DEBATT

Civita-notat i forsvarsmodus

DEBATT: Nyansering av liberalismens historie møtes på lite liberalt vis.

Publisert

Under tittelen «Nyliberalisme i narrativ tvangstrøye» leverer Civitas Lars Peder Nordbakken en kritikk av min forrige bok Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920 – 1947). Det må være lov!

Det som er rart, er at anmeldelsen egentlig bare er en slags lanseringskronikk for et 20-sider langt Civita-notat som i sin helhet er viet til min utgivelse. Det sies at man helst ikke bør svare på anmeldelser, men med notater er jeg mer usikker på praksisen. I tillegg er det slik at Nordbakken kommer med så pass alvorlige påstander om mitt virke som historiker, at jeg strengt tatt er nødt til å svare grundig, «for the record». I bunnen av denne korte teksten finner du derfor en link til mitt eget mot-notat, («motat»?) hvor jeg har begrenset meg til 16 sider.

En annen ting som er litt rart, er at Nordbakken har omtalt avhandlingen som jeg kan røpe at boka er en nokså tro kopi av, tidligere. Den 14. mars sveipet han innom den i en anmeldelse av en annen bok, og kalte den «innsiktsfull», selv om han også hadde saklig kritikk å komme med. I mellomtiden har imidlertid Nordbakkens kollega fra Mont Pelerin Society, Karen Horn, publisert et karakterdrap av en anmeldelse av boka i den tyske avisa Franfurter Allgemeine Zeitung. Mitt tilsvar kan leses her. Horns poenger og til dels alvorlige beskyldninger går igjen hos Nordbakken, som nå plutselig har fått et nytt syn på boka, og sammen med Hayek-biograf Bruce Caldwell takkes hun i en fotnote som også bærer bud om nye angrep.

Derfor synes jeg det er greit å gi eventuelle lesere en idé om hva som foregår her, nemlig at en politisk organisasjon som mildt sagt er opptatt av å hegne om sin egen historie, rykker ut mot en framstilling fra en utenforstående historiker. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men ettersom det later til at Mont Pelerin Society i fullt alvor krever å bli tatt på alvor som kun en slags akademisk diskusjonsklubb og overhodet ikke noen politisk bevegelse, er ikke dette alltid tydelig for eventuelle lesere.

I det hele tatt er det en manglende refleksivitet hos Nordbakken knyttet til at disse ideene, i likhet med alle andre ideer, må forstås ikke som Sannheten om økonomien og samfunnet™, men som politisk tenking som har en historie. Nordbakken nærmer seg dette temaet enkelte steder ved rett og slett å skrive om hvilket fantastisk og nærmest uangripelig tankesett liberalismen er, men dette fanger ikke poenget. At det store antallet hyllende biografier og pamfletter som er utgitt av tenketanknettverket knyttet til Mont Pelerin Society kritiseres og nyanseres av utenforstående er vanlig akademisk praksis, men ulike nyliberalister er i skyttergravskriger med en lang rekke kritisk innstilte forskere. Å skrive disse historiene om hvordan ideer, interesser, bevegelser og hendelser kobles sammen på ulike måter til ulike tider er utfordrende, og det finnes få eller ingen fasitsvar. I min bok er det nok først og fremst framstillingen av den nyliberalistiske bevegelsen som en reaksjon på ikke bare sosialismens, men også demokratiets framvekst som irriterer. De hardeste ordene brukes imidlertid om de få stedene hvor jeg har bidratt til å nyansere nyliberalistenes egen fortelling om sin ideologi og bevegelse som det stikk motsatte av nazismen. At dette forstås som så fornærmende i en bevegelse som i snart åtti år har hevdet at sosialisme er omtrent det samme som fascisme («tvilling-totalitarismene» som Nordbakken kaller dem), sier sitt om en politisk gruppering med et svært defensivt syn på sin egen fortid.

Det finnes spor av saklig kritikk i notatet også, som jeg imøtegår i mot-notatet, men stort sett er det lange tirader om hvor lite jeg forstår. Det kan jeg leve med, selv om påstanden om at min uvitenhet skyldes at jeg ikke er økonom framstår merkelig, ettersom kritikken stort sett dreier seg om historiefaglig metode for kontekstualisering, utvalg og tolkning. Det jeg ikke kan leve med er beskyldningene om at jeg «fabrikkerer historiske bevis», når det i virkeligheten er snakk om ulike tolkninger. I all beskjedenhet mener jeg fortsatt at mine tolkninger er ganske gode, og jeg argumenterer for dem i notatet under.

Nordbakken skriver i sin kronikk at min bok «var ment å forene ideene til de nyliberale med dagens karikatur av ‘nyliberalisme’». Ettersom han er uenig i min tolkning av tidlig nyliberalisme og hva som bandt denne heterogene gruppen tenkere sammen, mener han også at «den intenderte ‘nyliberale’ forbindelsen mellom fortid og samtid står for fall.» Det er imidlertid nokså lite å spore av noen slik forbindelse til samtiden i boka Nordbakken har lest. Med unntak av noen avsnitt i innledningen som motiverer prosjektet og noen bevingede ord i konklusjonen om hvorfor analysene kan være relevante også i dag, inneholder ikke boka noen konkret analyse av sammenhengen mellom nyliberalistiske ideer om markedsmekanismer som modernitetens grunnstein, og de siste tiårenes stadig mer markedsvennlige økonomiske politikk.

Men frykt ikke! 15. september utkommer boka Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge på Fagbokforlaget, og den gir akkurat en slik framstilling som Nordbakken ønsker at jeg hadde skrevet slik at han kunne ha kritisert den. Jeg ser fram til nytt notat, men tillater meg å håpe på en noe mer liberal holdning til ulike tolkninger av liberalismens historie neste gang.

Last ned Ola-notat #1-2020 – svar til Nordbakken her