Bøker

Ny bok om samfunnets tapere gir meg ikke troen på at det vil bli færre av dem i fremtiden

Tankesmieleder Filip Rygg har skrevet bok om fremtidenes tapere.

Selv om det finnes noen unntak, er Norge et land med få sosiale problemer. Vi er midt på treet når det gjelder selvmord og har mange overdosedødsfall. Men på de fleste andre punkter er det få land der livet er markant bedre enn i Norge. Vi er blant verdens rikeste, verdens minst ensomme og verdens lykkeligste.

NY BOK

  • Fremtidens tapere
  • Filip Rygg
  • 167 sider
  • Frekk Forlag/Skaperkraft, 2017

Likevel finnes det et betydelig antall sosiale tapere her i landet. Folk som har det fælt og ikke klarer å stable normale liv på beina. Filip Rygg er leder av tankesmien Skaperkraft og har tidligere vært skolebyråd i Bergen for Krf. Han har nylig gitt ut en bok om disse taperne, eller rettere sagt om Fremtidens tapere, som er tittelen på boken. Den handler om de som kommer til å slite i morgendagens samfunn, hvis ikke staten trår til med ytterligere forebyggingsarbeid.

Hvem er så disse taperne? Rygg fokuserer i boken blant annet på barnevernsbarn, ofre for vold og omsorgssvikt, enslige mindreårige asylsøkere, mobbeofre og gutter uten utdanning. Han kan fortelle om flere personlige møter med ofre for brutale livsomstendigheter. Felles for de som det virkelig er synd på i det norske samfunnet, er gjerne at de har blitt utsatt for overgrep, omsorgssvikt og annen kriminalitet tidlig i livet. Rygg spekulerer i begynnelsen av boken på hvorvidt han selv kunne ha endt opp som en taper i samfunnet. Konklusjonen er at det ikke er sannsynlig. Og siden Rygg tilhører den mest resurssterke typen mennesker her i samfunnet, tror jeg vi trygt kan fastslå at han i så fall bare ville hatt seg selv å takke.

Hvem er det som blir tapere

I et rikt og velfungerende land bør nemlig tittelen «taper» reserveres for de som blir ofre for ulykkelige omstendigheter i barndommen. Alle i Norge er strengt tatt rike, privilegerte og frie til å realisere seg selv. Men blant de mest ressurssvake i samfunnet finnes det mange som får et vanskeligere utgangspunkt. «De fleste sosiale problemer er konsentrert i en gruppe på rundt 20 prosent i befolkningen», kunne Forskning.no fortelle i forrige uke. Et omfattende forskningsprosjekt i New Zealand har nemlig vist at tester av intelligens, motorikk og språkbeherskelse ved tre års alder i stor grad kan brukes til å forutsi hvorvidt du havner i denne gruppen senere i livet. Det stemmer med noe vi ser i Norge, nemlig at skolen ikke jevner ut sosiale forskjeller. Medfødte egenskaper og hjemmemiljøet har en nesten altoverskyggende betydning. «Jeg trenger ikke å bruke mer enn en dag i en førsteklasse for å peke ut hvem som vil streve som voksne. Det er veldig lett å se. Du kan se det i barnehagen også», sier en lærer som Rygg intervjuer i boken.

De samme problemene er nok også konsentrert om de samme personene. Som Rygg er inne på, blir for eksempel ofre for omsorgssvikt oftere rusmisbrukere. En vanskelig oppvekst og dårlige skoleresultater legger til rette for at alle mulige uvaner og problemer kan balle på seg. Norge har allerede verdens mest omfangsrike velferdsstat. Ytterligere satsninger på å hjelpe denne gruppen vil lett koste mer enn det nytter. Men hva er det realistisk at vi skal kunne få til?

Barnevernsbarn, asylsøkere og narkomane

Det brukes mye penger på barnevernet. Burde det satset ytterligere, og burde de få friere fullmakter til å gripe inn i familier? Rygg kan fortelle at andelen av barnevernsbarn som har blitt siktet for noe kriminelt eller mottar sosialhjelp, er høyere jo senere barnevernet grep inn. Basert på slike eksempler virker det rimelig at barnevernet burde gjennomført flere omsorgsovertakelser enn de gjør i dag. Ifølge en artikkel i Aftenposten nylig er andelen barn av øst-europeiske innvandrere som blir tatt hånd om av barnevernet, lavere enn blant etniske nordmenn, noe som stiller alle protestene mot barnevernet fra den kanten, i et underlig lys. Vi får håpe den typen mistillitskultur som disse protestene vitner om, ikke brer om seg ytterligere her i landet. En vanlig strategi for å unngå barnevernet er at foreldrene flytter mye mellom kommuner. Rygg skriver at barnevernet derfor trenger å bli bedre koordinert mellom kommunene. Det virker derfor sannsynlig at en del flere barn ville kunne få et bedre utgangspunkt i livet, med annerledes praksiser og organisering i barnevernet.

Rygg er også opptatt av tragiske enkeltskjebner blant asylsøkere, spesielt de enslige og mindreårige. Noen av dem ender opp i kriminelles klør. Han trekker for eksempel også frem den tvangsutsendte familien Hekmatara i Farsund, som til og med Christian Tybring-Gjedde engasjerte seg for at skulle få bli. For Rygg blir slikt et argument for at Norge ikke bør nøye med seg med rekordinnvandringen vi har hatt det siste tiåret og fremdeles har, men la flere få bli. Jeg tror ikke det er noen god løsning å lokke enda flere ut på farefulle smuglerruter til Europa. Den beste løsningen er å skrote asylsystemet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at selv de som vil ha mer innvandring, burde foretrekke et system der vi heller tar større flyktningkvoter enn at vi gir asyl basert på fysisk oppmøte ved grensen.

Som nevnt er Rygg inne på at barn som opplever omsorgssvikt, gjerne søker seg mot rus senere i livet. Men han bruker dette som en unnskyldning for ikke å drøfte denne gruppen spesifikt i boken. Det er litt synd fordi de mange narkotikadødsfallene er et område der Norge ser ut til å peke seg negativt ut internasjonalt. Det burde derfor være mulig å finne på tiltak som vil gjøre situasjonen markant bedre. Ryggs parti har markert seg som motstander av heroinassistert behandling. For oss som ikke stemmer Krf, er det fristende å mistenke at mostanden mot liberalisering som virkemiddel, bunner i partiets anstrengte forhold til rus.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Vil kun hjelpe noen få mennesker

For alle tapergruppene han går inn på i boken, har Rygg likevel forslag til nye tiltak som vil kunne hjelpe dem. Disse varierer fra det opplagte og fornuftige til det naive og potensielt skadelige. Et eksempel på det første er å utnytte lovverket til å få spredt sosialboliger og dermed forhindre dårlige oppvekstmiljø. Sosialboliger er et nødvendig onde i et rikt velferdssamfunn, men likevel noe svineri som vi skal være glade ikke er en enda viktigere bestanddel av velferdsstaten, slik de er i mange andre land. Klynger av sosialboliger er magneter på sosiale problemer og kveler ethvert insitament til å bli selvforsørget.

Et mer merkelig innslag i boken er at Rygg vil ha en «kreativitetsreform i skolen». Han intervjuer en spinnvill rektor i Bærum som sammenligner norske skoler med fengsler, og mener at de heller burde utvikle mennesker som er flinke til å ta risiko, orientere seg i kaos og løse «ukjente problemer». Dette er mørkt og skummelt. Slik ideologi underbygges gjerne med henvisning til næringslivsguruer som tar skyhøye foredragshonorar, men ikke av forskning. Og jeg skjønner ikke hvordan det skal hjelpe de som sliter mest på skolen. Disse trenger jo nettopp å lære seg grunnleggende disiplin og konsentrasjonsferdigheter. Jeg tror vi burde flytte seksåringene tilbake til barnehagen. Og vi trenger kanskje en annerledes skole for de 10-20 prosentene av guttene som sliter mest. Men vi trenger ikke flere skadelige eksperimenter med «kreativitet».

Ingen av forslagene til Rygg slår meg som veldig virkningsfulle. Da ville vi nok ha tatt dem i bruk allerede. Det er mulig å se for seg en velsmurt supervelferdsstat som fanger opp alle som står i fare for å ødelegge sitt eget eller sine barns liv. Vi kunne for eksempel styrket helsestasjonene, utført omfattende testing på alle barn og fulgt nøye med på alle med dårlige utgangspunkt. Men det spørs hvor gjennomførbart noe slikt er, både praktisk, økonomisk og etisk.

Det kan hende jeg tar feil. For i makroperspektiv blir verden et stadig bedre sted. Men med tanke på hvor vanskelig det er å øke den sosiale mobiliteten, virker det ikke sannsynlig at vi kommer til å ha markant færre tapere i samfunnet i fremtiden. Andre faktorer som trangere økonomi for velferdsstaten, innvandring fra mindre velfungerende kulturer og, som Rygg er inne på, mindre bruk for lavt kvalifisert arbeidskraft, virker også inn her. Da synes det heller som vi vil måtte kjempe for at de ikke skal bli stadig flere tapere i fremtiden, og at det er litt utopisk å tro at de skal bli færre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden