– Det tjener ikke kunstens sak å la seg presse inn i fortellingen om prekariatet, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.
– Det tjener ikke kunstens sak å la seg presse inn i fortellingen om prekariatet, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Manifests kunstnerproletarisering

Mens man på 70-tallet skulle sjølproletarisere seg for å kjenne vanlige folks vilkår på kroppen, holder det i dag å bli kunstner, og si at man er en del av prekariatet.

Publisert Sist oppdatert

«Den frie kunstneren er motsatsen til arbeideren. Mens den ene er ånd, er den andre kropp. Der den ene er kreativ og jobber manisk i inspirerte øyeblikk, for deretter å gå på fylla, er den andre mekanisk og stempler inn og ut av arbeidsplassen, hvor dagene glir over i hverandre.»

De aller fleste som noen gang har vært student, har vel jobbet intenst mot en deadline og kjent på tomheten ved å være ferdig, uten å vite hva som venter deg etterpå. Men i motsetning til mange andre får kunstnere student-scenariet videreført i arbeidslivet. Økonomisk kan det være tøft: Kunstnere står ofte på bar bakke mellom hvert oppdrag, og kombinerer som regel kunstnerisk og ikke-kunstnerisk arbeid for å få hverdagen til å gå rundt.

Pamfletten Å leve av kunsten handler om nettopp kunstnernes økonomi, og tar opp det som ble kjent i Kunstnerundersøkelsen 2013, som ble lagt frem i 2015: At kunstnere er blant dem som tar lengst utdannelse, men ender med lavest inntekt. Inntekten har gått vesentlig ned de siste årene: Fra 2006 og til 2013 gikk den kunstneriske inntekten ned med 11,6 prosent for selvstendig næringsdrivende kunstnere.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her