokken, fotball: Byens fotballag tok sitt niende nordnorske mesterskap (min onkel var en brutal back på ett av lagene), før fotball-Norge ble samlet, for så i 1976 å vinne den all-norske cupen, og ikke lenge etter rykke opp i øverste divisjon.

Og fra årtusenskiftet begynte ting å skje for alvor. Riktignok kom et tilbakeslag da det forsvarsminister Holst i sin tid omtalte som det kommunal-militære komplekset lyktes i å flytte flybasen fra Bodø til Ørlandet. Men byen var, i motsetning til i Tromsø under OL-prosjektet, velsignet med dyktige politikere fra alle partier som kunne trekke sammen, og utøve godt politisk håndverk. Resultatet var rikspolitisk oppslutning om å flytte selve flyplassen 900 meter fra byen, og fylle de frigjorte arealer med et Ny By-prosjekt. Til bare 5-6 (x 3?) milliarder. Men allerede er byen i ferd med å bli ny ved å rive sin gamle ensartethet og erstatte den med prisbelønte bibliotek og konserthus, og ikke minst høyhus. Kanskje byen helst vil bli Nordens Manhattan?

Imperialistiske pretensjoner

Byen har også fått sitt eget universitet, selv om det var av noe tvilsom karakter, og derfor desperat forsøkte å underlegge seg høgskoler i nord og sør. Det må ha vært fra nå av at Tromsø i sin posttraumatiske OL-depresjon ble klar over at Nordens London hadde store imperialistiske pretensjoner. Bodø hadde f.eks. smart nok tilegnet seg lokaliseringen av Luftfartstilsynet, med kontakter inn i Avinor, som slik kunne fremme Ny By-prosjektet, og hadde plassert egne politikere som minister og statssekretærer i regjeringen. Så da en kvalitetssikringsrapport fra Holte Consulting, konkluderte med at prosjektet ikke ville være samfunnsøkonomisk lønnsomt, og Narvik og Mo i Rana, og særlig Tromsøs trompet i Nordlys, Skjalg Fjellheim, og den sunnmørske gnieren, Jon Hustad, hang seg på, ble dette effektivt skutt ned av Hareide og Avinor: Operabygningen i Oslo: Var den samfunnsøkonomisk lønnsom? Og pyramidene? Her er det tale om å løfte en by opp fra 6. div. til å bli et virkelig Nordens London! Og slik øke urbanitetsnivået for hele landet. Ikke minst som betaling for byens øredøvende innsats i den frie verdens kamp mot kommunismen!

I tillegg kontrollerte Bodø også Helse Nord, som hersker over universitetssykehuset i Tromsø. Plutselig hadde sykehuset i Bodø blitt tildelt en PCI-avdeling (for hjerteoperasjoner), som utfordret universitetssykehusets posisjon og budsjett, til de villeste protester fra Tromsø og Mads Gilbert. Og plutselig ville styret i Nordnorsk kunstmuseum se på muligheten for å opprette en ekstra avdeling i Bodø, noe som kunne undergrave Tromsø-museets posisjon og budsjett. På toppen av dette ble Bodø utnevnt til europeisk kulturhovedstad i 2024. Nei, hva sier jeg: Den virkelige toppen, og dermed bunnen for Tromsø, var at Glimt tok sølv i 2019, og i skrivende stund har vunnet de seks første kampene i årets serie, mens TIL rykket ned etter en sesong hvor styret i klubben fungerte like kaotisk som bystyret i byen.

Den arktiske hovedstaden slår tilbake

Så hva skjer da med identiteten til Nordens Paris? Har byen nå noe prosjekt å strekke seg etter? Tja, den har relansert seg selv: Ikke lenger som det urealistiske «Nordens Paris», men i stedet som det ikke mindre urealistiske «Arktisk hovedstad». Uten å ha spurt befolkningene i Russland, Alaska, Canada og Grønland. Eller Finnmark.

Og i forlengelsen av denne irrasjonalismen har byen kommet med krav om å få fullført Nord-Norgebanen fra Fauske, gjennom Norges mest øde områder, og fram til Troms. Noe tyskerne ville ha gjort om de hadde fått lov til å være her litt lenger. Alt dette til 130 milliarder (x3?). I virkelighetens verden ikke bare ugjennomførbart, men når samfunnsøkonomisk lønnsomhet brukes mot de skarve 5-6 milliardene Bodøs Ny By vil koste, innebærer det også et kollisjonsmøte med seg selv og gnieren Jon Hustad inne i den ensporete togtunnelen uten lys i enden.

Slik kan fortellingen om disse to byene oppsummeres:

Dette er blitt den beste tiden. For den ene byen. Men den verste tiden. For den andre. Det er blitt visdommens alder. For Bodø. Det er blitt dumhetens alder. For Tromsø. Lysets årstid, for den ene. Mørkets årstid, for den andre. Håpets vår, for Nordens London. Vinterens desperasjon, for den arktiske hovedstaden. Noen skal ha alt foran seg. Noen skal ha ingenting foran seg, ikke en gang et jernbanespor. Noen skal alle gå rett til himmelen. Og noen skal alle gå rett den andre veien.