BØKER

Jan-Werner Müller
Jan-Werner Müller

Han tar et oppgjør med «populismens medløpere»

Jan-Werner Müller utfordrer David Goodhart og Patrick Deneen med en fryktløs og kamplysten liberalisme.

Publisert Sist oppdatert

Artikkelserie: Frihetens veier

  • I en serie bokessay skriver Lars Peder Nordbakken om bøker som tar for seg det liberale demokratiet i vår tid. Hvordan kan demokratiet og den liberale samfunnsorden på best mulig måte utvikles og bevares?
  • I serien går Nordbakken i dialog med forfatterne og trekker linjer tilbake til noen av nyliberalismens opprinnelige tenkere.

Mange vil sikkert dra kjensel på navnet Jan-Werner Müller – etter hans internasjonale gjennombrudd som ekspert på det moderne populismefenomenet, og som forfatter av essayet Hva er populisme? fra 2016.

Populister, skrev Müller, er ikke først og fremst definert av sin anti-elitisme, men i første rekke ved å hevde at de, og kun de, representerer folket, og spesielt «det ekte folket».

Dermed, fortsatte han, underkjenner populistene legitimiteten til alle politiske konkurrenter, og mistenkeliggjør alle som ikke støtter «oss» for egentlig ikke å tilhøre «det ekte folket».

Denne typen skarpe analyser er ikke atypisk for den tyske politiske filosofen og idéhistorikeren Jan-Werner Müller, som i en årrekke har vært professor ved Princeton.

Han er også kjent for boken Contesting Democracy, Political Ideas in Twentieth-Century Europe, fra 2011. Det sentrale temaet i Müllers forfatterskap kretser rundt det liberale demokratiet, dets utfordringer og trusler, og ikke minst idégodset bak.

Det er spesielt demokratiets utfordrere og motkrefter Jan-Werner Müller har analysert med sitt skarpe og kritiske blikk på historien og samtiden. En av det liberale demokratiets mest innflytelsesrike intellektuelle fiender i det forrige århundret, Carl Schmitt, ble også gjenstand for en hel bok, med tittelen A Dangerous Mind: Carl Schmitt in Post-war European Thought (2003).

Til kamp for en fryktløs liberalisme

Müllers siste bok, fra 2019, er annerledes. Her blir vi tydeligere enn tidligere kjent med Jan-Werner Müller som en kjempende liberal intellektuell. I denne boken, som handler om liberalisme og foreløpig kun er utgitt på tysk med tittelen Frucht und Freiheit, Für einen anderen Liberalismus, tar Müller opp to hovedsaker. For det første tar han et realt oppgjør med det han mener er reaksjonær og spekulativ liberalismekritikk fra blant andre David Goodhart, i boken The Road to Somewhere, og Patrick Deneen, i Why Liberalism Failed.

For det andre gir han et bidrag til en reflektert fornyelse av liberalismen, som er tydelig inspirert av den politiske filosofen Judith N. Schklars essay fra 1989, The Liberalism of Fear. Essayet til Shklar var et forsøk på å reformulere liberalismens sentrale idé i lys av egne erfaringer med både leninisme og Holocaust.

Müller legger ikke skjul på at han ser det som et oppløftende trekk at stadig flere liberale, midt i en kryssild av angrep fra mange kanter, oppriktig og seriøst engasjerer seg i oppgaven med å fornye liberalismen med en sunn porsjon selvrefleksjon og kritisk-konstruktiv tenkning.

BOK

  • Furcht und Freiheit, Für einen anderen Liberalismus
  • Müller, Jan-Werner
  • Suhrkamp 2019
  • 171 sider

Samtidig opplever han at veldig mye av liberalismekritikken er malplassert, og ofte er mer avslørende for kritikerens eget tankegods, enn det er for liberalismens.

Siden Müller har så god oversikt over hele spekteret av anti-liberal tenkning, kan man spørre seg hvorfor han velger å legge vekt på tilsynelatende moderate og «borgerlige» kritikere som Goodhart og Deneen.

Men den som har lest Müller nøye vet utmerket godt at dette ikke har å gjøre med at han ensidig er kritisk til konservative populisme-medløpere. Det beste beviset på dette er den minst like skarpe kritikken Müller i andre sammenhenger har rettet mot tenkningen til liberalismekritikere på ytre venstre fløy, som Wolfgang Streeck og Chantal Mouffe, til mer sentrumsnære røster som Edward Luce i Financial Times og Yascha Mounk, forfatteren av The People vs. Democracy.

