Det er selvfølgelig riktig at mennesket ikke bare er egoistisk, skriver Pål Mykkeltveit.
Det er selvfølgelig riktig at mennesket ikke bare er egoistisk, skriver Pål Mykkeltveit.

For snevert og egennyttig om Homo Economicus

Forestillingen om at mennesket har snevre egeninteresser som mål, er jevnere fordelt mellom de politiske blokkene enn forfatterne av den nye boken Homo Solidaricus later til å tro.

Publisert Sist oppdatert

Vi begynner med en gladnyhet. For sosialister har det nå blitt stuerent å skrive om biologi. Den nye boken Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, begge ansatt i fagbevegelsen og godt ute på venstresiden i politikken, tyder i alle fall på det. Boken handler om hvordan mennesket er disponert for fellesskap fra naturens side. Vi er altså ikke lenger blanke ark formet av strukturene og maktforholdene i samfunnet, slik akademikere på venstresiden har pleid å forkynne.

Det betyr at politikken ikke lenger kan utformes på grunnlag av en utopisk skrivebordsteori. Man må ta hensyn til hva vi mennesker er disponert for gjennom evolusjonen. «For oss handler disse innsiktene i vår «natur» rett og slett om å avduke forutsetningene for å skape gode samfunn», skriver de to forfatterne. Harald Eias stadig kontroversielle TV-serie Hjernevask blir omtalt i positive ordelag i boken. Forfatterne skriver at «det finnes en viss redsel for å erkjenne at mennesket er kropp og biologi, og at det har ført til at man blant annet i deler av akademia har kvidd seg for å se på mennesket som biologisk vesen. Man har søkt forklaringsmodeller i kulturen og samfunnet, og har dermed oversett mye viktig». Det er mildt sagt ingen overdrivelse, men Harsvik og Skjerve skygger selv helt unna de betente spørsmålene om kjønnsforskjeller som Hjernevask tok opp.

Til gjengjeld blir Jordan Peterson, selveste mørke-mannen for den akademisk anlagte venstre-siden, avlagt en fordomsfri visitt. Ganske riktig har de to fått med seg at fyren har en selvhøytidelighet som er fremmed for oss skandinaver, men at dersom man klarer «å tøyle sin indre moroklump, og kanskje sette til side noe av Petersons SoMe-personlighet, er det imidlertid en hel del poenger i det han skriver». Forfatterne tar så for seg Petersons berømte eksempel med at mennesker og hummere har samme nevrokjemiske feedbacksystem. Begge retter seg opp når de er vant til å vinne konflikter og krymper seg sammen når de er vant til å tape. Kreativt nok mener de to at Peterson leverer en god begrunnelse for det organiserte arbeidslivet. Da Gerhardsen snakket om viktigheten av ikke å stå med lua i hånda, hadde han dekning i nevrovitenskapen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her