Kultur

Bøkenes korte liv

Bilde: Pixabay / CC0

Hvor er det blitt av bokhandlerne som satte sin ære i å verne om vår litterære arv og hukommelse?

Hva er vel en by uten spennende og spesielle bokhandlere? London har Hatchards, Paris Shakespeare & Co, San Francisco City Lights. Og i Oslo fikk sagnomsuste Tronsmo heldigvis plass i nye lokaler i Universitetsgaten.

Det finnes bokhandlere av forskjellige slag: små og intime urbane steder som ligner antikvariater eller kanskje en restaurert tømmerkoie eller stasjonsbygning på landet der utvalget reflekterer eierens personlige smak.

Å oppsøke en slik bokhandel er å tre inn i en annen verden, en verden der litteraturen feires på en ærverdig og ærbødig måte; den har sitt eget domene, så å si utenfor tiden. Den er et vindu mot verden, men også et vindu mot oss selv; slike bokhandlere representerer steder der tidens rastløshet tar en betimelig pause.

Men det er ikke alltid like hyggelig å besøke en bokhandel. Bøker er blitt ferskvare og de fleste bokhandlere bærer preg av noe uforpliktende, som om litteratur bare har forbigående interesse. Mistanken melder seg om at mange av de som står bak disken ikke er så veldig opptatt av bøker og like gjerne kunne ha solgt noe helt annet. Man spør seg hvor de gamle bokhandlerne er, de som satte sin ære i å verne om vår litterære arv og hukommelse?

Det er kanskje en arv fra datateknologien at bøker lever så kort; dataprogrammer og datamaskiner skiftes ut hele tiden, det går fortere enn de fleste kjøpere rekker å få med seg, det samme gjelder, har vi inntrykk av, støvsugerposer og blekkpatroner, og slik er det ufrivillig blitt for bøker også, selv om de lever en slags skygge- eller etter-døden-tilværelse på diverse nettsteder lenge etter at de har forsvunnet fra de fysiske utsalgsstedene.

Kun bøker som oppnår status av kassasuksess slipper unna prosessen der tidens kvern maler, ikke langsomt, men altfor fort.

Det er mulig forfatterne fremdeles med en del av seg tenker i baner á la Horats, at ordene de skriver skal vare lenger enn en sesong, ja faktisk til evig tid (hvorfor skriver man ellers, om det ikke er for å demme opp for følelsen av tiden som blir borte?), men denne tankemåten er på kollisjonskurs med de ubønnhørlige krav til varens salgspotensial. Bøker er en bruksgjenstand, ikke sant? I likhet med andre forbruksartikler er de ikke produsert for å vare.

Et ferskt eksemplar rett fra trykkeriet har fremdeles sin egen nimbus; en kort stund har den sin egenverdi i seg selv, ikke målt i forhold til noe annet, for den kjensgjerning står fast at noe nytt er skapt, noe nytt er født, noe som ikke var der før; men dessverre er levetiden kort, for den er, kan man si, forhåndsprogrammert etter kalkylene. Selv før fødselen har bokhandlerkjedene – lik gud fader selv – avgjort dens skjebne. Det er bestemt hvilke som skal få leve kort og hvilke som skal få en noe lengre tilværelse. Er bøker eldre enn noen måneder bytter man ut det ene eksemplaret de er forpliktet til å ha. En bok som kommer i januar varer knapt et år, men kommer den i oktober sendes den i retur allerede i februar, uflaks det, for skribenten, så hvorfor forlagene da produserer bøker på slutten av året er for meg en gåte.

Men noe skal jo produseres for at hjulene kan gå rundt. Det er mange ledd i produksjonskjeden, og hele kjeden er avhengig av råmaterialet, altså ordene en forfatter skriver, for det er til syvende og sist forfatterens produkt som sørger for alle i bransjen, fra den den som feller tømmeret til selgeren bak bokdisken. Men når det er slik, hvorfor haster det da med å bli kvitt bøkene så fort? Dette skjer, er jeg blitt forklart, på grunn av plassen i butikkene, for bokhandlerne må gjøre plass til det store mammutsalget, («alt skal vekk») som folk flest er tjent med, men som gavner forfatterne lite, ettersom deres inntekter regnes etter utsalgsprisen og prosentsatsen synker jo billigere en bok blir.

I Oslo fantes inntil nylig en bok-oase som dessverre altfor få oppdaget før det var for sent.

Kun bøker som oppnår status av kassasuksess slipper unna prosessen der tidens kvern maler, ikke langsomt, men altfor fort. Om den bare kunne ha hatt litt mindre fart på seg, ville de kanskje hatt en sjanse til å si fra om sin blotte eksistens. Men de får ikke sjansen til det. Tiden renner ut før de kommer så langt. Tilfanget er stort, konkurransen hard; nye bøker kommer hele tiden og forsvinner like fort igjen, alle unntatt de få, de svært få, som er med i kappløpet om lesernes gunst. Hvilket som oftest begrenses til den lille gruppen gjengangere som har opptrådt i de fleste av Brenners bokprogrammer og andre talkshows på tv siden de debuterte og som har klippekort på litteraturfestivalene landet over. Hvis forfatteren heter Jo Nesbø eller Ari Behn eller har et annet navn med lignende folkelig appell er det til og med plass i Dagsrevyen før sporten.

Men også de store forlagene har fra tid til annen behov for påfyll, for «nytt blod.». Når noen av deres gamle påkostede forfattere lik flyktende kongers følge søker til fetere gressganger, iler de til og tilbyr de mange ubeskrevne blad, de som fremdeles bare har forfattere i magen, spennende skrivekurs ledet av håndplukkede eksperter (som oftest suksessrike forfattere som har vært lojale og er blitt værende) i håp om å skaffe mer råmateriale. Når skrivekursene på Bø er fulltegnet kan forfatterspirer prøve denne veien til et lokkende, men akk så usikkert yrke. Hvem sier at ikke kunsten vei fremdeles er tornefull?

I Oslo fantes inntil nylig en bok-oase som dessverre altfor få oppdaget før det var for sent – Eldorado. Den gamle kinoen i sentrum, som på femtitallet var stedet for cowboy- og actionfilmer, ble bygget om til bokhandel, en virkelig annerledes bokhandel der bøkene fikk dominere, et ordentlig bokhus der en bred svingtrapp førte opp til andre etasje hvor man fant rader med reoler, forelesningsrom, auditorier, intime lesehjørner og til og med kaffebar.

Inntil nylig var Eldorado et sted bokelskere kunne føle seg hjemme. Atmosfæren var hjemmehyggelig og uhøytidelig. En mellomting av hotell-lobby og bibliotek, med det gamle nostalgiske kinopreget fremdeles intakt. Betjeningen utmerket seg ved sin service og – ja faktisk – sine kunnskaper og interesse for bøker. De besøkende sank ned i dype skinnstoler og kunne fritt velge lesestoff fra hyllene.

I motsetning til de regulære kommersielle kjedene der de samme bestselgerne som man ser i supermarkedene ligger i pene stabler på disken med krimmen som varemerke, og de ti mest solgte henger i lysende montre på veggen i håp om signaleffekt, som om det var runners-up til Oscar utdelingen eller fredsprisen, var Eldorado, inntil nylig som sagt en arena viet litteraturen. Bokhandelen var bygget på demokratiske prinsipper, ja faktisk «fair play.» Hvert forlag stilte ut sine bøker på tilvist plass under egen logo. Ingen fikk dominere, her måtte de store forlagshusene finne seg i å konkurrere med de mellomstore og de små nisjeforlagene. Bøker man vanligvis ikke ser noe sted var lett synlige.

Det skapte naturligvis stor variasjon og bredde. Her kunne forlagene eksponere sin skjønnlitteratur, sin sakprosa; her var undergrunnslitteratur, politiske debattbøker, bøker fra kristne forlag, fra muslimske, fra såkalte «indie-forfattere» (det vil si uavhengige forfattere som utgir på nett eller på eget forlag, en økende trend på verdensbasis), vanskelig tilgjengelige fagbøker, bøker fra tekniske forlag, foruten en stor flora av barnebøker, historiske romaner, biografier, sci fi, ja også en avdeling med rene klassikere. Her var ikke alt forhåndsplukket, kundene sto fritt til selv å gjøre sine valg. Variasjon og bredde, ikke en kjedelig forutsigbar monokultur.

Slik blir mulighetene ikke bare for forfattere, men også for publikum til å gå utenom den brede motorveien i kulturlandskapet, stadig mer innsnevret.

Det var fri adgang for forfattere til å snakke om sine eller andres bøker. Oversetterne var velkomne her, bibliotekarer, forlagsfolk, kunstnere og pedagoger. Så vel for publikum som for litterater og kulturformidlere var det et sted med mulighet til å bli et litterært kraftsentrum.

Naturligvis kunne det ikke vare. Kjedene hadde lenge kastet sine øyne på dette eksperimentet, denne fargerike oasen blant byens kommersielle bokhandlere. I en verden der de store sluker de små, ble også Eldorado bytte, bokhandelen skiftet eiere og eksperimentet ble avsluttet. De nye eierne har lovet at de skal føre videre linjen som Eldorados gründer la for virksomheten, men det sier seg selv at det ikke vil skje. Det er ikke derfor de overtar. En kjede fører de bøkene som er gjengs for kjeden. Merkevarer. Ganske som om det dreide seg om sportsutstyr eller elektronikk. Og omtrent like upersonlig.