Min tolkning av Müller er todelt. For det første forstår Müller at mange, hvis ikke de aller fleste, av de politiske feilgrepene som har vist seg å skape uheldige sosiale og økonomiske konsekvenser i løpet av de siste fire tiårene, og som typisk tillegges liberalisme eller nyliberalisme, i all hovedsak er gjennomført av sosialdemokrater og konservative – ikke av liberale.

For det andre kan utvalget forstås i lys av at Jan-Werner Müller i lang tid har hatt et våkent blikk for hvordan moderate politiske krefter har fungert som «stigbøyleholdere» for populisme og autoritære krefter. Og her er det ikke vanskelig å innpasse både David Goodhart og Patrick Deneen.

Goodharts spekulative journalist-sosiologi

Etter å ha blitt belyst med Müllers skarpe analyse er det ikke mye igjen av Goodharts spekulative og (affektive!) inndeling av befolkningen i to motstridende «stammer»:

«Anywheres», som påstås å være medlemmer av en liberal kosmopolitisk elite, visstnok uten stedstilhørighet og «kulturelle røtter», og på den annen side den store majoriteten av «Somewheres», som føler sterk tilhørighet til hjemsted, familie, slekt og lokalsamfunn – som har «røtter».

Populister trenger en evig kulturkamp for å synliggjøre «folkefienden» som står mot «det ekte folket». Dette er populismens forretningsmodell ifølge Müller. Populismeforståsegpåeren David Goodhart forsøker, på sin side, å forklare populismefenomenet som en direkte følge av en stadig dypere splittelse mellom de uforenlige kulturstammene «Somewheres» og «Anywheres», hvor de sistnevnte utgjør en selvrekrutterende elite som bestemmer alt, stort sett overalt.

Men Goodhart har ingen seriøse sosiologiske funn å vise til som støttende bevis for sine oppsiktsvekkende påstander. Müller går rett inn i kjernen av problemstillingen når han konfronterer Goodharts projiserte verdensbilde med at det plutselig er en elite som er blitt usynlig: den dominerende eliten (makthavere innen næringsliv, politikk, forvaltning og rettsvesen), som i all overveiende grad er nasjonal!

Forestillingen om at graden av lokal stedstilhørighet er en negativ funksjon av nivået på utdanning, inntekt og formue, er for Müller en så stor gåte at han må ty til ord som weltfremd og tryllekunstnertriks i sine beskrivelser.

Men én ting skal den selverklært stolte «post-liberale» journalisten og ex-marxisten David Goodhart ha, ifølge Müller. Han har lyktes godt med å etablere fiendebildet «den liberale eliten» på manges lepper, selv om det står dårligere til med fiendebildets realitetsforankring.

Deneeens reaksjonære liberalismekritikk

Amerikaneren Patrick Deneen kan by på en alternativ fortelling om liberalismen som kilden til alle våre aktuelle problemer. Problemene skyldes, ifølge Deneen, at liberalismen har lykkes så godt, og omformet verden til et sted hvor selvtilstrekkelige, egoistiske, rettighetsbevisste individer forfølger sine materielle, «hule» ønsker og behov, og dermed ødelegger og skyver til side alt det som er ekte og verdifullt på veien: lokalsamfunnets samhold, familiebåndene, og naturligvis religion, som inntar en helt sentral plass i Deneens forkynnelse.

Liberalismen er ifølge Deneen ikke bare en parasittisk ideologi, men også en hyklersk fristelse, som lover individet gull og grønne skoger, men som viser seg å levere det motsatte: mennesket blir fratatt de moralske, sosiale og kulturelle ressursene som et fullverdig menneskeliv forutsetter.

Müller avslører hvordan Deneens liberalismeangrep reduseres til farlige autoritære lengsler etter en enklere verden hvor enkeltmennesket blir styrt inn på den rette vei, i «en riktig antropologisk sammenheng» og gjennom retningsgivende og meningsgivende fellesskap, gjennom familie, lokalsamfunn, religion og nasjon.

Den store insinuasjonen bak denne forestillingen er, skriver Müller, å antyde at enkeltmennesket, overlatt til seg selv, ikke er i stand til å leve et meningsfylt liv uavhengig av religion og nasjonalisme.

En like stor intellektuell insinuasjon består i at Deneen underslår det faktum at det er liberalismen, fremfor noen annen idéretning, som faktisk har sikret mennesker mot maktkonsentrasjon og undertrykking, og som har skapt rom for et mangfoldig sivilsamfunn hvor vi kan møtes som likeverdige deltagere i frivillig samarbeid og livsberikelse.

Ut med feiltakelsene, inn med Judith Shklar

Gjennom sine mange historiske og samtidige vandringer gjennom den liberale rettsstatens og demokratiets helsetilstand og skjebne har Jan-Werner Müller støtt på en rekke funn og paradokser, som han nå setter inn i et bidrag til å fornye liberalismen. Og ikke så rent få av disse funnene og paradoksene springer ut av Müllers skarpe analyse av anti-liberale og anti-demokratiske fenomener.

Leseren vil fort merke at Müller gjennomgående peker på en rekke vanlige feiltagelser i vår oppfatning av begrepet liberalisme, som han mener er med på å gjøre liberalismen for smal, eller definerer blinde flekker som må ryddes til side for å komme videre.

Blant de mange vanlige misforståtte motsetningene og ligningene nevner Müller blant annet disse:

  • Ideen om at frihet og sikkerhet, eller frihet og trygghet må balanseres
  • Å likestille liberalisme med den til enhver tid eksisterende «kapitalisme»
  • Å likestille en markedsøkonomi med et «markedssamfunn»
  • Motsetningen mellom globalisering og lokal tilhørighet
  • Motsetningen mellom kosmopolitter og kommunitarister
  • Motsetningen mellom liberalisme og inkluderende fellesskap
  • Å likestille demokrati med folkevilje

I en helhetlig liberalismeforståelse er det flere dimensjoner som er sammenvevde, og som treffer det enkelte menneskets livsvilkår og livsmuligheter. Müllers utgangspunkt og springbrett for å utvide liberalismen og ta bort noen blinde flekker er tydelig bestemt av et politisk-filosofisk ståsted. Grepet han benytter er å gå i dialog med Judith Shklars utvidede forståelse av det negative frihetsbegrepet, som i Shklars beskrivelse ikke lenger bare er friheten fra tvang, og friheten fra å bli underkastet andres vilje, slik Constant og Hayek fremstilte det.

Shklar beskriver frihetsbegrepet slik:

Every adult should be able to make as many effective decisions without fear and favor about as many aspects of her or his life as is compatible with the like freedom of every other adult.

Dette gir for Müller mening som et mer realistisk frihetsbegrep som, uten at Müller nevner det, også ligger nært opp til Ralf Dahrendorfs utvidelse av frihetsbegrepet – riktignok ved å tillegge et positivt begrep om en virksom frihet som i praksis åpner flere substansielle valgmuligheter i livet for alle.

Dahrendorf mente selv at Hayeks frihetsbegrep var utilstrekkelig, men samtidig helt avgjørende som et utgangspunkt.

Tilsvarende mener også Müller at Hayeks begrep (frihet fra tvang og underkastelse) er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Müller foreslår å utvide friheten, og dermed liberalismen, med Shklars frihet fra frykt, og i tillegg forene Shklars essensliberalisme med det Shklar selv ofte kalte «the liberalism of rights».

Det sistnevnte er et uttrykk for det mer formelle, konstitusjonelle fundamentet for det liberale demokratiet.

Den liberale fornyelsens imperativ

Også den grunnleggende erkjennelsen som ligger bak Müllers motivasjon for å gi seg i kast med fornyelse av liberalismen, er interessant. Den rommer nemlig en klart uttrykt kritikk av dem som, ofte mot sin vilje, har gjort liberalismen en bjørnetjeneste, ofte i konservativ retning:

En liberalisme som bare markerer seg mot sine samtidige motstandere og med enkle budskap i den normative entydighetens tjeneste, blir lett blind i møte med samfunnsutfordringer. Den fanger seg selv inne i et innsnevret perspektiv, ute av stand til å se sine egne blindsoner.

Müller er i så måte ikke alene. Jeg kjenner meg godt igjen i denne beskrivelsen, noe jeg også gir uttrykk for i mitt eget bidrag til å fornye liberalismen, i artikkelen Liberalism beyond Hayek (som om kort tid publiseres i Journal of Contextual Economics/Schmollers Jahrbuch).

Jan-Werner Müller er nok også klar over at han så langt bare har skrapt litt på overflaten av den utfordringen det er å bidra til fornyelse av liberalismen. Tittelen på det oppsummerende avslutningskapitlet er da også, betegnende nok: «En ufullendt avslutning».

Hvis denne boken bare er ansatsen til et større arbeid på et senere tidspunkt, må jeg innrømme at jeg allerede gleder meg til fortsettelsen. I mellomtiden er det bare å håpe at boken Furcht und Freiheit snart vil blir oversatt til engelsk.