BØKER

John Bolton var Donald Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver fra 9. april 2018 til 10. september 2019. I «The Room Where It Happened» er ikke Bolton nådig i sin dom over den avtroppende amerikanske presidenten.
John Bolton var Donald Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver fra 9. april 2018 til 10. september 2019. I «The Room Where It Happened» er ikke Bolton nådig i sin dom over den avtroppende amerikanske presidenten.

En utenrikspolitisk hauks testament

«The Room Where It Happened» er et vitnesbyrd om Trumps utilstrekkelighet som leder av verdens mektigste nasjon, men også et testament for hvordan en mer konsistent utenrikspolitikk med fokus på sikkerhetspolitiske interesser kunne ha blitt.

Publisert

Bok

The Room Where It Happened: A White House Memoir

John Bolton

Simon & Schuster, 2020

577 sider

20. januar 2021 innsettes Joe Biden som USAs neste president. Biden har utpekt den erfarne Jake Sullivan som sin sikkerhetspolitiske rådgiver. Fra utgående president Trumps kaotiske utenrikspolitikk er det svært få resultater å vise til, og historien vil nok bedømme denne strengt. Likefullt er det grunn til å tro at Trump vil prege amerikansk utenrikspolitikk lenge. Blant Trumps sikkerhetspolitiske rådgivere er det uten tvil John Bolton som markerte seg sterkest. Mye av det Bolton står for kan ikke nødvendigvis assosieres med Trumps politikk. Dette gir Bolton oss inngående innsikt i gjennom sin 577 sider lange bok om tiden som Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver i perioden 9. april 2018 til 10. september 2019.

Med sine imponerende detaljerte prosessbeskrivelse, pikante detaljer, artige sitater og presise møtereferater gir boken et veldig troverdig og innsiktsfullt bilde av kaoset som de siste fire årene har herjet i Det hvite hus. Et kaos Bolton selv kaller en «tsunami» av mislykkede prosesser.

En hauks testament

John Bolton omtales med rette som en hauk. Han står for et systematisk forsvar av en tøffere utenriks- og sikkerhetspolitikk for å håndtere risiko og utfordringer for USA. Bolton er mer realist enn idealist, og benekter ikke de harde fakta. Han bekymrer seg med rette for Nord-Koreas og Irans atomvåpenutvikling, om Russlands imperiedrømmer, om Kinas maktsøken og om både Venezuela og Cubas forkastelige regimer. Boltons ærend er ikke så mye å fremme Vestens verdier, men snarere å redusere den sikkerhetspolitiske risikoen for USA. Han er villig til å bruke amerikansk makt, men med en kombinasjon av både kunnskap, diplomati, militære virkemidler og samhandling med allierte. Bolton er ikke redd for å forsvare det politisk ukorrekte med harde fakta. Verdien av Boltons begrunnelser er at de danner en grunnmur av resonnement og initiativ for en tøffere utenrikspolitikk som har klarere mål og mer presise og treffsikre virkemidler, og er et rasjonelt oppgjør med Obamas mislykkede utenrikspolitikk.

En tsunami av Trump-kaos

Det er delte meninger om Trumps kvalifikasjoner og resultatene av hans utenriks- og sikkerhetspolitikk. Boltons bok, setter ting på plass og avdekker kaoset, inkonsistensen, fraværet av en overordnet strategi og ulempene med en personifisering av utenrikspolitikken der private interesser overstyrer landets interesser, og hvor privat synsing og instinkt erstatter grundig saksbehandling.

President Trump ankom Washington med et ønske om å adressere påtrengende utfordringer – som Kinas makt og utnyttelse av frihandel, byrdefordeling i NATO, Iran og Nord-Koreas trussel og utviklingen i Venezuela – på en ny måte. I boken demonstreres det imidlertid at Trump ikke evner å lande en eneste av dem. Bolton beskriver et totalt kaos med intens samhandling uten planer, tilfeldige tweets og telefoner og improviserte møter uten struktur. Utfallet er enten overraskende beslutninger som går på tvers av det en var enig om eller vasne og uklare vedtak.

America breaks free

I kapittelet «America Breaks Free», omtales avtaler Bolton ønsker å si opp – blant annet Iran-avtalen og eksisterende avtaler om begrensning av atomvåpen. Ingen av dem fungerer i henhold til hensikten, ifølge Bolton. Hans kraftfulle argumentasjon gjør det vanskelig å få tak i hvorfor USAs europeiske allierte har stått så fast på forsvaret av nettopp Iran-avtalen. Bolton skriver at avtalen ikke kan etterleves og at alle i Trump-administrasjonen er enige i at Iran bryter med innholdet, blant annet fordi kontrollmekanismene er for svake. Avtalen adresserer ikke Irans øvrige aggressive intensjoner som sponsor av militære grupper i Libanon, Syria, Irak og Jemen, som står bak angrep på amerikanske mål, ei heller Irans undergraving av Israels posisjon. Bolton vurderer riktignok iranernes utvikling av atomvåpen og ballistiske missiler som et godt stykke bak Nord-Korea, men konkluderer med at Irans forsøk på å utvikle kjemiske og biologiske våpen er en inspirasjon for andre land i regionen, som Tyrkia, Saudi-Arabia og Egypt.

Nettopp fordi Iran utgjør en regional trussel og sponser internasjonal terrorisme med våpen og penger, mener Bolton USA ikke kan støtte avtaler som opphever de fleste sanksjonene. Det økonomiske kan ikke løsrives fra det politiske. Derfor bør USA ikke bare trekke seg fra avtalen, men også gjengjelde alle angrep mot amerikanske styrker og baser, sperre Iran ut av SWIFT og erklære Quds-styrken, elitestyrken i Revolusjonsgarden, som en terroristorganisasjon. Men intern motstand, hovedsakelig fra byråkrati og Finansdepartement, samt Trumps kontinuerlige vingling fører til en tam motreaksjon.

Skape avskrekking

På samme måte ønsker Bolton straffereaksjoner av et omfang slik at det avskrekker til bruk av kjemiske våpen i Syria. Han påpeker at Assad brukte kjemiske våpen i april 2017, og at amerikanernes reaksjon ikke var avskrekkende nok til å forhindre at Assad gjentok taktikken et år senere i april 2018. Mens det amerikanske motangrepet i 2017 utelukkende rettet seg mot bygg man antok ble anvendt til fremstilling av kjemiske våpen, mener Bolton de skulle hatt et mer omfattende angrep mot viktige militære anlegg, fly, helikoptre og Assads egne palasser.

Det gjennomgående temaet i Boltons tilnærming er at enhver handling skaper insentiv og sender et indirekte varsel, slik at Amerikas fiender tilpasser seg en ny forventning. Med maktvakuum, snillisme og prat som fører til liten reell risiko for gjengjeldelse, tar USAs fiender seg til rette, slik Assads nye kjemiske angrep i mai 2019 vitnet om.

Trumps vanskelige forhold til allierte

Forholdet til de allierte beskrives i detalj og det er avslørende hvor langt Trump gikk i å ignorere, bakvaske og skjelle på dem, mens Bolton forsøker å holde igjen. Han forsvarer og beskriver nøkternt Trumps noe dramatiserte klager på NATOs toppmøte om at allierte må betale mer for sitt forsvar. Selv om Trumps uttalelser delvis var ment for å skremme, forteller Bolton at Trump flere ganger diskuterte å trekke seg ut av NATO. Hendelsen fra mai 2017, der presidenten strøk artikkel 5 som referanse for samholdet, har nok gjort inntrykk.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg omtales med varme og omtanke og må ha gjort en fabelaktig jobb i sin samhandling med Trump-administrasjonen. Trump omtaler ham som sin venn og Bolton beskriver et godt samarbeid med vår tidligere statsminister. Likefullt er Boltons vitnesbyrd fra både tone, innhold og prosess i NATO et alvorlig varsel for alliansen.

John Bolton skriver om et godt samarbeid med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.
John Bolton skriver om et godt samarbeid med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.

Bolton mener selv at artikkel 5 i NATO-traktaten er mindre forpliktende enn det de fleste tror. Dette er svært interessant, fordi USA oppfatter det slik at et angrep mot et av landene krever «such actions as it deems necessary» og ikke automatisk intervensjon for sine allierte. Dette bør få store konsekvenser for hvordan Norge vurderer sannsynligheten for alliert hjelp, spesielt når vi er utenfor EU. Har vi en for naiv forståelse av artikkel 5 her i Norge?

Ingen av de våpenbegrensende avtalene fungerer

Bolton dveler lenge ved – og har inngående kjennskap til – avtaler om begrensninger i våpenkappløpet. Han tar egne initiativ her og har lange samtaler med Putin selv, den russiske forsvarssjefen og sin russiske motpart, og varsler at USA trekker seg fra avtalen om begrensning av mellomdistansevåpen (INF). Han forteller også at USA ikke vil fornye START (om langtrekkende atomvåpen). Russland har brutt denne i mer enn et tiår hevder han.

Han overbeviser allierte om dette og slakter internasjonale avtaler som skaper et inntrykk av falsk trygghet, mens de i realiteten øker sannsynligheten for krig og insentiv for utvikling av nye våpen. Hans resonnement er vanskelig å angripe; INF er en avtale bare mellom USA og Russland, mens andre land bygger slike våpen, som Kina, Pakistan, Nord-Korea. Dessuten er avtalens innhold utelukkende knyttet til landbasert missiler og ikke luft- eller sjøbaserte våpen, som teknologiutviklingen gjør til en stadig økende trussel.

