Bøker

Ny bok om skravleklassens hovedfiende

Bilde: Regjeringen

Mathias Fischers nye bok om Sylvi Listhaug gir et greit bilde av hva slags politiker og retoriker hun er, men kunne godt ha hatt mer engasjement og mindre distanse.

Om man er enig med en politiker i sak, oppfatter man vedkommendes retorikk annerledes enn om man ikke er enig. Folk jeg har snakket med, har beskrevet for meg hvordan de ser på Sylvi Listhaug nærmest som ondskapen inkarnert. Hver gang hun dukker opp i mediene, ser disse menneskene utelukkende rødfarge. Harmen begynner å dirre som et trykkluftbor.

NY BOK

  • Kors på halsen - Sannheten om Sylvi Listhaug
  • Mathias Fischer
  • 280 sider
  • Gyldendal forlag, 2017

Men siden jeg selv er nokså enig med Listhaug om norsk innvandringspolitikk, merker jeg ikke noe til slike følelser. Det er mulig enigheten gjør meg blind for overtramp fra Listhaugs side, men samtidig gjør den meg irritert over alle de usaklige angrepene mot henne, som det også har vært mange av.

Tidligere Venstre-politiker og BT-kommentator Mathias Fischer er i demografien for de som pleier å bli mest provosert av Listhaug. Men jeg merker ingen irritasjon over usakligheter fra hans side når jeg leser hans nye bok om henne, Kors på halsen – Sannheten om Sylvi Listhaug. Jeg synes boken holder et tilfredsstillende saklighetsnivå, og den gir et nokså godt bilde av hva slags type politiker og retoriker Listhaug er. Samtidig er forfatteren selvsagt ingen Listhaug-venn, og bestreber seg på å vise leseren ting som for eksempel at hun ikke var like opptatt av kristendom tidligere i livet som nå (noe som dog ikke kan sies å være en uvanlig utvikling) eller at hun karikerer motstandere (noe hun vel heller ikke er alene om).

Utypisk sunnmøring

Boken er en fortelling om Listhaugs bakgrunn og oppvekst på Sunnmøre, og så en gjennomgang av hennes politiske karriere fra tiden som rådgiver på Stortinget til posten som sosialbyråd i Oslo, tiden i First House der hun kunne ha forsvunnet ut av politikken, til hun ble hentet tilbake i manesjen som landbruksminister og nå som innvandrings- og integreringsminister.

Det skal sies at jeg er litt usikker på hva som er vitsen med å skrive slike samtidsbiografier. Så lenge forfatteren ikke har fått tilgang til verdifulle kilder med nye perspektiver, byr de mest på ting som leseren vil huske fra nyhetsbildet gjennom årene. Så også i dette tilfellet, selv om mye av det hadde begynt å gå i glemmeboka (Oslo kommunes sykehjemskandale i Spania for eksempel). Hvis Fischer mener at Listhaug er farlig, kunne han godt ha argumentert mer eksplisitt for det.

Det Fischer kan fortelle, er for eksempel at Listhaug ikke er noen typisk representant for FrP på Vestlandet, slike som er mest opptatt av næringslivet kår: lave skatter, lite byråkrati og veier. Hun er mer den sosialkonservative FrP-eren av John Alvheim-typen, slike som får oss som er opptatt av bærekraftige statsfinanser og drømmer om en fastlandsøkonomi som går i pluss, til å rive oss i håret. Skjødesløse pengeoverføringer fra den yngre generasjonen til verdens rikeste pensjonister, slik vi så et eksempel på da regjeringen økte utbetalingene til gifte og samboende pensjonister, var Listhaug ifølge boken en ivrig pådriver for.

I kamp mot bøndene

Så var det denne standhaftige og konfronterende stilen, som har blitt Listhaugs varemerke. Tiden hennes som landbruksminister gir en pekepinn på hvordan denne fungerte på et saksområde der hun ikke representerer folkemeningen. Hvis jeg hadde vært FrP-strateg, hadde jeg nemlig ønsket å løsrive partiet fra den liberalistiske arven på dette området. Potensialet i å appellere til forbrukere som vil ha billigere priser og større utvalg i butikkene, ser faktisk ikke ut til å være sterkere enn potensialet i å hegne om norske tradisjoner, kulturlandskap og matproduksjon.

Uansett, gitt at man ønsker å bevege landbrukspolitikken i liberalistisk retning, er pekepinnen på hvorvidt Listhaug stil fungerte, ikke helt entydig. Leseren får oppfrisket minnet om hvordan hun under sine første landbruksforhandlinger gikk hardt ut og tilbød bøndene mindre penger fra staten enn de tidligere hadde fått. Resultatet ble demonstrasjoner på Karl Johan og en tank med møkk foran Stortinget. Listhaug nektet å bøye av, og mot normal praksis endte det med at Stortinget plusset 250 millioner på oppgjøret.

Fischer hevder at det er lite som tyder på at en mindre sta og kompromissløs opptreden ville gitt færre resultater. Etterfølgeren Jon Georg Dale sier i boken at handlingsrommet ble innstrammet i det påfølgende året, men at strukturelle endringer til fordel for de store gårdsbrukene, vil bli nærmest umulige å reversere. Men Fischer har nok rett når han skriver at Listhaugs opptreden i de to årene hun var landbruksminister, kan ha bidratt til å styrke oppslutningen om norske bønder blant folket.

Innvandringskritikernes representant

En bedre sak for Listhaug har vært innvandringspolitikken som hun har ansvaret for nå. Et innvandringstempo i verdenstoppen med mye ny kultur og ukultur, samt kriminalitet, utilfredsstillende integrering og frykt for velferdsstatens bærekraft, skaper naturlig nok mye uro i befolkningen. Listhaugs opptreden på ministerposten har som nevnt gjort henne til en harmdirringsfremmende ondskapsinkarnasjon for politiker- og prateklassen, men skaper til gjengjeld en følelse av å bli tatt på alvor hos oss som deler flere av de nevnte bekymringene. Mange opplever at hun er deres representant i politikken.

Jeg tror det kan være mye bra med dette, ikke minst hindrer det avskalling til ytterliggående høyrekrefter. Når Listhaug uredd konfronterer islamistiske mørkemenn eller beskylder Knut Arild Hareide for å sleike dem opp etter ryggen, vet vi hvor hun står. Med hard retorikk får hun kommunisert primærpolitikken, er Fischer inne på flere ganger. Og da vil jeg tror det er lettere å tilgi henne om resultatene ikke blir slik velgerne helst kunne ønsket seg.

Så lenge ikke de tradisjonelle politikerne finner en måte å kommunisere på som unngår at store velgergrupper føler seg tilsidesatt i politikken, tror jeg at jeg foretrekker at det finnes noen som Listhaug der. Det er mulig det vanskeliggjør samarbeid, men hva som er drøyt og ikke drøyt, vil det alltid finnes ulike oppfatninger om. Målinger har vist at det er langt flere enn bare FrP-velgere som synes hun gjør en god jobb. Og de som lar seg provosere av Listhaug, jubler i mange tilfeller over hard og konfronterende retorikk så lenge den er til støtte for deres sak. Onsdagens, kremt, litt usaklige kronikk fra Dag Herbjørnsrud om radikalisering blant norske høyresidekommentatorer ble hyllet av flere Venstre-medlemmer i sosiale medier.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden