Bagehots monster

Hvis du har akkurat store nok intellektuelle pretensjoner til å plukke med en flyplasskopi av The Economist og skli den halvveis ned i lommen på seteryggen foran mens du seriefråtser på Netflix, da er du antagelig kjent med navnet Bagehot. Hvis du til og med faktisk leser blekken, vil du kanskje også kjenne Bagehot som den liberale økonomiske ukeavisens mangeårige redaktør og ofte-siterte apostel for at sentralbanken i krisetider skal agere som markedets «lender of last resort». Men stort nærmere kjennskap til Bagehot enn som så har neppe mange funnet det bryderiet verdt å stifte.

Og strengt tatt har vel de fleste praktiske menn bedre ting å ta seg til enn å lese om samtidssynsingen til en økonom som har vært død i snart halvannet århundre. James Grants bok om denne halvt forglemte førstemann blant viktorianere – og det er ingen dårlig bok – er derfor neppe nødvendig. Nettopp derfor er dette en bok som fortjener en plass i bokhyllen til Minerva-lesere og andre pedanter som gjerne setter av hele arbeidsdagen til å fordype seg i paradoksal teori.

Bagehot – som for å ta det første først uttales som et rim på «gadget» – briljerte med paradokser. Det var hans litterære vannmerke. Paradokset som opptok mye av hans liv og virke, og som vi fremdeles ikke har løst i dag, er hvordan et samfunn innretter et pengepolitisk system som sikrer økonomisk vekst samtidig som det verner mot kriser.