Boltons nøyaktige referater fra møter med Putin og den russiske ledelsen er svært interessante. Ettersom Russland fremdeles utgjør den største sikkerhetspolitiske risikoen for Norge, er kapitlene som tar for seg disse møtene ekstra fascinerende for oss nordmenn. Bolton har forhandlet våpenbegrensende avtaler før og har innsikt fra amerikansk militærforståelse, som ingen i Norge har.

Kanskje ikke så flink til å forhandle

Et av kjernepunktene i Trumps presidentkandidatur var hans angivelige evne til å forhandle. Hans nærmest legendariske forhandlingsevne har vært møysommelig dyrket frem i flere tiår, primært av Trump selv. Han får imidlertid så ørene flagrer fra Bolton. Ifølge ham er Trump mer opptatt av egne interesser, og av å gjøre en «deal», enn Amerikas virkelige interesser. Det er påfallende at ingen forhandlinger fører til innrømmelser fra motparten, snarere tvert om. Trumps tilnærming til Nord-Koreas diktator er en morsom parodi på naivitet og den fører til ingenting. Ikke på noe tidspunkt gir Kim Jong-un noe konkret og forpliktende løfte om denuklearisering – som var forutsettingen for forhandlinger. Kim fortsetter til og med tester mens det forhandles.

Bolton er svært kritisk til Trumps forhandlingsevne, og skriver at presidenten var mer opptatt av å pleie sitt gode forhold til Kim enn å presse frem reelle innrømmelser.
Bolton er svært kritisk til Trumps forhandlingsevne, og skriver at presidenten var mer opptatt av å pleie sitt gode forhold til Kim enn å presse frem reelle innrømmelser.

I stedet lover Trump ensidig å stoppe alle militærøvelser med Sør-Korea og gir Kim propagandaseieren han søkte ved å stille opp i den demilitariserte sonen med ham. Bolton er oppgitt over at USA faktisk har akseptert at Nord-Korea fikk atomvåpen siden en ikke var villig til å gjøre det som var nødvendig for å stoppe dem. Clinton feilet, Bush feilet og nå har de atomvåpen, mellomdistanseraketter, som truer regionen. I tillegg arbeider regimet iherdig for å skaffe seg langtrekkende atomvåpen som kan ramme USA. Regimet eksporter cyberkriminalitet, kjemiske våpen og skulle de utvikle atomvåpen videre, er det en risiko for at det også gjøres for valuta. For Bolton er Nord-Korea en reell trussel mot allierte og den frie verden. Dessverre viser boken at Trump var mer opptatt av ikke å forspille sitt gode forhold til Kim enn å presse frem reelle innrømmelser. I stedet omtaler han Kim som «veldig smart, noe hemmelig, helt ærlig, et bra menneske og en flott personlighet».

Sitater fra kammerset

Bokens interesse går utover det rent politiske, med sine nøye og velplasserte sitater av hva Trump har sagt på kammerset. Det er noe å godte seg over i hvert kapittel. Vi får høre at Trump foretrekker å dumpe jentene, før han selv blir dumpet, at Afghanistan er «thousands of miles away» og at han flere ganger prater om å trekke seg ut av NATO. Trumps manglende utenrikspolitiske erfaring og kunnskap avdekkes gang på gang. Presidenten tror Finland er en russisk satellitt, at EU er som Kina, bare mindre og at folk i Ukraina ikke er hans venner og følgelig at han er «not fucking interested in helping them».

Boken gir en herlig og utførlig fortelling om Trumps møter og dialog med diktatorene. Bolton mener presidenten hadde en sykelig trang til å tro at det personlige forholdet han prøvde å etablere med Xi Jinping, Kim Jong-un, Vladimir Putin og Mohammed bin Salman var viktigere enn de nasjonale interessene de representerte. Dette hemmet alle forhandlingsprosessene.

Trump var mer opptatt av å treffes og snakke enn strategi, fakta og planlegging. Bolton skriver at han lenge forsøkte å hindre at presidenten møtte Putin og Irans og Talibans ledere, etter å ha opplevd hvordan nasjonale interesser ble kastet til side i Trumps innledende prosesser med Kina, Iran og Nord-Korea. Det fremkommer entydig at Trump underprioriterte europeiske allierte og foretrakk møter med diktatorene selv uten en strategisk plan for møtene.

Chaos as a way of life

Bolton beskriver i et eget kapittel det han kaller en «tsunami av Trump-kaos», og at utenrikspolitikken ble et «arkipel av punkthandlinger» uten sammenheng. Men kaoset preger alle prosessene. Når en hører at Trump skifter mening hele tiden, ikke leser dokumenter, så vidt hører etter under presentasjoner, offisielt starter på kontoret rundt lunsjtid, bare har to sikkerhetsbriefinger i uken mot Bushs daglige, snakker mer selv enn dem som er invitert fra CIA og tar utenrikspolitiske avgjørelser med en tweet alene om kvelden, forstår en hvor utfordrende det må ha vært å stake ut en utenrikspolitisk strategi.

Bolton hevder også USAs innflytelse ble svekket av at Trump instinktivt ville trekke ut amerikanske tropper overalt, i Afghanistan, Syria, Irak og i Tyskland. Da administrasjonen hadde lagt planer for å presse Iran tilbake og holde Russland i tømmene, dumpet han kurderne – som hadde vært essensielle i kampen mot IS – og ville trekke alle styrker ut av Syria. Trump nektet også å utbetale våpenstøtte til Ukraina.

Pusekatt med Putin

Bolton er nådeløs i sin dom over Trump-administrasjonens egen utenrikspolitikk. Han mener de mislyktes med det meste. Verken presset på Venezuelas president Maduro eller all ståhei med Kina gav noe resultat. Det samme kan sies om Trumps beskyttende hånd om Russland. Det er utrolig hvor lite interessert Trump var i å konfrontere Putin. Bolton siterer mange tilfeller der hans tidligere sjef intervenerer i saksgangen for å hindre kritikk av Vladimir Putin. Trumps totale manglende interesse for Ukraina må ha blitt notert av Putin, og ingen bør være overrasket over at Russland fremdeles har tropper i Ukraina. Det var ingen risiko for direkte konfrontasjon med USA så lenge Trump var president. De fleste initiativ for å motvirke Russlands imperiedrømmer kom i hovedsak fra Kongressen, og Bolton nevner flere eksempler der Trump ble presset til handling uten egentlig å ville det. Boken bekrefter på alle måter spekulasjonene om at Putin må ha hatt noe på Trump, og at han dermed ble skjermet for direkte amerikanske motreaksjoner på sin utenrikspolitikk. Det er avslørende at Trump ikke diskuterte forholdet til Putin en eneste gang med sin sikkerhetspolitiske rådgiver.

Bolton siterer mange tilfeller der hans tidligere sjef intervenerer i saksgangen for å hindre kritikk av Vladimir Putin.
Bolton siterer mange tilfeller der hans tidligere sjef intervenerer i saksgangen for å hindre kritikk av Vladimir Putin.

Dokumentasjon på en mislykket utenrikspolitikk

Boken er dermed et veldokumentert vitnesbyrd om Trumps ganske så mislykkede utenrikspolitikk og febrilske forsøk på å håndtere diktatorer uten resultat. Boltons beretning får bli et testament om en mer offensiv maktorientert utenrikspolitikk for å fremme vestlige sikkerhetsinteresser som ikke fikk anledning til å utfolde seg.

Det mest interessante er Boltons nøkterne «no bullshit»-analyser av sikkerhetspolitisk risiko. Samarbeidet med utenriksminister Mike Pompeo ser ut, basert på omtale av prosessene, til å ha vært ganske godt lenge. Men mens Pompeo var kameleonen som overlevde ved å tilpasse seg hele tiden, var Boltons mer prinsipielle stahet uforenlig med Trumps tilnærming. Der Bolton var prinsipiell, systematisk, analytisk, resultatorientert og kunnskapsrik, var Trump impulsiv, egosentrisk, mediafokusert og tilfeldig. Når John Bolton fratrer, sier Mitt Rommey, at det er et «stort tap for nasjonen at han slutter», hvilket virker som en sannferdig uttalelse, spesielt når det kommer fra en av de mest sentrumsorienterte republikanerne.

Svakheten i Boltons tilnærming er kanskje at han ikke vurderer om langsiktig sikkerhet ikke oppnås utelukkende gjennom direkte maktmidler. Han er ikke motstander av diplomati, men det er litt uklart hvordan han ønsker at det kombineres med direkte militære og økonomiske maktmidler han foretrekker. I tillegg savnes en bredere global strategisk tilnærming. Det var åpenbart vanskelig å stå for en slik en med Trumps ad hoc og inkonsistente utenrikspolitikk, men boken gir ingen fremstilling heller av hva den burde være. En trenger heller ikke være enig i alt Bolton skriver, men han gjør det på et lettfattelig, godt og presist språk med stor kunnskap og relevante argumenter for en annen utenrikspolitikk som ville skapt mer respekt for USA og de verdiene Vesten står for. De verdiene var ikke viktige for Donald Trump.