Det er allerede varslet at den nye bokhandelen bare skal være på én etasje. Men det var nettopp i andre etasje at det rike utvalget var å se. Gjett hvilke bøker som forsvinner, ikke dem som er produsert av forlagene som eier kjeden. Og mange andre mister den eneste utstillingsplassen de til nå har hatt. Slik blir mulighetene ikke bare for forfattere, men også for publikum til å gå utenom den brede motorveien i kulturlandskapet, stadig mer innsnevret.

Kulturen lever en merkelig dobbelttilværelse. På det ene siden er det ikke noe vi roser oss mer av når vi har tid til det enn nettopp de siste innslagene av høykultur, fra omtalte operaer til trendy kunstutstillinger. Kulturhusene skyter opp over det ganske land. Ingen kommune med respekt for seg selv vil være uten.

Men kulturen har trange kår og det er ikke gode tider for de som dyrker den. I det hvite huset på Marienlyst som forvaltet så mye kultur i Monopolkringkastingens tid er kulturen i dag under angrep, og det skjer ikke av ideologiske årsaker. Ved ordet «kultur» løsner de ikke sikringen på sin Browning som soldaten Schlageter i nazi-forfatteren Hanns Johsts skuespill fra 1933 anbefaler. Nei, de griper ikke etter sin revolver. Det de imidlertid griper etter er sine kalkyler. Hva lønner seg, og hva lønner seg ikke lenger?

Ellers kan det ofte være vanskelig å skjelne mellom en vaskeseddel og en bokanmeldelse.

Viktige og lærerike kulturprogrammer som P-akademiet og poesiprogrammet Diktafon nedlegges på rekke og rad: Sistnevnte var for øvrig det eneste programmet som formidlet poesi; alle forsøk fra poetenes side på å omgjøre planene ble oversett. Sendeflatene endres vilkårlig. Annonsert litteraturformidling blir på et øyeblikks varsel erstattet av quiz-programmer. Mens det før ble regnet som en selvfølge at NRK skulle formidle kultur, også av det mer lødige slag (tenk bare på Fjernsynsteatret eller Søndagsposten) må programlederne nå sloss for retten til å lage slike programmer. Presset fra «jabbe-radioen» har ikke avtatt; det å lage programmer med rene ikke-nyttige kulturinnslag uten en ren underholdningsprofil er i dag reneste uriasposten, og ikke – som i NRK-monopolets glansdager – noe de var stolte av.

Og hva med avisene – har avisredaksjonene beholdt interessen for litteraturens rolle i samtiden? Jo, utvilsomt er det noen som har det. Klassekampen har lenge under Bjørgulv Braanen viet nettopp bøker og litteratur stor oppmerksomhet. Avisen tar mål av seg til å se på litteraturens innvirkning i det store bildet. Faglig tyngde og bredde i bokanmeldelsene gjelder i høy grad en avis som Dag og Tid, som i tillegg til å være en skanse for nynorsk kultur og språk også setter sin ære i å være en ypperlig generell litteraturformilder. Dagbladet, Morgenbladet, Aftenposten og Vårt Land har fremdeles gode journalister som skriver om litteratur og viser i hvert fall enkelte bøker oppmerksomhet. Men ellers kan det ofte være vanskelig å skjelne mellom en vaskeseddel og en bokanmeldelse, og mange anmeldelser er på størrelse med rubrikkannonser. Et pliktløp, med andre ord, ikke verdifull litteraturformidling.

Hvor etterlater dette forfattere som har investert så mye i sine bøker og som når bøkene slippes i beste fall opplever en kort nådetid? Denne blir i hvert fall ikke forlenget hvis de som har mulighet til å sørge for litt oppmerksomhet rundt produktene svikter, og enøyd velger å sjele til bestselgere som benytter smarte salgsfremstøt.

Hele Norge vet jo nå – det har massemedia sørget for å hamre inn – at en roman spunnet rundt det uoppslitelige tema politietterforskning skal være bygget over et berømt og blodig historisk drama som er skrevet av en av verdenslitteraturens største ånder. Visstnok skal det dreie seg om et bestillingsarbeid, og krimromanen er kanskje skrevet i håp om at noe av opphavsmannens storhet smitter av. Men jeg har en mistanke om at hvis det ikke hadde stått «Macbeth» på omslaget ville få ha funnet på å trekke en parallell. Dette er et eksempel på i hvor stor grad den massive markedsføring ensretter både litteraturen og folks litterære behov.

Et lite tankekors til slutt: Da Gyldendals gamle sjef Brikt Jensen som var programleder i tv for et bokprogram i åttiårene fikk et spørsmål om han ikke la listen for høyt, ga han følgende råd: «Ikke gi folk det de vil ha, de fortjener så meget bedre.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden